En kristen er ikke en turist her i verden, men en veiviser, en sjelevinner, en misjonær. Turisten reiser etter egen lyst, slår seg ned hvor det passer, ser og nyter. Turisten gjør egentlig liten nytte.
En kristen skal være «til nytte for husbonden» (2Tim 2:21), rede «til all god gjerning». Han er en utsending som går dit hvor hans Mester sender ham, ser seg om for å se om det er noen han kan hjelpe, om det er en veifarende som er i tvil om veien og som han derfor kan si hvor den rette veien er.
Slik er Guds bestemmelse med en kristens liv. Hvor han er, hjemme eller ute, i arbeid eller i fritid skal han ha dette klart for seg. I dette har en kristen aldri ferie. I dette er det heller ingen pensjonister. Gud når så langt som han får oss til å gå. Dette er derfor vårt store ansvar. For dette skal vi kreves til regnskap en dag.
Det er avgjørende at veiviseren viser rett vei. Det er mange som vil dreie litt på veiviseren så den peker på en lettere vei. Veiviseren må alltid peke på Kristus. Vårt vitnesbyrd i ord og liv peker så ofte på oss selv. Vi vil selv være så storartede. Den lengtende sjel får ikke se Jesus fordi vi er for store.
Og vi har det ofte så travelt. Vi har ikke noe å gi fordi vi ikke har tid til å ta imot. «Kjøp den beleilige tid!» (Ef 5:16).
Hans Edvard Wisløff
Utdrag fra «Den trygge veien»,
Lutherstiftelsen/Sambåndet,
Oslo 1972