Israels FN-ambassadør Danny Danon holdt nærmest en bibel- og historietime i FNs sikkerhetsråd. Han løftet opp Bibelen og leste opp Guds løfter til Abraham i 1. Mosebok 17: 7–8.
Få dager etter FN-talen tok bibeltimen av på sosiale medier.
Israels FN-ambassadør Danny Danon. Foto: Vidar Norberg
Talen den 29. mai ble oversatt til spansk, polsk, fransk, portugisisk og til og med tyrkisk. En palestina-arabisk nettside kalte talen for en historieleksjon av Danny Danon. Videoen skjøt fart blant evangeliske kristne over hele verden. En «YouTuber» med 222.000 seere la ut bibeltimen. Etter at bibeltimen gikk viralt, ble Danon intervjuet av fjernsynsselskapet CNN. Også Fox News laget stoff på det. Det har også vært saker på Facebook, skrev den israelske internettavisen Times of Israel.
FNs Sikkerhetsråd
Det var Sikkerhetsrådets president Christoph Heusgen fra Tyskland som ba Israel forklare hvordan Israel overholder folkeretten, spesielt når det gjelder de jødiske bosetningene i Judea
og Samaria. En høflig forsamling tidde under hele bibel- og historietimen. Danon la frem fire pilarer som er viktig for sikkerhet og fred.
– Den første pilaren er Bibelen. Der er jødefolkets eierskap til Eretz (land-et) Israel vel dokumentert gjennom hele Det gamle testamente.
– Den andre pilaren er historien. Det jødiske kravet på landet Israel er bekreftet gang på gang. Ikke bare i jødisk historie, men også i verdenshistorien.
– Den tredje pilaren er våre legale krav. Vår rett til landet er nedfelt i folke-retten, inkludert i dokumenter som grunnla Sikkerhetsrådet.
– Den fjerde pilaren handler om internasjonal fred og sikkerhet. Et sterkere og tryggere Israel betyr en sterkere og tryggere verden.
Bibeltime i FN
– La oss drøfte den første pilar som er Bibelen. Det jødiske folks rett til Israels land er nevnt over et dusin ganger i Tanach, den hebraiske bibel som inkluderer Tora (Mosebøkene), profetene og skriftene. I 1. Mosebok står det at Gud gav landet til Abraham, sa Danon.
Han fant frem sin sorte kipa og satte den på hodet etter jødisk skikk. Israels FN-ambassadør tok frem den hebraiske bibelen (GT) og leste:
«Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt – en evig pakt. (Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg.) Jeg vil gi til deg og til din ætt etter deg det land hvor du bor som fremmed, hele Kana’ans land, til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud» (1Mos 17:7–8).
Etter den hebraiskspråklige bibel-lesningen i Sikkerhetsrådet fortsatte Danon med den engelske oversettelsen og leste den ferdig før han tok av seg kipaen. Det var en høflig og taus forsamling i FNs sikkerhetsråd som overvar bibeltimen.
I sin utlegning av Ordet påpekte Danon at Bibelen hele veien tegner et klart bilde av det lovede land. Det kan man følge fra første Mosebok til jødene fikk loven på Sinai, til de gikk inn i Det lovede land. Danon sa at her begynner det jødiske folks historie.
– Det er ikke bare 15 millioner jøder over hele verden som aksepterer disse rettighetene. De er godtatt av alle de tre monoteistiske religioner: jødedom, kristendom og islam. Selv Koranen aksepterer dette guddommelige skjøte som det jødiske folk har til Israels land, sa FN-ambassadøren.
Historiens tale
Den andre pilaren som Danon men-er beviser Israels rettigheter, er Israels og jødefolkets egen historie gjennom to millennier.
– Det jødiske kongedømmet i Eretz Israel besto av 12 stammer. Den største stammen var Juda. De bodde i det området som nå er kjent som Judea. Dere kjenner alle ordene jøde og jødisk. De kommer fra Judea.
