Vi er Adams barn. Det er forferdelig å være et Adams barn, for det betyr at vi er under forbannelse. Forbannet er den som ikke holder alt i denne lov, sier Moses. Vi er vredens barn fra fødselen av. Vi er dødens barn og vi bærer døden i oss.
Både Kain og Abel ofret til Gud. Abel forstod at det måtte blod til for å sone synden. Han ofret et lam og Gud så til hans offer, men ikke til Kains offer. Kain trodde Gud var nådig bare man viste litt god vilje, bare man ofret ett eller annet. Men Gud er ikke slik vi er.
Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt. (Heb. 9,22)
Så finnes det blodige offer helt fra Abels lam og gjennom hele det gamle testamentet. En stadig påminnelse om synden, om døden vi bærer i oss, men også om forlatelse og forsoning.
Når vi kommer til tredje Mosebok, så blir det ikke så lettlest lenger, og der stopper det liksom opp for mange. Det er så mange lover og offer. Offer som peker fram mot det store offeret på Golgata og den store øverstepresten Jesus.
I tredje Mosebok finner vi også svært detaljerte forskrifter om spedalskhet. Og det er ikke så rart, for spedalskhet står som et bilde på synden. Den spedalske var uren, utestengt fra samfunnet med Guds folk. Ja, de fikk heller ikke se ordentlige ut.
Den som er blitt rammet av spedalskhet, skal gå med sønderrevne klær og med uflidd hår. Han skal dekke til sitt skjegg og rope: Uren, uren! (3. Mos. 13:45)
Syndens følger er forferdelige for den som blir berørt. Og vi er berørt! Vi er de spedalske. Og den aller minste flekk av spedalskhet var nok for å bli ansett som uren. Og det var presten som skulle erklære mennesker for spedalske eller friske. Og nå har «presten» ingenting å gjøre med prester eller forkynnere i vår tid. For presten i den gamle pakt var en mellommann mellom Gud og mennesker. Han var forbildet på Jesus.
Men så kommer det merkelige:
Men når spedalskheten bryter ut på huden, så den dekker den sykes hud helt fra hode til fot, overalt hvor prestens øye faller, og presten da ser på det og finner at spedalskheten dekker hele hans legeme, da skal han si den syke ren. Han er blitt hvit over det hele – han er ren. (3. Mos. 13,12-13).
Forstår du?
Det her vil fortelle at Jesus frelser ikke delvis, det er alt eller ingenting. Tenk å bare ha en bitteliten spedalskhet (synd). Og så være helt uren. Tenk å komme til Jesus med kun en liten synd, og så bli erklært som uren.
Men den som ikke har noe å berømme seg av, som bare er synd fra hode til fot. Helt dekket av synd «i tanker, ord og gjerninger», som ikke har noe godt i seg selv. Som er Adams barn, forbannet. Tenk, du som har det slik, du får gå til Jesus, vår øversteprest, med din spedalskhet og bli erklært som ren.
Det er nesten for godt til å være sant. Men det er sant! For på Golgata – Guds alter – der ofret han sin egen sønn.
Der rant Jesus sitt offerblod. Derfor er det sant. Du som er helt hvit av spedalskhet, du er ren i Jesu blod!
Skrevet av Gunnar Nilsson
