«Bare i håp til Gud er min sjel stille, fra ham kommer min frelse. Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget.» Sal 62:2-3
Hvilke forventninger har du som lever med Jesus til livet her på jord? Hvordan reagerer du når du merker at veien er smal og trang? – For det merker en troende hver dag på mange måter. Og hva kjennetegner ditt bønneliv når du møter ulike former for motgang og vanskeligheter? Det kan være nyttig for oss å tenke gjennom disse spørsmålene i stillhet for Herrens åsyn.
Guds løfter er et hvilested, et sted hvor sjelen kan bli stille og falle til ro. I møte med alt som stormer, kan en kristen hvile ut og puste fritt. Da vil også en troende erfare konkret i sitt liv, at Herren blir hans klippe og borg.
Jesus har tydelig varslet sine troende venner om hvilke kår vi har i vente her i verden: «I verden har dere trengsel.» Det skulle ikke komme som noen overraskelse på en kristen når vi faktisk opplever det Jesus her sier. Tvert imot skulle det bekymre oss og føre til selvransakelse dersom vi som bærer kristennavnet ikke opplevde at veien var smal og trang.
Her i verden har et Guds barn ikke annet å vente enn hån og forakt. En sann kristen vil bli misforstått og ikke regnet med i det han står for og tror på. Fra sitt eget onde hjerte vil den troende trykkes og plages av mange slags fristelser.
Han vil kjenne på den onde lyst og fortviles over nederlag og fall. Han vil mange ganger sukke og rope til Gud og undres på om han aldri skal bli bedre. Fra djevelen vil en kristen oppleve alle slags angrep. Snart kommer han som en lysets engel gjennom forførelser som vrang lære og materiell rikdom, og snart som en brølende løve som anfekter og drar vårt barnekår hos Gud i tvil.
Martin Luther regner i en bok fra 1539 kors og trengsel opp som en av kjennetegnene på Guds menighet her på jord, og dermed også på en kristen. Her har Luther pekt på en bibelsk sannhet for oss.
Midt i alt dette har en troende bare ett sted han kan stille sin sjel til ro, en borg hvor han kan finne hvile og fred. Det er i håp til Gud. Rent konkret betyr dette: i håp til alle Guds løfter om frelse, velsignelse, bønnhørelse og utfrielse.
Guds løfter er et hvilested, et sted hvor sjelen kan bli stille og falle til ro. I møte med alt som stormer, kan en kristen her hvile ut og puste fritt.
Da vil også en troende erfare konkret i sitt liv, at Herren blir hans klippe og borg. Klippen står for det
faste som ikke bryter sammen i møte med det opprørte hav. Klippen er Herren og hans løfter. Denne klippen tåler verdens, djevelens og vårt eget onde hjertes stormer.
Borgen står for de faste murer en skremt kriger kan gjemme seg bak. Herren og hans løfter er denne borgen hvor gudsbarnet kan søke ly og tilflukt mot alle fiender som trenger seg på. Her hos Herren, i ly av løftene kan ingen røre en kristen. «Den onde rører ham ikke.» (1Joh 5:18). «Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.» (Joh 10:29).
Salig er du som har Herren! Du kan hvile ut og være trygg og glad, ja, du kan synge lovsanger, midt i alle trengsler. For du skal ikke rokkes. Du skal aldri i evighet bli til skamme, men en dag få gå inn i det fullendte Guds rike. Da er striden endt, og korset byttet med krone.