Vi lever virkelig i økumenikkens og «enhetens» tid. Kirker og organisasjoner slås sammen som aldri før. Gamle skillelinjer gjelder ikke lengre. Og mye av dette kan skje på grunn av at Guds ord ikke lengre er det avgjørende.
Vi ser hvordan katolikker og protestanter blir enige om rettferdiggjørelsen – selv om de ikke egentlig er enige. Men det spiller ingen rolle bare enheten blir større. Og i praksis er vel ikke forskjellen så stor, dessverre. Jesus ba i sin bønn om at alle hans disipler må bli ett «likesom du, Far, i meg, og jeg i deg». Altså er Faderens og Sønnens innbyrdes forhold et forbilde for de kristnes enhet. Men deres samfunn med Faderen og Sønnen er også grunnen til deres innbyrdes enhet: «likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss». Her sies det klart at de kristnes enhet har sin årsak i deres forhold til Faderen og Sønnen. Det er altså ingen ytre, men en indre enhet det er tale om.
I Galaterbrevet feller Paulus en hard dom over de som ville legge til noe. For dem var det ikke nok med troen alene, men de måtte også omskjæres. De bygde på tro og gjerninger. Da fikk de høre: «Dere er falt ut av nåden». Men det er jo like ille om man trekker fra noe og tar bort det som Jesus har gjort, at han forsonte oss med Gud og led vår straff. Og så gjør man korsdøden til noe annet, for Gud behøvde jo aldri å forsones, sies det. Gud har nemlig aldri vært vred på mennesket og synden. Korsdøden blir da bare et uttrykk for Guds kjærlighet.
Vi kan raskt konstatere at det behøves mye mer «splittelse» i dag i kristenheten. Tenk at det som reformatorene var beredt til å ofre livet for, det er nå så betydningsløst at man ikke behøver å holde fast på det! Da er det på tide å tenke at vi ser begynnelsen til «den store skjøgen», alle samlet i en stor enhet under skinn av gudsfrykt, men det er djevelens enhet. Der rommes kanskje alle religioner til sist. Paven ber jo allerede sammen med muslimer. Og mange sier at det er den samme gud man ber til. Men muslimenes gud har ingen sønn, ingen som har sonet deres synd.
Ja, det er den ene siden av vår tid. Og det er sikkert mye som er i anmarsj her. Den andre siden er like trist: den unødvendige splittelsen vi er vitner til, der også små grupper splittes på grunn av unødvendige årsaker. Delvis skjer det pga. at man ikke «vandrer i Ånden», slik som Paulus oppfordrer til i Galaterbrevet – så dere ikke fullfører kjødets lyst. Og han lister opp en hel rekke av kjødets gjerninger. Vi kan nevne: fiendskap, trette, sinne, ærgjerrighet og splittelse. Og Paulus nevner for Timoteus noe annet som spesielt kjennetegner den siste tiden: hovmodet. – Jeg bøyer meg ikke, jeg krever at andre skal mene akkurat det samme som meg! Ja, snart er det vel å frykte at hver og en må ha sin egen personlige forsamling! Tenk at det kan gå slik blant dem som virkelig vil følge Guds vilje og Guds Ord! Ja, slik har det på den ene siden blitt for lite splittelse, men på den andre siden splittes det opp unødig. Man mener seg å være tro mot Guds Ord, men mangler Guds visdom.
Vi er mennesker og vi ser ikke fullkomment hva Bibelen sier. Jeg må jo vite at jeg kan ta feil i noe, for jeg er ikke feilfri. Da bør jeg ha en viss ydmykhet overfor andressyn, når det angår saker der vi ser forskjellig på det. Nå mener jeg ikke på «hovedsaker» som rettferdiggjørelsen, betydningen av Jesu død på korset og oppstandelsen osv. Men det finnes detaljer der vi ikke blir enige, det kan i blant gjelde ulike tolkninger av bibelteksten, der for eksempel grunnteksten gir oss flere meninger enn det som vår oversettelse nevner. Da kan det gis åpning for en annen tolkning enn den vi selv hevder. Vi kan som eksempel på uenighet ta oppfatningen om tusenårsriket. To personer som vil være like bibeltro, kommer fram til ulike syn på det spørsmålet. Og det er jo slik med profetiene at de først kan forstås fullt ut når de oppfylles.
Hvilke syn man enn har i det spørsmålet, så bør man være såpass ydmyk at man kan erkjenne at det gis bibelsteder som kan være vanskelige å tolke. Men dette behøverikke å berøre vår enhet med Faderen og Sønnen. Vil vi være «nidkjære», hovmodige, behersket av splittelsens ånd, ja, da må vi vel skilles. Men det spiller jo ingen større rolle om jeg tar feil. Det blir som Gud vil. Den som lever får se. Kanskje er Bibelen skrevet nettopp som den er for å prøve vår kjærlighet? Kan vi leve i kjærlighet sammen med dem som ikke har samme syn som oss i ett og alt?
Naturligvis finnes det som alltid en gråsone. Hvor skal vi dra skillelinjene? Troskapen mot Guds Ord er uhyre viktig. Den som tar bort eller legger noe til, skal miste sin del i den hellige staden. Og her går det jo virkelig en skillelinje. Men når det gjelder «mulige» tolkinger av detaljer, da må vi være rause, like rause som vi vil at andre mennesker skal være mot oss. Vi kan tenke på to så kjente personersom Carl Olof Rosenius og Oscar Anhfelt. De kunne samarbeide og anbefale hverandre, selv om de ikke var overens i spørsmålet om «verdensrettferdiggjørelsen». Men vi har ikke laget et «sjibbolet» av det, sier Ahnfelt. For i anvendelsen var de enige, og det er det viktigste. Det hadde vært verre om de hadde vært enige om tekstbetydningen, men ikke i anvendelsen.
Så finnes det jo så mange ytre former som vi kanskje ikke er helt enige om, virksomhetsformer, klesdrakt, bare for å nevne noe. I ett land er det naturlig at de kristne er «totalister». I et annet land er det ikke slik. Ja, eksemplene er mange. Men hovmodet mener at jeg alltid har det eneste rette synet. Så må vi be om visdom og ikke la vår egenrådighet drive oss til unødig splittelse, men heller ikke dras med i «den store skjøgen».