– Dette er kongedømmet hvor kong David og kong Salomo styrte med Jerusalem som hovedstad. Det var hjem for det første templet som ble ødelagt av babylonerne i år 587 f.Kr., samt for det andre templet som ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr. Da romerne ødela vårt kongedømme, sendte romerne de fleste av vårt folk inn i 2 000 års eksil, men ikke alle. Selv romerne innrømmet at det var vårt land. De som har vært i Roma, vil huske at keiser Titus feiret den jødiske deportasjon ved å bygge en enorm bue på Via Sacra. Buen inklud-erer en illustrasjon av menn som bærer menoraen fra det jødiske templet.
– Selv om romerne visste at det var vårt land, så forsøkte de å utslette vår gamle forbindelse til landet ved å kalle det for Syria Palestina, siden det var tilknyttet til den sørlige provinsen i det syriske imperium. Dette er den smale landstripen i Eretz Israel som går mellom Egypt i sør og Libanon i nord og blir kalt for «Palestina».
– I de neste 2 000 år ble landet Israel erobret av korsfarere, fulgt av det ottomanske imperiet. Men til tross for erobringer forlot det jødiske folk aldri området. Jødiske samfunn forble i Eretz Israel hele tiden. Selv om mesteparten av jødene forsvant, så visste vi at en gang vil vi komme tilbake til vårt gamle hjemland. I 2 000 år fortsatte folket å be tre ganger daglig om den etterlengtede tilbakekomst til Sion, til Jerusalem og si «Neste år i Jerusalem».
Folkeretten for Israel
– Hr. president! Om ikke det jødiske folks dype oldtidsrøtter er bevis nok, så la oss se på den tredje pilaren som er folkeretten.
Forsamlingen i FNs sikkerhetsråd forble like høflig og stum. Kanskje hendte det at presidenten så ned i bordet.
– I 1917 utstedte den britiske utenriksminister lord Balfour deklarasjonen hvor han erklærte den britiske støtten til et nasjonalhjem for det jødiske folk. Den ble også godkjent av kabinettet.
«Hans majestets regjering ser med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina, og vil gjøre sitt beste for at dette mål skal bli nådd. Det er klart at intet skal bli gjort som kan endre de sivile og religiøse rettigheter til de eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina, eller rettigheter og politisk status som innehas av jøder i noe annet land».
Danon forklarte at da det ottomanske imperiet (Tyrkia) overgav seg etter den 1. verdenskrig, overtok Storbritannia på lovlig vis eierskapet over Israels land. Det satte britene i stand til å utstede Balfour-deklarasjonen og hjelpe til med å etablere et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i jødenes historiske hjemland.
– I 1922 sa Folkeforbundet ikke bare at de støttet et nasjonalhjem for det jødiske folk. De oppmuntret jødene til å vende tilbake til vårt hjemland. De bekreftet de historiske forbindelsene som det jødiske folk har til «Palestina» og grunnen for en gjenopprettelse i dette landet.
Danon kalte disse dokumentene for sionistiske per definisjon. Han forklarte at sionisme er en realisering av jødefolkets rett til selvbestemmelse i Israels land.
FN-ambassadøren nevnte at FN i 1945, etter holocaust, garanterte retten for alle folk til selvbestemmelse. FN refererte også til retten til forsvar, både for individer og kollektivt om det er væpnet angrep mot et medlem av FN. Et folk kan heller ikke underminere et annet folks sikkerhet.
– To år senere, den 29. november 1947, kom FN med sin delingsplan som oppfordret til en jødisk stat og en arabisk stat i landet Israel. Vi aksepterte det, men det gjorde ikke «palestinerne». Istedenfor fred valgte de krig, og åpnet ild mot jødene. Vår tynne og lille, nyopprettede nasjon var plutselig under angrep i 1948. Staten Israel ble erklært på den siste dagen av det britiske mandatet og ble umiddelbart angrepet av fem arabiske armeer. Målet var å ødelegge staten Israel. Men Israel vant krigen, og fremtiden ble reddet.
– Krigen ble imidlertid ikke av-sluttet med fred. Den sluttet med en våpenstillstand. Våpenhvilelinjen mellom Israel og Egypt, Syria, Jordan og Libanon ble aldri anerkjent som internasjonale grenser. De var bare våpenhvilelinjer som markerte slutten på krigen mot Israel. Jordan beholdt Judea og Samaria. Egypt kontrollerte Gaza-stripen. Det skulle ta flere tiår før man kunne signere en avtale.
