Det var blitt kveld da Josef fra Arimatea og Nikodemus – de to rådsherrene – salvet Jesus, svøpte ham i et nytt linklede og la ham i graven. Snart var det natt hos alle Jesu fiender. Synden lar aldri mennesket være i fred. Samvittigheten kan sløves, og redselen for dommen og døden kan til en viss grad holdes på avstand, men ufreden og frykten for Gud vil alltid være der.
Redsel for Gud
Fariseerne, de skriftlærde, yppersteprestene, det høye råd og folkemengden kjente nok ingen sann glede ved at Jesus var død. Frykten og redselen for Gud var ikke borte, hverken hos Kaifas, Pilatus eller Herodes. Det hjalp lite å toe sine hender. Det stummende mørket på høylys dag, da Jesus hang på korset, jordskjelvet og alle tegnene som skjedde, gjorde dem urolige. Korsfestelsen skulle bli en kortvarig glede som snart ville vende seg til angst og fortvilelse.
Menneskefrykt
Hos disiplene og Jesu venner var det også frykt, men av en annen karakter. Det var menneskefrykt og stor skuffelse som rådde hos dem. Men deres sorg ville bli kortvarig, og snart skulle dagen og lyset rinne for dem. Ennå måtte de vente en stund til oppstandelsens morgen, til de fikk se sin kjære Jesus igjen. Men på den tredje dag kom lyset til å bryte fram på nytt.
Ventetiden kan bli lang for Guds barn. Slik er det ofte. I tillegg kan det se ut til at verden og mørkets krefter skal seire over oss. Men det er ikke slik. Midt i Jesu lidelse og død, vant han ved sin fornedrelse en evig seier. Bibelen forteller oss at Guds rike skal stå fram en dag i sin fulle og hele glans, og da skal alle Guds folk stråle av glede.
Beredelsesdagen
Før solnedgang på fredag måtte alle forberedelser til sabbaten være unnagjort ifølge jødenes skikk. Ettersom det var påske, og denne påskefesten var stor, var det spesielt om å gjøre at Jesus og de to røverne ikke ble hengende på sine kors over høytiden. Vanligvis brukte romerne å la likene av forbrytere råtne på korset og bli til bytte for rovfuglene. Dersom noen av slektningene ba om å få den døde, pleide de likevel å utlevere levningene. Disiplene var for redde, og sikkert så lammet av sorg, at de ikke hadde tanker for å be om Jesu legeme.
To uredde rådsherrer
Men så står det fram to rådsherrer, en rik mann fra Arimatea, Josef, og Nikodemus, han som tidligere hadde oppsøkt Jesus om natten. Om Josef står det at han var en «god og rettferdig mann. Han hadde ikke gitt sin tilslutning til det de hadde planlagt og gjort». Videre forteller Skriften at han «ventet på Guds rike» (Luk 23:50-51). Til nå hadde han vært en hemmelig disippel av Jesus, for han fryktet for jødene, men han tok mot til seg og ba Pilatus om lov til å ta Jesulegeme ned fra korset for å begrave det.
Med Nikodemus må det ha skjedd et frelsens under siden den gangen han oppsøkte Jesus om natten og fikk høre at han måtte bli født på ny (Joh 3). Noe senere hadde det vært splittelse i folket på grunn av Jesus, da yppersteprestene og fariseerne hadde sendt sine tjenere for å gripe ham. Da hadde Nikodemus sagt til dem: «Vår lov dømmer da vel ikke en mann uten at en først har hør på ham og fått vite hva han har gjort?» (Joh 7:51). Nå var det utenkelig for ham å være med på komplottet mot Jesus. Han var blitt ham for kjær til det. Nå står disse to sammen, Josef og Nikodemus, uredde begge to.
Hos en rik i sin død
Pilatus lar så Josef få Jesu døde legeme. Kanskje var det den romerske høvedsmannen (offiseren) som hadde stått ved korset og vært vitne til alt som skjedde med Jesus, som anbefalte dette for Pilatus? Beretningen i Markusevangeliet kan tyde på det: «Det var alt blitt kveld. Og da det var beredelsesdagen, det vil si dagen før sabbaten, kom Josef fra Arimatea, en høyt aktet rådsherre, som selv ventet på Guds rike. Han tok mot til seg og gikk inn til Pilatus og bad om Jesu legeme. Men Pilatus undret seg over at han alt skulle være død. Han kalte til seg høvedsmannen og spurte om det var lenge siden han døde. Da han hadde fått det å vite av høvedsmannen, gav han legemet til Josef» (Mar 15:42-45).
