Luk 19:1-10
Jesus er på vei til Jerusalem. Litt tidligere på reisen traff han en rik rådsherre som spurte hva han måtte gjøre for å arve evig liv.
Samtalen munnet ut i disse ordene av Jesus: «Hvor vanskelig det er for dem som har rikdommer å komme inn i Guds rike. For det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike» (Luk 18:24-25). Disiplene blir forskrekket og lurer på hvem som da kan bli frelst, men Jesus sier: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud» (Luk 18:27). Ja, nettopp: Dette er hva vi nå har lest i beretningen om Sakkeus. Men la oss ta det fra begynnelsen.
Jesus går altså gjennom Jeriko på sin vei til Jerusalem, for der å lide og dø. Men på veien har han oppdrag å fullføre; han har allerede ved utkanten av byen helbredet en blind tigger som påkalte ham og som nå følger Jesus. Nå skal Jesus treffe en helt annen type mann, også han en som er utenfor det alminnelige folkeliv, men av helt andre grunner.
Sakkeus heter han, og han er en rik toller, ja, en overtoller. Tollerne var ansatt av den romerske okkupasjonsmakten for å kreve inn toll for dem. De fleste var etniske jøder. I prinsippet skulle tollerne bare kreve inn det de fikk pålegg om, og så gi dette til romerne. Men i praksis krevde de inn mer enn dette, og tok pengene i egen lomme. Romerne visste nok godt om dette og gjorde heller ikke noe for å forhindre det – tvert imot. Dette gjorde tollerne svært upopulære i folket.
Jeriko var en stor by på Judeas østre grense, der handelsvarer kom inn fra Østen – altså et utmerket sted for en tollstasjon, og svært lukrativt. Som overtoller ledet Sakkeus åpenbart denne tollstasjonen og ble slik en rikmann – og selvsagt ikke ved å kreve inn kun det romerne gav pålegg om. Tollerne var dypt foraktet av sine landsmenn. Mishnah og Talmud, viktige jødiske skrifter fra en litt senere dato, plasserer dem sammen med tyver og mordere. En toller var en vanære for sin familie, de ble utstøtt av synagogen og diskvalifisert som dommere eller vitner i rettssaker. Hvis en toller bare tok i et hus, så ble huset regnet som kultisk urent. Ja, jødiske skriftlærde på denne tiden mente at man kunne lyge til en toller uten skyld. Forakten mot tollerne er nesten til å ta og føle på – at Sakkeus var upopulær er noe av en underdrivelse. Jeg ser for meg at spisse og spydige tunger blant hans landsmenn har ironisert over hans navn, som på hebraisk betyr «en som er rettferdig».
Men vi får altså vite om Sakkeus: «Han søkte å få se Jesus, hvem han var». Sakkeus har tydeligvis hørt om Jesus. Kanskje har han hørt at Jesus er en underlig profet, en som spiser sammen med syndere og tollere, noe en av samtidens jødiske rabbier aldri ville funnet på å gjøre. Nå er han nysgjerrig og vil se denne merkelige mester. Men han har som kjent et problem – han er kortvokst, og dessuten svært upopulær. For ham å kaste seg inn i en folkemengde vil være nytteløst og kanskje farlig. Men han er kreativ og tar dette som en utfordring – han ble jo ikke overtoller uten grunn. Han løper i forveien for Jesus og klatrer opp i et morbærtre med lave greiner. Her har han en utmerket tilskuerplass for Jesus og hele mengden av folk som presser seg frem rundt ham på vei gjennom Jerikos støvete gater. Dessuten er han på trygg avstand både fra folket og Jesus selv.
Til folkets forundring stopper Jesus plutselig ved treet og ser opp. Han ser på Sakkeus og sier: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg bli i ditt hus». Jesus snakker som om han allerede kjenner Sakkeus – og det gjør han virkelig også. I Jesu ord ligger det både et kall og et evangelium om fred og fellesskap. Og Sakkeus trenger ikke lang betenkningstid: Aldri før har noen skriftlærd eller jødisk rabbi tatt imot ham på denne måten! Han er ikke som dem. Hvilken glede! Sakkeus klatrer ned og tar imot Jesus i sitt hus, noe som grunntekstens ord for «ta imot» her innebærer.
Folket, derimot, er skuffet: Jesus går inn til en syndig mann, ja til den verste tolleren i hele Jeriko! Noe slikt hadde de aldri trodd om en rabbi, en mester. For en skandale! Jesus, derimot, er som alltid ubekymret av folkemeningen og lar seg ikke styre av den. Vi kan minnes det svaret han ga fariseerne da de reagerte på samme måte den gang Jesus spiste sammen med tollere og syndere: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse» (Luk 5:31-32).
Vi får ikke vite mye om den sjelesørgeriske samtalen i huset mellom Sakkeus og Jesus, for teksten konsentrerer seg om utfallet av denne samtalen. Men av måten Sakkeus vil gjøre opp for seg forstår vi at han har angretsine synder. Dette er den første delen av boten eller omvendelsen, som består av anger og tro ifølge Den augsburgske bekjennelse (Art. XII). Sakkeus` dårlige rykte hadde jo ikke oppstått av ingenting – han hadde mange og store synder å bekjenne, først og fremst hans forhold til penger. Sakkeus hadde drevet avgudsdyrkelse med penger og samlet seg en stor formue på andres bekostning. Dette er han ikke alene om.
