Pinsen er den andre av de tre store valfartshøytidene i det gamle Israel. Den første av disse er påske, den andre pinse og den tredje er løvhyttefesten. Høytidene knytter seg både til Herrens store frelsesgjerninger for sitt folk og til jordbruksåret i Israel.
Påskehøytiden var til minne om frelsen ut av Egypt, da lammet ble slaktet for å fri folket fra morderengelen, da Herren førte sitt folk ut i frihet fra trelldommen. Men påske markerte også at kornhøsten kunne begynne. Bygget, som var først modent, kunne nå høstes inn. Det var førstegrøden. I de sju ukene mellom påske og pinse var det bygghøst.
Pinsehøytiden knyttes ikke som påsken til noen bestemt frelseshandling i Israels historie. Men når vi leser i andre Mosebok, ser vi at pinsen faller sammen med den tiden da loven ble gitt på Sinai. Jødene har derfor alltid knyttet lovgivningen på Sinai til pinsehøytiden, og det er nok riktig. Med pinsen begynner også hvetehøsten og den virkelige innhøstningen.
Løvhyttefesten kommer sist av de tre store høytidene. Den var til minne om hvordan Herren hadde vært med sitt folk på vandringen fram til Kana’ans land, og sørget for dem. Løvhyttefesten markerer samtidig starten på frukthøsten, innhøstningen av druer og oliven. Vi feirer ikke løvhyttefesten, men alle som hører Jesus til og som en dag skal få bli med ham når han henter sin brud, skal få feire den – i den store løvhyttefesten i himmelen.
Slik Herrens frelsesgjerninger for Israel bare er en skygge av det som skulle komme, så er også de gammeltestamentlige høytidene bare en skygge. Påsken og påskelammet er en skygge av det Guds lam som bar all verdens synd, Guds store frelsesgjerning for å berge oss fra sin egen dom og vrede, og løse oss ut av trelldommen under synden.
Og etter påsken kunne kornhøsten begynne. Kornhøsten, i første rekke hvetehøsten, er i hele Skriften et bilde på innhøstningen til frelse. Kristus selv er førstegrøden, den førstefødte av de døde, men i kraft av ham er det løfter om en enda større høst. Evangeliet om frelsen i Jesus skal bære frukt i menneskenes hjerter og bli til en veldig høst.
Først med pinsen begynner selve hovedhøsten, hvetehøsten. Da gir Gud sin Ånd som utrustning til vitnetjeneste for verden. Fra da av skal evangeliet forkynnes til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og frelsen i Jesus skal bære frukt blant folkeslagene.
Frukthøsten som begynte etter løvhyttefesten er derimot et bilde på innhøstningen til dom (jf. Åp 14:14-20). Der evangeliet ikke ble tatt imot til frelse, der modnes menneskene for Guds dom. Men tilbake til en annen side ved pinsehøytiden. På Sinai ga Gud Israel sin lov. Og han talte da til folket og sa: «Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk – for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk» (2Mos 19:5-6).
Gud vil sette sitt merke og stempel på sine, sitt eiendomsmerke. Loven var et slikt merke for Israel, så lenge de fulgte den. Den ga hele folket et preg som skilte dem fra alle andre folk, et preg som viste at de var Herrens eget folk. I den gamle pakts tid var dette i første rekke et ytre preg, med omskjærelse, lover for mat og klær og andre utvendige leveregler.
Men det var ikke Guds tanke at dette preget bare skulle være i det ytre. Derfor taler Skriften om loven skrevet på hjertets kjøtt-tavler i motsetning til på steintavler. Så lenge loven bare er skrevet på steintavler og bare kommer til oss utenfra, så er den i første rekke et anklage-skrift mot oss. Den dømmer vårt liv og åpenbarer vår synd og at vi er skyldige for Gud. Loven har så visst ingen kraft til å frelse, men står i dødens og fordømmelsens tjeneste.
Men der et menneske ved troen på Guds lam som bar all verdens synd, har fått syndenes forlatelse og frelse fra lovens dom og anklage, der skriver også Gud sin lov inn i menneskehjertet, på hjertets kjøtt-tavler. Gud gir et nytt hjerte inne i sine og skriver sin lov i deres hjerter, og da blir loven i sannhet et eiendomsmerke, et preg og et innsegl på Guds eiendomsfolk (jf. 2Kor 3:3-6; Jer 31:33).
Men å få loven skrevet på sitt hjertes kjøtt-tavler, det står ikke til deg og meg å få til. Det er ingen selvforbedring! Nei, det er noe som skjer i det hjerte hvor Jesus får komme inn med sin frelse. Jesus selv tar bolig i våre hjerter og gjør det til et Åndens tempel, et levende tempel.
Og da er vi igjen midt inne i pinsehøytidens sentrum. I den gamle pakts tid åpenbarte Gud seg til frelse gjennom tabernaklet og tempelet. Der var prestene som leste Guds ord for folket, der var gudstjenesten med sine anskuelige offer og handlinger som åpenbarte Guds frelsesråd for folket. Og folket måtte komme til tabernaklet og tempelet for å lære Gud å kjenne. Fra alle folk og nasjoner måtte de dra opp til Jerusalem og tempelet for å høre Guds ord bli forkynt og få del i pakten, slik vi leser om det på pinsedag, hvor de er samlet fra hele verden, ikke bare jøder,
men også mange andre (Apg 2:5-11).
Nå hadde Jesus selv, så lenge han vandret på jorden, åpenbaret Gud og hans frelse. Jesus var det fullkomne tempel, Gud åpenbart i kjød. Han er tabernaklet iblant oss. Hans tempel ble revet ned og gjenreist på tre dager. Men Jesus forlot vår jord for å ta sete ved Faderens høyre hånd og gjøre sin frelse gjeldende i himmelen.
Fra pinsedag av er nå de troende den levende Guds tempel, og åpenbarer Guds store frelsesgjerninger for verden. De troende skal både være prester og tempel, et tempel av levende steiner. Og hvilket bilde og preg skal dette tempelet bære? Jo, det er bildet av Jesus, det er Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn som skal skinne fram gjennom de troende. De troende er ikke et dødt tempel, en død bygning, men Jesu legeme her på jord, fylt med hans Ånd – et Kristi brev til verden, «ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på
hjertets kjødtavler» (2Kor 3:3).