«Men vi vet at det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud.» Rom 3:19
Selv midt i kristenheten finnes det utallige mennesker som gjør loven til sin frelsesvei, og prøver å bli rettferdige og salige ved den. Dette er det første, det største og det mest alminnelige misbruk av loven.
På denne måten får vi to slags ulykkelige mennesker: Først både grove og fine fariseere som innbiller seg at de er kristne, fromme og rettferdige, når de gjør en eller annen ytre eller indre lovgjerning.
Dernest har vi de stadig ulykkelige mennesker som ser at det alltid mangler noe i deres omvendelse og forbedring, men som likevel håper at de ved utholdende bønn, kamp og strid, omsider skal overvinne det onde i seg, og da få tilegne seg nåden i Kristus.
Men det fins enda en misforståelse av loven og det den skal tjene til. Ved siden av disse som prøver å bli rettferdige ved loven, har vi dem som vil bli hellige ved den. Hvor ofte kan en ikke høre en ellers
opplyst kristen som klager: Jeg arme menneske er aldri i stand til å bøye meg under loven slik at jeg blir helliggjort. Jeg er og blir treg og sløv.
Kristus er vår helliggjørelse. Til det er han også gitt oss av Gud. Og det skjer på den måten at vi ved troen på ham og hans rettferdighet blir frigjort fra loven med sin dom og samvittighetsnød, og ved
syndenes forlatelse får fred med Gud.
I denne troens fred og salighet, i tillitsfullt barneforhold til Gud, skapes trangen og lysten etter å være ham til behag. Da gjør jeg det gode, ikke av tvang ved lovens krav, dom og trussel. Heller ikke fordi følelsen av synd fordømmer og driver meg.
Nei, da gjør jeg det av fri lyst og kjærlighet til Gud og hans vilje. Dette virker Kristus når han ved troen bor i våre hjerter. For Kristus er blitt oss både til rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Intet
av dette kan virkes ved loven.
«Den lille husandaktsboka»,
Lunde forlag