Hvor salig å se opp og forbi graven! I himmelens saler skal du ikke finne noe igjen av alt det som her var deg en byrde og lidelse.
I Kanaans dal vokser det ingen torner; ved livsens elv er det ingen stormer, ingen bølger. Hvor underfullt det vil bli, når dette arme hjerte, som aldri her helt kunne bli stille, skal være evig fri og løst fra all byrde og få hvile fra alt hos Jesus! Da er døden ikke mer! Den nye staden har ingen kirkegård, ingen sørgende, ingen grav! Da rinner ingen tåre mer. Gud har tørket dem av, hans trøst har leget alle sår. Jordens trengsel er glemt, og husker man den, så er det ikke som trengsel, men som en ny anledning til å opphøye Guds store nåde og kjærlighet.
Ja, det er salig å se forbi graven, der hviler det evige herlighetens håp. Ennå er det bare et håp. «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus» (Fil 3:12).
Så hold meg da alltid reiseferdig, ventende på deg; la meg aldri se meg tilbake og bli stående som Lots hustru, men led meg og dra meg, så jeg alltid må komme nærmere mitt salige hjem hos deg. Hva kan vel hindre min sjel her nede? Hva kan oppveie min Jesu fred, hans salighet, den herlige krone der hjemme? (…)
«Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden. Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig» (Sal 73:25-26).
Og når du da, min Jesus, sender meg ditt siste bud, da lær meg også å dø! Løs du da mitt hjerte fra alt her nede; la meg alene være din og lengte etter deg! Gi meg olje på lampen, gi meg bryllupsdrakten! Styrk meg ved din nåde og trøst mitt bange sinn ved din kjærlighet! Vis meg ditt kors, dine sår og ditt blod, at jeg må få hvile trygt på det og salig gå gjennom «dødens flod».
Hvorfor skulle jeg frykte for noe ondt? Du er jo med meg, til deg overgir jeg min sjel; du skal bære meg over; min sjel er salig hjemme hos deg.
«Den stille uke»,
Sambaandets forlag,
Bergen, 1938