En taler sto en kveld og holdt foredrag som gikk ut på å bevise at kristendommen hadde spilt fallitt. Evangeliet var etter hans mening bare en oppdiktet historie som ikke hadde noen rot i det virkelige liv.
Da taleren var ferdig, reiste en arbeider seg og sa: «For tretti år siden var jeg en forbannelse for denne byen. Jeg ble straffet av politiet, men forgjeves. Jeg prøvde selv på å forbedre meg, men det hjalp ikke det grann. Jeg skrev meg inn i en avholdsforening, men fristelsene var for sterke og overmannet meg. Alle som kjente min ynkelige tilstand hadde oppgitt håpet om å se meg som et skikkelig menneske. Selv forstod jeg at alt var tapt; Jeg maktet ikke å hjelpe meg selv.
Men da fikk jeg høre budskapet om den korsfestede frelser. Jeg så min frelsers utstrakte hånd, og jeg klamret meg til den. Han rørte ved mitt hjerte, tok stenhjertet ut av mitt bryst og gav meg et nytt hjerte.
Alle andre hender hadde forgjeves vært rakt ut mot meg, men denne hånd ble min redning.
Si hva dere vil; men tross alle angrep kan jeg bevitne «at evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror».
300 kristelige fortellinger», Lunde forlag, 1926