Om denne offiseren skriver Matteus: «Men da høvedsmannen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av redsel og sa: I sannhet, dette var Guds Sønn!» (Mat 27:54). Overfor Pilatus bekrefter han at Jesus virkelig var død og at det ikke hadde vært nødvendig å bryte hans ben.
Samtidig er det nærliggende å tenke at han også fortalte Pilatus om alt det andre som var skjedd da Jesus hang på korset, og kanskje føyde han til at Jesus måtte være Guds Sønn. Pilatus, som var blitt advart av sin kone mot å ha noe med «denne rettferdige» å gjøre, tenkte muligens at nå hadde han nok av skyld på seg. Derfor gav han Josef, denne rike rådsherren, tillatelse til å ta hånd om Jesu legeme, for slik å slette sporene etter sin ugjerning.
Ingen ben brutt på ham
Røvernes ben var blitt brutt. Dette var vanlig i de tilfellene der dødsprosessen ble lang og det hastet med å ta de døde ned før sabbaten. Men med Jesus skjedde det at en av soldatene stakk spydet sitt i hans side.
Apostelen Johannes var øyenvitne til det som skjedde: «Men da de kom til Jesus, så de at han allerede var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldatene stakk et spyd inn i siden på ham, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant. Han vet at han taler sant, for at også dere skal tro. For dette skjedde for at Skriften skulle bli oppfylt: Ikke et ben skal brytes på ham. Og igjen sier et annet skriftord: De skal se hen til ham som de har gjennomstunget (Joh 19:33-37).
Når det rant vann og blod ut fra Jesu side, vitner det om at kampen var så hard for ham at hans hjerte brast. Tenk, Jesu hjerte ble knust av kjærlighet til oss! Så ble Jesus gravlagt i Josefs nye grav, som ingen før hadde ligget i. Kanskje var det et familiegravsted tiltenkt Josef og hans egne? Slik ble Skriften oppfylt som sier: «De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn» (Jes 53:9).
Dette ordet, om at han var hos en rik, betyr nok også at etter sin død, da frelsen var fullført, var han igjen hos sin Far. Først ble han forlatt av Gud og måtte smake helvetets gru for våre synders skyld, men så ble han oppreist og satt ved Faderens høyre hånd i himmelen.
Jesu legeme svøpt og salvet
Det siste som skjedde med Jesus denne langfredagen, var at de to rådsherrene sammen salvet Jesu legeme og svøpte ham i et rent linklede. Nikodemus kom med en blanding av myrra og aloë, omkring hundre pund. Det må ha vært en stor gave. Til sammenligning står det om Maria, som salvet Jesu føtter seks dager før påske (Joh 12:1), at hun brukte ett pund meget kostbar nardussalve. Her opplyses det at Nikodemus kom med en mengde som var hundre ganger større.
Myrra er en slags flytende harpiks, og aloë er saften av en plante. Begge deler er velluktende. Hundre pund var en stor mengde og vitner om at også Nikodemus må ha vært rik. Men nå var han blitt mest rik på kjærlighet. Ingenting var for kostbart til å ofre på Jesus.
Det kan se ut som det var Josef som kom med linkledet. Det var vanlig å bruke grovt og brukt lerretstøy til å linne rundt dem som var blitt henrettet, men det fortelles her at Jesus ble svøpt i rent og ubrukt lin, og ble lagt i en ny grav, som ingen ennå hadde blitt lagt i (Joh 19:39;41). Hans legeme kom ikke i forbindelse med noen slags urenhet.
Kvinnene
Det er også gripende å se den kjærlighet som kvinnene viser. Ved graven satt ennå Maria Magdalena og den andre Maria (Mat 27:61). De klarte ikke å gå sin vei, men satte seg slik at de kunne se rett imot graven. Den lå nær ved korsfestelsesstedet. De satt i stille undring. Av respekt for de to rådsherrene våget de seg kanskje ikke fram.
Skumringen nærmet seg. Det var sikkert kjølige kvelder på denne tiden av året. Sabbaten var i ferd med å bryte fram. Den startet ved solnedgang. Derfor må nok salvingen ha foregått i hast. Muligens bestemte kvinnene seg allerede nå for å oppsøke graven med en gang sabbaten var over, for å fullføre salvingen og linningen tidlig på søndags morgen.
Stillhet og ventetid
Disiplene og alle Jesu venner var nå spredt rundt omkring. Dagen etter beredelsesdagen, altså på selve sabbaten, måtte de holde seg inne. Da skulle alt arbeid hvile. Nå lå Jesus i graven og hvilte etter alt sitt arbeid med å fullføre frelsesverket for oss. Stillheten etter det som var hendt på langfredag må ha kjentes trykkende for Jesu venner.
