«Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg, som gave.» Apg 27:24
Det var 275 mennesker som reddet livet fordi de hadde Paulus med ombord. Selv om han var med som fange på veien til Rom, betydde han mer enn kaptein, styrmann og hele mannskapet. Han kjente bønnens vei til Gud. Gjennom 14 stormfulle døgn hadde Paulus ikke bare bedt for seg selv. Han hadde også bedt for alle dem som reiste sammen med ham. Himmelens Gud hørte bønnen. Paulus skulle få det han hadde bedt om. 275 mennesker skulle bli reddet.
Du og jeg er sammen med våre medborgere inne i en fryktelig storm. Ondskapens åndehær går til angrep. Mange nedbrytende krefter er allerede satt inn, og enda flere kan vi vente. Vi kan ikke la være å spørre: Hvordan skal dette ende? Vi blir harme når det hellige blir trampet på. Det smerter oss når noen av dem som skulle være vektere og hyrder, går foran. Det er en sammenheng mellom sæd og høst i et folks liv, og det er Gud som sitter på tronen som rettferds dommer.
I en slik situasjon er det så lett å samle tankene om seg selv og sine egne. Det gjorde ikke Paulus. Han bad for alle dem som var med ham på reisen. I den rasende stormen gikk han i sin Frelsers fotspor. Han hadde medynk med dem som var forkomne som får uten hyrde. Også vårt folk er midt i synd og elendighet elsket av Gud. Det fins ikke en eneste i vårt folk som ikke er dyrt kjøpt med Jesu blod. Kampen i Getsemane kjempet Jesus for alle.
Vi er på mange måter rike. Tidligere slekter har gitt oss store kulturelle verdier, og materielt sett hører vi til de folk som er best stilt i verden. Likevel er vi fattige. Folket vårt er i stor åndelig nød. Ødeleggende og oppløsende krefter truer innenfra. Det er behov for forbedere. Gud gav Paulus 275. Hvor mange gir han deg om du får dem som du har bedt for?
Fra andaktsboken «Ett er nødvendig»,
Lunde Forlag 1989