Danny Danon henvendte seg til den tyske presidenten over Sikkerhetsrådet og sa at det var araberne som insisterte på at en våpenhvilelinje ikke skulle være permanente grenser. De skulle heller ikke danne grunnlaget for fremtidige grensedragninger.
– Fordi disse linjene ikke er grenser, bryter de jødiske samfunn i Judea og Samaria ingen internasjonale grenser. De er kun bygget på strategisk land for Israels sikkerhet, som partene er enige om. Og som avtalt i Oslo-avtalene vil de bli gjenstand for sluttstatus-forhandlinger.
– Hr. president. Å støtte Israels rett til å eksistere i sitt hjemland er derfor essensielt for internasjonal fred og sikkerhet, sa Danon.
Sverd eller oljekvist
– I tiår har mange arabiske ledere valgt sverdet fremfor oljekvisten, og det lenge før de såkalte bosetningene ble etablert.
Nye bosetninger i Samaria. Foto: Olav Gangås
Danon tok Sikkerhetsrådet i skole og minnet om at Den palestina-arabiske frigjøringsorganisasjonen PLO ble etablert i 1964, tre år før seksdagerskrigen i 1967, da Israel tok Judea, Samaria og frigjorde den østlige delen av Jerusalem.
– Hva var det PLO ville frigjøre før 1967? I 1964 var det ikke en eneste bosetning i Judea og Samaria, men vår rett til å eksistere ble avvist. Å klage på de jødiske samfunn i Judea og Samaria for mangel på fred mellom palestina-arabere og israelere, er helt feil.
Danon viste videre til at det har vært forsøk på å skape fred, men forsøkene er gang på gang blitt avvist av palestina-araberne. Han leverte en liste på avvisninger:
– 1947, FNs delingsplan
– 1948, Israels tilbud om våpenhvile
– 2000, Camp David-møtet
– 2001, Taba-møtet
– 2007, Annapolis-konferansen
– 2008, Vi venter fortsatt på svar på tilbudet fra Ehud Olmert
– 2014, Kerrys fredsinitiativ
– I dag venter man på den kommende fredsplanen fra USA. Palestina-araberne sier den er død når den kommer.
Danon sa at det som skjer, svekker Sikkerhetsrådets arbeid for en mer fredelig og sikker verden. Danon mente at man ikke kan fortsette å anklage den siden som tilbyr løsninger mens man belønner sidene som avviser dem.
– Det er farlig å støtte dem som fremmer hat og terrorisme. Palestina-arabernes avvisning er kronisk. De nekter å anerkjenne det jødiske folks rettigheter til selvbestemmelse og insisterer på å vende tilbake i hope-tall. Det bør ikke være belønning for rejeksjonisme. Virkelig fred vil det bli når de fire pilarer er akseptert og realisert.
Israels krav
Danon klargjorde også Israels posisjon for å få til en såkalt «freds-løsning».
– Palestina-araberne må akseptere og anerkjenne den jødiske staten Israel. Ingen palestina-arabisk leder har noen gang sagt disse ord.
– Palestina-araberne må slutte med sin kampanje for oppvigling til vold. Hvordan kan det internasjonale samfunnet forvente at vi skal komme med noen innrømmelser til en leder som betaler sitt folk for å drepe vårt folk.
– Vi ønsker regionalt samarbeid. Vi samarbeider med mange av våre naboer om sikkerhet og vil bygge relasjoner. Vi ønsker at forbindelsene skal blomstre og presenteres i åpenhet.
–Vi vil aldri kompromisse med vår sikkerhet. Vi ønsker en fredfull fremtid med våre naboer, men sikkerhet er ikke noe vi diskuterer. Vi vil avgjøre hvor linjene skal gå.
– Hr. president. Vi er rede til å gå sammen, samtale og skape en bedre fremtid for våre barn. Det er kun når de fire pilarer er på plass at freden vil komme, sa Israels FN-ambassadør Danny Danon.
Karmel Israel-Nytt/www.karmel.net, 8. august 2019