Men sorgen var nok verre, ikke minst for Jesu mor og disiplene, og de som hadde stått ham nærmest. Peter var vel den som hadde det tyngst. Han hadde sveket sin Herre og Mester og bannet på at han ikke kjente ham. Nå gråt han angerens bitre tårer.
Så måtte Jesus føre sin disippel gjennom død til liv, gjennom dom til frelse – til dom over Peters hovmod og hans store tanker om seg selv og til frelse i Jesus alene. Slik må han føre oss alle, til vi gir ham rett når han sier om oss: «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste» (Rom 3:10-12).
Så fikk Peter et blikk av Jesus som stakk ham i samvittigheten. Det førte
til dyp anger og bitre tårer. I det blikket møtte han ikke bare dom og anklage, men også en kjærlighet og en tilgivende nåde som smeltet hans hjerte. I møte med Gud får vi ikke bare se sannheten om oss selv og vår fortapte stilling, men han lengter etter å åpenbare for oss hvem og hvordan han er, slik det står i fortsettelsen i Romerbrevet (3:21-26):
«Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbaret uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus».
Prøvelser til ettertanke
Gud når best inn til oss når han får oss inn i stillheten, alene med ham – og ikke minst gjennom sorg og prøvelser. Gjennom dette vil han at vi skal lære Jesus å kjenne. Det er som Christian Scriver har sagt: «Det er jo så at man lærer den beste styrmann å kjenne i stormen, den dyktigste lege i den hardeste sykdom, og den beste venn i nøden. Slik kan vi også av kors og trengsel lære hva vi har i Gud, den beste hjelper, legen over alle leger, og den mest trofaste venn. I korsets tider har mange sett inn i evangeliets hemmelighet».
Dersom du ikke tar deg tid til stillhet, med bibellesning og bønn, vil du aldri få nok tid! Da må Gud sende noe i vår vei for å ta oss avsides med seg. Satan vil røve de stille stundene fra oss. Her trenger vi å være årvåkne og på vakt. Klarer djevelen å gjøre oss travle og rastløse, vet han at han har oss i sin hule hånd.
Graven ble forseglet
Mens Jesu venner holdt seg i ro, fulle av sorg, var det noen som ikke brydde seg om å holde sabbat denne påsken. De hadde med urette anklaget Jesus gjentatte ganger for å bryte sabbatsbudet – når han spredde lys og
glede ved å helbrede syke og gjøre vel mot dem som var i nød. Men nå betydde ikke sabbatsbudet noe for dem selv, bare de kunne fullføre «mørkets gjerninger».
«Neste dag, som var dagen etter beredelsesdagen, samlet yppersteprestene og fariseerne seg hos Pilatus. De sa: Herre, vi kom til å minnes hva denne forføreren sa da han ennå levde: Etter tre dager skal jeg oppstå!
Gi derfor påbud om at det skal holdes vakt ved graven til den tredje dag, så ikke hans disipler skal komme og stjele ham, og så si til folket: Han er oppstått fra de døde! Da ville den siste forførelsen bli verre enn den første. Pilatus sa til dem: Her har dere vaktmannskap. Gå bort og vokt graven som best dere kan! De gikk da og sikret graven ved å forsegle steinen og sette ut vakter» (Mat 27:62-66).
Det kan se ut som at disiplene hadde glemt det Jesus hadde sagt om sin oppstandelse, at han skulle stå opp på den tredje dag. Men Jesu fiender hadde merket seg det, og nå begynte dette ordet å plage dem.
Tenk om det var sant? Derfor måtte de benytte helligdagen til å rådslå om hva de skulle gjøre. Tegnene som skjedde da Jesus hang på korset, og da han døde, hadde nok skapt usikkerhet og ikke så lite uhygge hos dem.
Da gikk de til Pilatus, som de nå hadde en viss makt over på grunn av at de sto sammen om ugjerningen som var begått mot Jesus, for å sikre graven. Navnet Jesus kunne de ikke ta i sin munn. De kalte ham «denne forføreren».
Jesunavnet setter et skille. For noen er dette navnet det kjæreste som kan uttales på denne jord. For andre blir det et navn til dom og fordømmelse. Hvordan er det med deg? Er du en venn eller fiende av Jesus?
Så forseglet Jesu fiender graven og satte vakt over ham. Med det beseglet de også sin egen skjebne.
Fra tale over Joh 19:31-42,
holdt påskelørdag 2017