Martin Luther bemerker treffende at Mammon er «den mest alminnelige gud på jorden» (Den store katekismen, forklaringen til første bud). Mammon er et arameisk ord som betyr rikdom eller jordisk eiendom. Jesus sier i Bergprekenen: «Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon» (Mat 6:24). Dette er Sakkeus` store problem, og møtet med Jesus innebærer at Sakkeus må vende om fra Mammon og til den levende Gud. Det er tilbedelsen av Mammon som har båret så dårlig frukt i Sakkeus` liv, med tyveri og utnyttelse av andre mennesker.
Mammon er også problemet for mange, ja, kanskje de fleste nordmenn i dag. Rikdommen er blitt stor hos mange, men man har glemt Davids ord i salmen: «Når rikdommen vokser, så la ikke hjertet feste seg ved det!» (Salme 62:11). Se bare hvordan man prioriterer! Man kjøper seg dyre hus og leiligheter, og gjerne en eller flere hytter på fjellet eller langs sjøen. Med stor omhu og flid pusser og pynter man disse til de skinner, og holder dem ved like. Gud, derimot, er for dem eventuelt reservert til noen kostelige og følelsesladde øyeblikk rundt jul en gang. På denne måten viser de hvem som egentlig er deres gud: Det er Mammon. I denne kulturen befinner vi oss – og fristes av den. Derfor er denne søndagen også en påminnelse om første bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg», foruten sjuende bud, «Du skal ikke stjele». Sakkeus problem kan bli vårt problem, om vi ikke er våkne og lar Guds ord kaste lys over våre liv på dette såre punkt. I forhold til rikdom og eiendom er det avgjørende å leve i en daglig omvendelse.
Sakkeus innser sine synder, og han tror evangeliet. Dette er den viktigste delen av omvendelsen, troen som tror løftet om syndenes forlatelse. Hvor mye Sakkeus forsto av hva Jesus var i ferd med å gjøre i Jerusalem, er ikke godt å si. Men han trodde på Jesus og den nåde Jesus kom med og møtte ham med, han trodde på tilgivelse for syndene sine. Derfor sier Jesus: «I dag er frelse blitt dette huset til del, for også han er en Abrahams sønn». Legg her først merke til at Jesus sier at frelsen er blitt huset til del: Hele Sakkeus` familie, med kone, barn og tjenere, er tydeligvis kommet til tro på Jesus og blitt frelst.
Som begrunnelse for denne frelsen sier Jesus om Sakkeus at «også han er en Abrahams sønn». Denne tittelen kan innebære to ting. For det første kan det bety at Sakkeus er en etterkommer av Abraham, altså en jøde, en som er omskåret. Det var jo Sakkeus. Men det erikke dette Jesus mener her, for han bruker uttrykket «Abrahams sønn» som begrunnelse for frelsen. Og både døperen Johannes, apostlene og Jesus selv vender seg mange steder i Skriften mot den tanken at noen kan påberope seg en ytre omskjærelse eller fysisk slektskap med Abraham for å bevise frelsen og relasjonen til Gud. I Romerbrevets andre kapittel for eksempel, refser Paulus dem som er jøder i det ytre, men ikke av hjertet. Og slik var det jo nettopp for Sakkeus – han var omskåret på huden, men ikke på hjertet, for å bruke bibelspråket om denne sak.
Nei, det ligger noe dypere i ordene til Jesus i denne sammenheng. Tittelen «Abrahams sønn» innebærer her «en som har Abrahams tro» eller «den som har samme tro som Abraham», slik Paulus lærer i Romerbrevet. Abraham er alle de troendes Far, enten de er jøder eller grekere, altså uavhengig av fysisk avstamning. Abraham er forbildet på hva det er å tro for alle mennesker, jøder og ikke-jøder. Paulus skriver i Galaterbrevet: «Det er som med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn» (Gal 3:6-7).
Derfor er alle som tror som Abraham å regne som Abrahams barn, selv om de ikke er jøder. Og Jesus sier om Sakkeus at han er et Abrahams barn, ikke bare en Abrahams etterkommer. I sak sier altså Jesus til Sakkeus: «I dag er frelse blitt dette huset til del, for også han har den samme tro som Abraham». Og Abraham trodde løftet han hadde fått av Gud. Det samme gjorde Sakkeus: Han trodde på løftene, han trodde på Jesus. Og dermed ble han rettferdiggjort likesom Abraham, helt uavhengig av loven eller lovgjerninger.
