«Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der – hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham. Du gjorde ham til hersker over dine henders verk, alt la du under hans føtter.» Sal 8:4-7
En drosjesjåfør spurte en gang en kristen misjonær om hva han arbeidet med. Misjonæren svarte bare med ett ord: «folket». Drosjesjåføren forsto svært lite av svaret, men vi kristne skjønner gjerne hva misjonæren ønsket å si med dette.
Da det er vårt første og største ønske at menneskene skal bli frelst, må vi spørre: hva er da et menneske? Og hvilken stilling har det i forhold til Gud? Mange av Guds menn har stilt seg dette spørsmålet: Hva er mennesket? En av dem var Job (7:17), som spurte Gud: «Hva er et menneske, at du gir så meget akt på ham og vender ditt hjerte mot ham?» I Salmenes bok (144:3) spør David: «Herre, hva er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn at du akter på ham», og legger til: «et menneske er likt et åndepust, hans dager er lik en skygge som farer forbi».
Det som bør interessere oss mest, er nettopp hva Bibelen sier om mennesket. Ifølge første Mosebok er mennesket alene om å være skapt i Guds bilde, kronet med herlighet og ære, tiltenkt å leve i evig frihet, fullkommenhet og hellighet.
Bibelen beskriver menneskets synd som et åpent opprør mot Gud, ved et forsøk på å frigjøre seg og leve sitt eget liv, ved å vrake Gud. Mennesket kjente Guds vilje og hadde mulighet til å velge det rette. Det var ikke uvitende om hva som var det beste, men det valgte likevel bevisst å være ulydig mot Gud. Det ville være sin egen herre. Menneskets fall i synd skjedde av egen fri vilje. Det skjedde etter en overveielse og med en bestemt hensikt, det ville bli som Gud.
Romerbrevet (3:23) føyer til at fallet fikk konsekvenser for alle mennesker: «For det er ingen forskjell, alle har syndet, og står uten ære for Gud». I fortsettelsen vil vi derfor stanse for noen bibelske sannheter vedrørende den sørgelige stilling som oppstod for hele menneskeheten:
Mennesket er en synder
Når Gud sier at mennesket er en synder, er det kanskje den verste karakteristikk det kan få. For dermed rammes det midt i sin stolthet og hovmodighet.
Mennesket er en trassig opprører
Uttrykket «opprører» betyr en som motsetter seg å adlyde en ordre eller en befaling fra øvrigheten. «Hør, dere himler, og lytt til, du jord! For Herren taler: Barn har jeg oppfødd og fostret, men de har satt seg opp mot meg» (Jes 1:2). Med hvilken skuffelse og stor smerte Gud må ha uttalt dette over sitt utvalgte eiendomsfolk!
Damián Heredia leser fra Husandaktsboken på Såmannens kontor i Arequipa.
Foto: Ingar Gangås
Mennesket har forlatt Gud
Profeten Jesaja (53:6) sier: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei». Ifølge dette verset er det falne menneske kommet bort fra Herren, som villfarne og fortapte «får». Ja, det har bevisst valgt å gå sin egen vei. Det har «sporet av» fra Guds vei for å gå på en «avvei».
Den eneste redning
Når menneskets situasjon er så håpløs, må vi spørre: «Hvordan kan mennesket da bli frelst?» Hva er løsningen på vårt store problem i forhold til Gud? Finnes det noen utvei, et botemiddel i denne ynkverdige situasjonen?
Det nye testamente forkynner klart at det ikke finnes noen som helst redning ved å forsøke å holde budene. Det gis ingen frelse ved gode gjerninger, heller ikke gjennom egne kvaliteter eller ved noe som vi har gjort oss fortjent til. Sonofferlammet Jesus Kristus er vår eneste trøst og vårt eneste håp. Måtte Den Hellige Ånd åpne våre åndelige øyne slik at vi får se Jesus som vår personlige frelser og høre ham til – totalt avhengige av hans fortjeneste, som han har skjenket oss av bare kjærlighet og nåde.