Mottakelse på flyplassen i Arequipa
Mottakelse i Arequipa
Undertegnede fikk sammen med Dag Rune Lid den glede å se misjonsarbeidet i Peru og Bolivia på nært hold da vi var på besøk der nå i høst.Dag Rune og jeg møttes i Amsterdam. Derfra gikk flyturen videre den lange veien over Atlanteren, og vi ankom Lima i Peru natt til onsdag 26. september.
Dagen etter fløy vi videre til Arequipa, hvor vi ble mottatt av en smilende velkomstkomité: Ingar og Marit Gangås samt våre to medarbeidere, Damián Heredia og Miguel Fuentes med fruer. Der sto de med vaiende norske og peruanske flagg. Det var velkomstsamling på kontoret til «Såmannen». Dag Rune og jeg fikk komme med hver vår hilsen, tolket av Ingar. Vi hadde bare tiden fram til lørdag morgen, før ferden skulle gå videre til Bolivia. Derfor måtte det bli et ganske stramt program.
Etter samling på kontoret neste morgen, og andakt ved Ingar, var vi invitert på besøk til kontoret til Unión Misionera. Vi fikk hilse på misjonærene og deres medarbeidere, og de gav oss en orientering om deres arbeid. Vi ble hjertelig mottatt, og det var gildt å hilse på dem alle. Må Gud velsigne arbeidet de står i!
Samme ettermiddag og kveld var det samling på Såmannens kontor, med to møter etter hverandre. Damián Heredia talte på det første, over emnet «En hellig, allmenn kirke» (Apg 2:42), og undertegnede, med Ingar som tolk, om Nikodemus på det andre. Det var en lyttende forsamling på 15-20 frammøtte, og det var godt å kjenne bånd som binder en sammen i Herren.
Etter morgenandakt av Damián på fredag, var det misjonstime kl. 10 ved Ingar ut fra Mat 28:18-20. Kl. 12 hadde vi årsmøte, der vår advokat også var til stede. Nødvendige dokumenter for neste treårsperiode ble signert. Fredag var det ny samling med to møter. Damián talte over emnet «Det nye Jerusalem» (Åp 21:1-5) på det første og etterpå var det Dag Rune sin tur. Hans emne var: «Frykt ikke, bare tro!» (Mar 5:36b).
Så var tiden kommet for å ta avskjed med våre kjære søsken i Herren her i Peru. Og avskjed her ute tar tid. Det var mange som ønsket å komme med hilsninger som vi skulle bringe med oss hjem til misjonsvennene i Norge. Forsamlingen hilste med Fil 3:20 omvårt hjemland i himmelen. Eusebio Alvis, som kanskje flere husker fra hans Norgesbesøk på 1990-tallet, hilste med 1Tes 4:13-18 om det store håpet om gjensyn i himmelen.
Ei eldre dame uttrykte stor takknemlighet for besøket fra Norge og hilste med ordene fra Rom 10:15: «Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap». Helt til slutt fikk jeg komme med en avskjedshilsen hvor jeg minnet om det vi har i vente, vi som tror på Jesus.
Gjennom ørken til byen Tacna
Tidlig på morgenen lørdag den 27. september gikk ferden videre med buss – sammen med Marit og Ingar – til Tacna som ligger helt sør i Peru. Det var en seks timers reise gjennom en del av verdens tørreste ørken, Atacamaørkenen. Vel framme i Tacna ble vi vist litt rundt i byen som har ca. 800 000 innbyggere. Her er det stort behov for misjonsvirksomhet. Vi avsluttet dagen med en bønnestund sammen.
Flere alpakkaflokker var å se langs veien
Over Andesfjellene på vei til Bolivia
På søndag reiste vi i minibuss over Andesfjellene og fram til grensen mellom Peru og Bolivia, en fantastisk, opplevelsesrik tur på ca. seks timer. På det høyeste var vi oppe i 4800 m. o. h. På grensa måtte vi bytte til ny transport, denne gangen i en taxi av eldre modell. Etter nye to og en halv time kom vi fram til regjeringsbyen La Paz i Bolivia. Ganske slitne og mettet av alle inntrykk, var det godt å gå til ro denne kvelden.
Majestetiske og fargerike fjell på 4 800 meters høyde på veien mellom Peru og Bolivia
Stopp i Cochabamba
Neste dag var det en kort flytur til Cochabamba. I denne byen ligger barnehjemmet Villa Porvenir, som drives av Majestetiske og fargerike fjell på 4 800 meters høyde på veien mellom Peru og Bolivia Flere alpakkaflokker var å se langs veien 8 norske Hanne Baardseth. Vi overnattet der et par netter. Jeg har vært så heldig å bo der to ganger tidligere, og jeg må si at jeg beundrer Hanne for alt hun har ofret for dette barnehjemmet. Må Gud velsigne henne rikt tilbake. Tirsdag 2. oktober var en litt roligere dag. Vi fikk tid til å hilse på barna og treffe Hanne og hennes medhjelper, Gladys Espinoza. Det ble anledning til å se seg litt rundt i byen og gjøre unna noen gaveinnkjøp.