Etter loven skulle Sakkeus slett ikke bli rettferdiggjort, men dømt – dømt for vedvarende brudd på første bud, dømt for mange brudd på sjuende bud og sikkert mye mer. Guds vrede var over Sakkeus, og dommen kunne rammet ham med rette. Men den dommen tok Jesus på seg da han bar syndene til Sakkeus på sine skuldre mot Golgata. Der ville han dø i Sakkeus` sted, bli rammet av lovens dom og forbannelse i stedet for Sakkeus – og i stedet for oss. For Jesus døde i synderes sted, «den rettferdige for urettferdige for å føre [oss] frem til Gud» som Peter sier i sitt første brev (3:18). Dette er vårt håp og vår trøst, likesom for Sakkeus. Vi må holde oss til løftet om syndenes forlatelse for Jesu skyld i møte med lovens dom og anklager over våre synder. For Jesus bar også dine synder til Golgata, inkludert ditt kanskje problematiske forhold til penger og eiendom.
Paulus skriver i Kolosserbrevet 2:14: «Han [Kristus] utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset». Skyldbrevet er naglet til korset, derfor kan det ikke ramme deg. Skyldbrevet er lovens anklage, og det gir ond samvittighet og frykt for dommen, for det viser Guds vrede mot synden. Men det er altsånaglet til korset, det er tatt bort da Jesus bar dine synder opp på korsets tre og der gjorde soning for dem. Et salig bytte, for å bruke Luthers ord, skjedde denne dagen i Jeriko. Jesus tok Sakkeus` synder på seg, og Sakkeus fikk Jesu rettferdighet. Nå var navnet hans ikke lenger noen dårlig vits eller hoggestabbe for spydige tunger; han var Sakkeus, han var en som er rettferdig – ikke ved loven, men ved tro, ikke i seg selv, men ved Guds rettferdighet.
Slik er det også for oss! For disse tekstene er ikke bare skrevet for å fortelle oss om Sakkeus og Abraham og andre som fikk rettferdigheten tilregnet ved tro, men «det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble gitt for våre overtredelser, og reist opp til vår rettferdiggjørelse», for å sitere Romerbrevet 4:24-25.
Det er ikke alltid lett å holde fast på dette, aller minst når man oppdager de samme syndene hos seg selv etter mange år som kristen. Derfor vil jeg her føye til noen ord med sjelesorg av Carl Olof Rosenius: «Minnes hans seier, husk hva du eier, ikke i deg, men i Frelseren kjær: Ren og rettferdig, himmelen verdig, ikke i deg, men i Jesus du er. Synden deg plager netter og dager, dog – du en evig rettferdighet har. Jesus alene tvettet oss rene. Pris være Lammet som syndene bar» (fra sangen «Engstede hjerte», Sangboken nr.429).
Omvendelsen til Herren bærer straks frukt i Sakkeus` liv. Han sier til Jesus: «Se, Herre! Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen». Dette er ikke lovgjerninger, men troens første frukter i Sakkeus` liv. Pengene har mistet makten over ham, Mammon er erstattet av den levende Gud. En slik omveltning viser seg fort. Derfor gjør han nådet som folkets forakt og fordømmelse, eller hans egne krefter og vilje – ja, heller ikke Guds hellige lov noensinne kunne utrette med eller hos Sakkeus. For her er det nytt liv gjennom troen på Jesus og i fellesskap med ham. Det er som med et plommetre: Så lenge det er vinter står det bart mens magre greiner bøyes av vinterstormene, men når våren kommer med varme og lys – da blomstrer det og bærer frukt. Nå er våren kommet til Sakkeus` liv. Ja, bildet sprenges – han bærer straks frukt.
Loven krevde det, men kunne ikke gi det. Sakkeus selv verken kunne eller ville det. Men ved evangeliet, gjennom møtet med Jesus, skjer det. For det er bare Jesus som kan fri et menneske fra syndens tyranniske grep. Menneskets egne krefter eller den såkalte «frie vilje» kan aldri utrette dette. Slik er det også med oss. Det er evangeliet om Jesus som har frigjort oss fra syndens skyld og makt, og bare i fellesskap med Jesus bærer vi frukt, etter ordet hos Paulus i Rom 6: «For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden» (v. 14), og etterpå: «Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv» (v. 22).
Sakkeus hadde nå begynt et helt nytt liv i fellesskap med Jesus. Også vi lever det nye liv sammen med Jesus, et liv som begynte da vi ble døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og som består ved tro. På denne grunn formaner Paulus oss alle: «La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster. Still heller ikke lemmene deres til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men fremstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud» (Rom 6:12-13).
Jesus sa: «Hvor vanskelig det er for dem som har rikdommer å komme inn i Guds rike». Ja, men han føyer til: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud». For det er alltid et under når et menneske kommer til tro, den gang og i dag, for Sakkeus og for oss, for rike og for fattige. Det har alltid den samme årsak, nemlig at «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt» (Luk 19:10). Jesus oppfyller slik løftet hos profeten Esekiel: «De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de nedbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke» (Esek 34:16).
Dette er vår trøst og vårt håp, dette er vår tro. Ved Guds nåde kan du få bringe dette budskapet om Jesus til en Sakkeus, et fortapt moderne menneske som Herren vil frelse. «Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap» (Rom 10:15; Jes 52:7). Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, velsignet i evighet. Amen.
Preken av Henning Abbedissen Alsaker
Preken holdt i DELK,
Bergen, 8. juli 2018.