«Så sendte de til ham noen av fariseerne og herodianerne for å fang hen i ord. De kom og sa til ham: Mester, vi vet at du er sannferdig. Du bryr deg ikke om hva noen sier, og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet. Si oss: er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? Skal vi betale eller ikke betale? Men han skjønte deres hykleri og sa til dem: Hvorfor frister dere meg? Gi meg hit en denar så jeg får se på den! De gav han da en. Og han sier til dem: Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De sa til ham: Keiseren. Og Jesus sa til dem: Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er! Og de undret seg meget over ham.» (Mark 12, 13 – 17).
Jesus hadde talt en lignelse til dem, og de forsto at det var dem og deres synd han talte om. Men de tok ikke imot det, de ville ikke omvende seg. I stedet ville de gripe han, rydde han av veien. De forherdet seg og reagerte med hat. Så forferdelig er mørkets makt i den som forherder sitt hjerte mot sannheten og Jesus.
Så drev hatet i dem frem nye planer om hvordan de skulle seire over Jesus og ta knekken på han. Hatets krefter tar aldri fri. Fariseerne var teologene, herodianerne var de politiske som støttet Herodes og okkupasjonsmakten. De var med som vitner.
Det de sier om Jesus er sant, evig sant. Men de sier det ikke fordi de anerkjenner Jesus og søker sannheten, men de prøver å legge en snare for han. Jesus gjorde aldri forskjell på folk, han møtte alle i kjærlighet, med omsorg og sannhet. Han forbarmet seg over alle, også fariseerne. Han møtte deres hat med å tale og lære også dem Guds vei i sannhet. Han var sannferdig og lot seg ikke styre og lede av hva folk sa. Jesus fulgte alltid sin Fars vilje, han talte og gjorde det han hørte og så hos sin Far.
I Joh. 5, 19 og 12,50 ser vi hva Jesus sier om dette: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. Det som jeg da taler, det taler jeg slik som Faderen har sagt meg.
Er det tillatt å gi keiseren skatt? Gi økonomisk støtte til en ugudelig statsmakt. De ville ha et skal eller skal ikke. Og deres plan var at enten han svarte det ene eller det andre, så fikk de noe å anklage han for.
Jesus merket deres hykleri, han forsto hva de var ute etter. Hvilken grunn hadde de til å friste han? Han hadde aldri gjort dem noen urett, aldri gjengjeldt ondt med ondt, aldri svart med ond hensikt. De hadde sett og hørt alle hans velgjerninger. Det var av avind. Misunnelse, stolthet og selvhevdelse, som var blitt til hat. De hatet han uten rettferdig grunn, uten grunn i det gode, i sannheten.
Jesus går ikke i fellen deres, han gir et annet svar ved å be om skattens mynt, en denar. Det gjør han for å lære dem Guds vei i sannhet, for å gi dem enda en mulighet til sannhets erkjennelse. Til omvendelse til frelse.
En denar, den hadde bilde av keiseren prentet inn, med hans tittel og navn skrevet inn. Bilde og påskrift. Slik er det med alle mynter og sedler, alt som har med penger å gjøre i denne verden. Pengene er denne verdens verdisystem, til kjøp og salg, betaling og lønn. De hører denne verden til.
Keiseren og all annen øvrighet har sitt rike i denne verden, skattens mynt tilkommer dem, gi dem det som er deres. Det betyr også, gi dem ikke for lite, hold ikke noe tilbake, vær ikke uvillig, forsøk ikke å lure noe unna. Det er aldri rett, ingen høyere lov fritar oss fra det.
Men det betyr også, gi dem ikke for mye. For det er noe keiseren, øvrigheten og denne verden ikke skal ha.
Det som Guds er. Hva er Guds, hvor er det Gud har sitt bilde og påskrift? Hva er det som tilkommer Han? Det er hvert menneske som er skapt i hans bilde, som har hans stempel og navn. Derfor er han vår Gud. Og derfor har Gud sagt: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt. Det er det som tilkommer Gud, det som er Guds. Vårt hjertes fulle og hele kjærlighet som fyller sjel, forstand og all vår makt. Gir vi ham ikke det så gir vi han for lite.
Men gir vi han for lite, da viser det at vi er svikefulle og troløse mot vår skaper. Skyldige, og allikevel ute av stand til noe annet. Som det står skrevet:
«Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør godt, ikke en eneste». (Rom 3, 12)
Det blir også vår bekjennelse og sorg når vi ser vårt liv slik det er i forhold til Gud.
Hvordan kan vi da gi Han det som er hans, er det mulig? Eller må vi bli stående for han i evig skyldighet og skam? Jo det er mulig, fordi Han gav oss sin Sønn. Sønnen er Guds løsning for oss. Den skyldige som ser Sønnen og tror på Han «er rettferdiggjort av tro og har fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus». (Rom 5, 1)
«For det er hans verk dere er, i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at – som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg av Herren!». (1 Kor 1, 30 – 31)
Skrevet av Sigbjørn Agnalt