Under siste besøk til Sør-Amerika opplevde jeg noe som jeg sent vil glemme og som jeg gjerne vil dele med bladets lesere.
Jeg hadde vært med på å innsette eldste og diakoner i to nye forsamlinger i Sucre, Bolivia, den ene i en byforsamling og den andre i et nybyggerstrøk på landsbygden. Det var en høytidelig stund på begge plasser.
Så skulle det være felles styremøte for disse to menighetene. Jeg var med som representant for Lekmannsmisjonen i Norge, men satte meg litt i bakgrunnen for å være tilhører.
De to styrene kom til et vanskelig punkt på listen. Det gjaldt støtte til evangelisten som hadde startet opp arbeidet i nybyggerstrøket. Han ble bedt om å forlate rommet mens de andre drøftet dette. I flere år hadde evangelisten samlet en liten flokk regelmessig hver søndag og forkynt Ordet for dem. Av og til kunne de gi ham noe av kollekten til reisepenger. Men de er ytterst fattige, så deres muligheter er svært begrensede. De har ikke hatt noen tilknytning til noen misjon tidligere, men ville være lutherske. Etter å ha lest litteraturen som «Såmannen» gir ut, er flere blitt løst og har funnet hvile i evangeliet om Jesus.
Misjonæren som satt på bakerste benk var spent. Ville de nå be misjonen i Norge om økonomisk hjelp?
En arbeider i byforsamlingen tok ordet og foreslo at de skulle gi en del av kollektene og tienden som de samler inn. De andre støttet dette. Men da samme arbeider foreslo 1 200 bolivianos i måneden (tilsvarende 1 500 kroner) ble det stille – en sum som tilsvarer en fjerdedels lønn. Da reiser en av de «eldste» fra landsbyen seg. «Vi tre fra vår forsamling må drøfte dette ute på gangen», sa han. De er svært fattige, har knapt nok til mat. Etter en god stund kom de inn igjen. Det var stille rundt bordet. «Vi er kommet til», fortsatte han, «at vi ikke kan unnvære Guds velsignelse, derfor vil også vi være med og ta vår del»
Da var det vanskelig å holde tårene tilbake. De ville stole på Herren og leve under Guds velsignelse!