Vi ble invitert på middag sammen med barnehjemsbarna
Velkomst i Sucre
Onsdag fortsatte vi til byen Sucre, hvor vi skulle være resten av turen og fram til hjemreise mandag 8. november. I denne byen bor våre to lønnede medarbeidere i Bolivia, Joel Vera og Gonzalo Ascarrunz. En smilende Gonzalo møtte oss på flyplassen og kjørte oss dit vi skulle bo under oppholdet. Om kvelden var det velkomst på møtelokalet i sentrum. Gonzalo ledet og ønsket oss velkommen. Dag Rune og jeg hadde hver vår korte hilsen. Så var det bibelstudium ved Joel. De hadde kommet til Rom 5:15-21 om Adams fall og oppreisningen i Kristus. Det var godt å høre ham. Han var sentral og klar i sin utleggelse.
Torsdag morgen begynte vi med andakt av Joel på kontoret. Deretter fikk vi informasjon om arbeidet, en grundig og grei gjennomgang, både om litteraturarbeidet og møtene, og hvordan de to hadde fordelt arbeidsoppgavene seg imellom. Midt på dagen var vi bedt på middag hjemme hos Gonzalo. Kl. 19.00 var det tid for kveldsmøte. Da var det min tur til å preke – over Rom 3:10-24, med Ingar som tolk. Fredag ble vi hentet av René Villegas. Han er den som nå overtar plassen i styret for «Såmannen» etter Rafael Veizaga, som ønsket å gå av på grunn av sin alder, 79 år.
Etter andakt ved Gonzalo, fikk vi en fin samtale med René, om hans fortid og det arbeidet han hadde startet opp blant quechuaindianere i Pampa Aceituno, en halv times kjøring fra Sucre. Han gav et godt inntrykk og synes å være en fin kristen personlighet, med et stort hjerte for misjon. Denne dagen var vi på middag hjemme hos ham. Det ble et gildt besøk.
På ettermiddagen var det årsmøte i forlaget «Såmannen». Rafael ble takket for sin innsats og René ble ønsket Vi ble invitert på middag sammen med barnehjemsbarna Lov og Evangelium nr. 1-2019 side 9 velkommen inn i styret som hans etterfølger. Kl. 19.00 var det tid for et nytt kveldsmøte. Denne gangen var det Dag Rune som talte. Lørdag ble en litt roligere formiddag. Midt på dagen var vi på middag hjemme hos Joel og familien. Han er en veldig lun og fin person med glimt i øyet.
Gonzalo, René og Joel
På lørdagskvelden hilste vi på ungdomsflokken som Gonzalo samler hver lørdagskveld til bibelundervisning. Det var fint å treffe dem og få anledning til å fortelle litt om hvordan vi driver ungdomsarbeidet hjemme i Norge. Det ble formet en stille bønn i mitt hjerte om at disse unge må bli bevart og bli gode vitner for sin Herre og Frelser, slik at flere kan vinnes før Jesus kommer igjen.
Spesiell møtedag
Søndag 7. oktober ble siste dagen i Sucre. Det skulle vise seg å bli den mest innholdsrike av dem alle. Jeg skal ikke fortelle så detaljert fra denne dagen siden det sto et stykke i novembernummeret av L&E. Men jeg må si at det var en gripende stund da to barn og tre ungdommer sto der fremme kledd i lange hvite kapper og ventet på å bli døpt, og etter dåpen med hvert sitt tente lys i hånden. Det var ikke lett å holde tårene tilbake. Tankene mine gikk til den store hvite skare som det berettes om i Johannes Åpenbaring. Det var en høytidsstund jeg sent vil glemme. På slutten av møtet fikk jeg kommemed en avskjedshilsen fra Kol 3:1-4 om å søke det som er der oppe, hvor Kristus sitter på sin trone. Det var rart å skilles, men stort å få kjenne samfunnet i Herren.
Dåpen forrettes av Ingar
Søndag ettermiddag besøkte vi den nye forsamlingen utenfor byen, Pampa Aceituno, med medlemsopptak av sju voksne personer. Det var også en gripende stund. (Se omtale i L&E 9-2018).
Servering av mat i Pampa Aceituno. Kylling, poteter og grønnsaker tilberedt på gloende steiner, dekket over av bølgeblikk og jord i tre timer.
Hjemreise
Mandag morgen ble vi kjørt ut til flyplassen av Gonzalo. Vi tok avskjed med en kjær bror i Herren. Ingar var med som tolk og ønsket oss god tur hjem. Så begynner den lange hjemreisen. Vi måtte mellomlande i byen Santa Cruz i Bolivia, hvor vi fikk nesten et døgns avslapping, før ferden gikk videre via Panama, Amsterdam og hjem.
Med buss til Pampa Aceituno
Til ettertanke
Det er helt klart at det gjør noe med en å få se misjonsarbeidet på nært hold. På flyet hjem ruller alle inntrykkene opp på netthinnen og tankene kommer. Behovet for misjon er stort både i Peru og Bolivia. Jeg vil oppmuntre misjonsvennene her hjemme til å være med i bønn om at Herren må gå foran og vise oss veien videre. Ennå er det en åpen dør for misjon, men det kommer en dag da ingen kan arbeide. La oss stå sammen og be om at han som er høstens Herre selv må drive arbeidere ut til sin høst! Også i dag lyder røsten fra Herren: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» (Jes 6:8).
De nye medlemmene i Pampa Aceituno presenteres før forbønnshandlingen