Martin Luther utgav et skrift med tittelen «Om kirkens babyloniske fangenskap». Det 70-årige babyloniske fangenskapet var en stor tragedie for jødene.
Det var en stor prøvelse for mange troende. «Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord?» (Sal 137:4). «På vidjene der hengte vi våre harper» (Sal 137:2).
Men det var ikke det verste, det verste var at de fleste ikke ville vende tilbake til det lovede landet etter fangenskapet. De ble værende i Babel.
Reformasjon
For Luther sto det klart at pavedømmet var Babylons rike. Da han begynte å oppdage kirkens babyloniske fangenskap og talte om det, så førte det til at noen vendte tilbake til «det lovede landet». Luther kom ikke med noe nytt. Han bare pusset støvet av det gamle.
Det var det gamle lovede landet han ville føre menneskene til. Det kan se ut til at Luther var for godtroende her. Han trodde at bare folket og paven fikk åpnet sine øyne for misbruket i kirken, så skulle de med glede vende om og så skulle alt ordne seg.
Men slik gikk det jo ikke. Tvert imot, så skulle det vise seg etter hvert at paven kom til å bannlyse Luther. Paven ønsket som alle de andre å bli værende i Babel. Den katolske kirkes lære og seremonier ligger oss mennesker så behagelig nær. Man tenker seg frelst ved tro og gjerninger.
Fra døde gjerninger
Det er nettopp det som er så nærliggende for oss å tenke: at våre gjerninger bidrar noe til å oppnå rettferdighet hos Gud. Når ditt kristenliv lykkes for deg og du gjerne leser Guds ord, og det ikke kjennes så tungt, når du ber regelmessig, da er du glad, for da tror du at du er en god kristen. Når du får vitne om Jesus og du skjøtter ditt arbeid samvittighetsfullt og ellers er trofast og grei, så har du tro og visshet!
Men når ingen ting av dette lykkes helt, kjenner du deg sløv og kald i hjertet. Da må du nesten tvinge deg til å lese i Guds ord og be, og da er gleden forduftet. Når du kjenner treghet og ulyst til å vitne om din frelser, da er det ikke lett å tro at du er en kristen.
Ved tro alene
Men så sier Skriften at vi rettferdiggjøres ved tro alene. Ja, det var nettopp det som var Luthers store gjenoppdagelse. Vi får alt av nåde, uten fortjeneste.
Vi er like rettferdige når vi mislykkes som når vi lykkes. Dette er det befriende evangeliet! Jeg behøver ikke å vise fram noen verdighet eller gjøre meg fortjent til noe. Gud gjør den ugudelige rettferdig, og bare den! I den katolske kirken kunne man til og med kjøpe seg visse fortjenester gjennom avlat.
Dette med fortjeneste klinger hele tiden med. Og overskuddet fra de helgener som hadde oppsamlet for mange gode gjerninger (hvordan nå det var mulig), disponerte kirken så fiffig at de kunne selge og dele ut til dem som trengte det mest.
Ordets autoritet
Men nå var det også noe annet som tilhørte «kirkens babyloniske fangenskap», og det var alle seremoniene og «sakramentene». Dette tar Luther opp i sin bok. Den katolske kirken opererer med sju sakramenter. Luther påviser hvor mye av dette som er menneskepåfunn.
«Vi må passe oss så vi ikke opp-hever Den Hellige Skrifts autoritet», sier han. «Vi må skille mellom det som er gitt oss i Skriften og det som kirkens menn har oppfunnet; uansett hvor store disse må være, både i herlighet og visdom».
Luther tenkte, som sagt, at mye ville rette seg etter hvert, med et økende klarsyn. Men det ble ikke slik. For det som «ligger til mennesket», det blir værende der eller det kommer så snart tilbake. Det er dette vi ser i dag i kristenheten, både når det gjelder de høykirkelige, men også hos de lavkirkelige, at de katolske seremoniene har så lett for å øke og bli flere.
Luther kjente seg til sist tvunget til å endre gudstjenesteordningen, og han skrev en ny: «Den tyske messe». Her forandrer han så lite som mulig, bare det mest nødvendige. Han skriver blant annet: «Her lar vi messeklær, alter og lys få være til de er utslitte, eller til vi finner å ville forandre på det».
Han forventet at de kom til å slutte med messehake, alba og stola, når bare tiden var moden for det. Men nå ser det ut til at det alltid går i motsatt retning. For det ligger så nær for oss å ikle oss noe som pranger og tar seg godt ut. Men glem ikke at både sjamaner og trollmenn også kan «kle seg ut»!
Presteinnvielse
Men det katolske sakrament som kanskje har vist seg som aller mest «seig-livet», er nok presteinnvielsen, et tema som Luther blant annet omtaler slik i sin bok: «Må derfor enhver som vet med seg selv at han er en kristen, være klar over og alvorlig besinne, at vi alle, den ene så vel som den andre, er prester, det vil si: eier like mye makt når det gjelder å forvalte Ordet og sakramentene».
Så skriver han videre at ingen har rett til å benytte denne makt uten forsamlingens samtykke eller kallelse. «Må han dog komme i hu at presteinnvielsens sakrament, om det i hele tatt betyr noe, ikke er noe annet enn en måte å kalle noen til tjeneste i kirken på, videre at prestekallet egentlig ikke er noe annet enn å tjene med forkynnelsen av Ordet».
Ordets embete
Luther setter virkelig Ordet og prekenen høyt: «Derfor, den som blir betrodd et prekeembete, han blir be-trodd det høyeste embete i kristenheten. Han kan også døpe, holde messe og øve all slags sjelesorg. Men om han ikke vil gjøre det, kan han holde på å preke og overlate dåp og de lavere tjenester til andre».
Her kolliderer Luther med den katolske kirke, og hvordan er det mulig at det i vår tid har gått så langt at selv lutherske kristne her har vendt tilbake til «det babyloniske fangenskap»? Jo, det ser så menneskelig rett og riktig ut!
Blinde biskoper
Luther legger et stort ansvar på biskopene for den situasjonen som var på hans tid, og han uttaler seg veldig skarpt mot dem. Men vi må forstå hans utsagn på bakgrunn av hans sterke anliggende. Han
slutter kapitlet med å si om dem: «De er noen forvrengte og forblindede ormer, ordentlige barnebisper».
Det mangler så visst aldri på slike i vår tid heller. Dessverre har mange fulgt ureflektert etter dem, i den tro at de lærer rett og godt og i samsvar med Skriften.
Lekmann og prest
Ut fra katolsk tankegang er en prest «alltid prest». Luther sier: «Ut fra det vi lærer av Skriften – at det, som vi kaller prestegjerning, er en tjenestegjerning – så kan jeg overhode ikke se noen grunn til at man ikke skulle kunne bli lekmann igjen, selv om man én gang er blitt prest. Den eneste forskjell på en prest og en lekmann er jo tjenesten, og den er det slett ikke så umulig å bli løst fra».
Hvor mye luthersk og bibelsk tankegods finnes det i den lutherske kristenheten, og hvor mye har kommet inn av katolsk og menneskelig tankegods i stedet?