Vi leser om Melkisedek i første Mosebok 14. Abraham kommer tilbake etter å ha vunnet over Kedorlaomer og noen andre konger (v. 17). Da kommer Melkisedek, kongen i Salem, ut med brød og vin til Abraham, for Melkisedek var også prest for den høyeste Gud (v. 18). Han velsignet Abraham (v. 19) og Abraham ga ham tiende av alt (v. 20).
Så hører vi ikke mer om Melkisedek før på kong Davids tid, ca. 1000 år senere. Da skriver David i Salme 110 at Herren har sagt til Davids herre, Kristus (v. 1), at «du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis» (v. 4). Hebreerbrevets forfatter gjentar dette ennå 1000 år senere i Hebreerbrevet (5:5; 10) og utlegger Melkisedek for oss i 7:1-28. Han er et forbilde på Kristus.
Ingen av oss ville vel trodd at Melkisedek var et forbilde på Kristus om ikke David og Hebreerbrevet hadde sagt det. Men det stemmer med Jesu egne ord, om at Moses skrev om Kristus (Joh 5:46) og at historien samtidig er en lignelse om ham (Hos 12:11).
I Hebreerbrevet (7:3) gjør forfatteren et poeng av at vi ikke får høre om Melkisedeks far og mor. Han er uten ættetavle og har hverken dagers begynnelse eller livs ende (v. 3). Dermed blir han gjort lik med Guds sønn, som også er uten dagers begynnelse og livs ende. Han blir et forbilde på Kristus, som er prest til evig tid etter Melkisedeks vis (6:20).
Hebreerbrevet forteller oss også at Melkisedek betyr «rettferdighetens konge» (7:2), det vil si at han er en konge som hersker med rettferdighet. Han var konge i Salem, som senere fikk navnet Jerusalem. Salem betyr «fred», som sier oss at han er en konge som hersker med fred. Melkisedek hadde to embeter: konge og prest. Når presten samtidig er konge, da er han også den ypperste (øverste) av prestene. Hans vilje er dermed den bestemmende i alle situasjoner.
Det at han kommer plutselig inn i historien og like plutselig blir borte, uten at vi får høre om hans far og mor, hans fødsel og død, bruker Skriften som bilde på at han er uten begynnelse og ende. Han er et forbilde på Kristus som yppersteprest til evig tid (Heb 7:3).
Ved at Melkisedek er forbilde, settes det et guddommelig krav til den rette yppersteprest. Han må være fra evighet av og bli til evighet. Det Aronittiske prestedømme, som kom ca. 500 år senere, er bare utfyllende om hva det innebærer å være midlertidig yppersteprest.
I hebreerbrevet (8:1) sies det altså at vi har en slik yppersteprest som Melkisedek i Kristus. Kristus oppfyller både det guddommelige og de menneskelige kravene som stilles for å være yppersteprest (Heb 5:1-5).
Kristus gikk inn i det sanne tabernakel i himmelen (Heb 8:1-2). Ved det ble han en forløper for oss (Heb 6:20). En forløper er en som går i forveien for de som skal komme etter ham. Forløperens oppgave er å se til at veien er farbar og eventuelt gjøre den slik at de som kommer etter ham, kan komme trygt fram.
– Kristus ble en forløper for oss, idet han ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.
Kristus gikk i forveien for oss inn i himmelen. Det viser at veien til himmelen er farbar også for oss, den fører fram. Vår synd stengte veien til himmelen for oss. Men nå, ved at Kristus gikk inn i himmelen med sitt blod til soning for våre synder og fant en evig forløsning (Heb 9:11-12), er det som stengte oss ute, slettet ut. Det er borte for alle de troende. Og der inne i himmelen åpenbares han for Guds åsyn for vår skyld (Heb 9:24). Han er vår advokat og taler vår sak hos Gud og ber for oss mens vi er på veien dit.
Det er også dette historien om Melkisedek vil si oss.
«Kristus i første Mosebok», forts. i neste nr