«Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro.» Joh 4:48
«Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.» 1.Kor 2:9-10
«Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.» Heb 11:1
Guds rike er et troens rike. Bibelen taler om å tro uten å se og skjønne. Det dreier seg om et åpenbaringens rike. Den Hellige Ånd åpenbarer det som fornuften ikke forstår. Hvor befriende er det ikke å regne med Gud i stedet for å stole på mennesket og dets ringe fornuft! Tenk å få sette sin sak i hans hånd og stole på ham! Det gjelder også alt det vi ikke forstår og skjønner. Gud er så mye større enn oss. Hva er et lite menneske, at det kan våge å sette sin tanke over Guds?
Vantroen derimot er annerledes. Den setter mennesket i fokus, den krever å se og skjønne.
La oss se litt mer på disse motsetningene, ved å betrakte de ulike personene som befant seg rundt Jesus den siste påsken, før og etter hans død.
Vantroen
Pilatus spurte: «Hva er sannhet?» Han ville ha et teoretisk svar fra Jesus. Men han fikk ikke det.
Herodes Agrippa ville se et tegn av Jesus. Han fikk ikke se noe ekstraordinært.
Judas tenkte kanskje at Jesus kunne bruke sin guddomsmakt til å komme seg unna tempelvakten, fariseerne og de skriftlærde. Men Jesus kunne ikke det. Han måtte seire i menneskets sted – som menneske. Peter ville ha Jesus til å gå en mer menneskelig vei – utenom Golgata. Det hadde vært en forståelig vei.
Troens vei
Men Jesus måtte til Golgata. Jesus ba for Peter, at hans tro ikke måtte svikte. Det viser at Peter tross alt var på troens vei, selv om han var i stor fare, både da og i yppersteprestens gård.
Tilknytningspunktet mellom Jesus og Peter var troen. Pilatus, Herodes og Judas manglet alle troen, derfor gikk de fortapt.
Troen – en hjertesak
Kvinnene som vi møter på Golgata og ved graven, trodde på Jesus, men de forsto svært lite av det som hadde hendt med ham disse dagene.
Maria Magdalena var en av dem som hadde sett hvor de hadde gravlagt Jesus. Hun var den første som kom til graven på påskedags morgen for å salve Jesu legeme. Hun var utålmodig og måtte skynde seg til graven. Før hun kom til tro på Jesus, hadde hun vært besatt av sju onde ånder, og nå visste hun ikke det beste hun kunne gjøre for sin Herre og Mester. Derfor kom hun først fram.
Det er nok sant det som Skriften sier: – Den som er mye tilgitt, elsker meget!
Hvordan hadde disse kvinnene tenkt at de skulle klare å salve Jesu legeme? Hvem skulle velte fra steinen? Og hva med de romerske soldatene?
Ingen hindringer er for store for troen. De måtte utføre det som var deres hjertesak. Forstanden måtte bare bøye seg.
Johannes så og trodde
Det mest naturlige, tenker vi, hadde vært at disiplene ville huske det Jesus hadde sagt om sin død og oppstandelse, og at de med spenning måtte oppsøke graven tidlig denne morgenen for å se på at Jesus skulle stå opp. Men nå var de bundet av sorg og fortvilelse og holdt seg hjemme.
Da kvinnene kom og fortalte at Jesus var stått opp, var det nok ennå tvilen som rådde. Men deres vitnesbyrd må ha tent et lite håp likevel: Kunne det være sant det de fortalte?
Derfor «måtte» både Peter og Johannes avgårde for å se om det stemte. Johannes kom til graven før Peter. Han ble stående utenfor den tomme graven og undre seg. Først da Peter kom, gikk han inn i graven.
Johannesevangeliet forteller videre: «Og han så og trodde». Da ble sannheten åpenbart for Johannes, mens han sto og betraktet den tomme graven. I det han grunnet på dette, ble han overbevist i sitt hjerte – av det Skriftene hadde sagt om Jesus. Nå kastet Den Hellige Ånd lys over Ordet, slik at han fikk skue frelsens sannheter med troens øye.
Peter gikk inn i graven
Da Peter kom, gikk han rett inn i graven. Der fikk han se linkledet som lå som et urørt hylster og svetteduken som var lagt sammen for seg selv. Det betydde bare én ting: Jesus var ikke blitt røvet, men han hadde stått opp av seg selv. Et under var skjedd!
Det ble til ettertanke for Peter. Han måtte nok ta fram skriftrullene på nytt da han kom hjem. Vi ser for oss at gjennom dem demret lyset gradvis for ham.
Peter vitner senere om at han hadde vært øyenvitne. Han skriver også i sitt andre brev (2 Pet 2:16-19) om hvor stort det hadde vært det han opplevde på fjellet sammen med Jesus, Jakob og Johannes, Moses og Elias, da Jesus var blitt åpenbart for dem, og hvordan Guds røst hadde forkynt dem at Jesus var Guds Sønn, den elskede, som Gud har velbehag i.
Men det er noe som er enda større og sikrere å bygge sin frelse på, skriver han (2 Pet 1:19): «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter».
Troen kan ikke bygges på opplevelser. Heller ikke disiplene kunne gjøre det. De hadde vært sammen med Jesus i tre år, men deres tro måtte knyttes til Ordet om Jesus, slik at de fikk se ham som den Messias som Skriften forkynte.
Jesus åpenbarte seg flere ganger
Etter hvert åpenbarte Jesus seg også for de andre disiplene sine. Troen på Jesus som den oppstandne frelser, at han var den Messias som Skriftene vitnet om, måtte skapes og styrkes. Det var viktig for ham at de alle ble knyttet til det som var skrevet om ham. All tvil måtte ryddes av veien.
Derfor tok han seg også spesielt av Tomas som var kommet i tvil. Tomas tvilte så sterkt at han nesten var i ferd med å bli en vantro. Men Jesus åpenbarte seg for ham, og sa: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Joh 20:29). Det er ikke nok med et ytre syn på Jesus, men det gjelder å se ham med troens indre øye – slik som han fremstår for oss i Skriften.
Da Tomas fikk se naglemerkene og såret i siden, ble han overbevist.
Slik får vi kjenne Jesus. Han vil for alltid bære sårmerkene. De vitner om hva det kostet Jesus å frelse oss.
Ordet skaper overbevisning
Når troen knyttes til Guds ord og løfter, kommer forvissningen. Jesus er virkelig Messias – verdens Frelser. Så er det godt for oss at det er slik. Vi får ha det skriftlig! Da kan vi gå til Ordet når nød, tvil og sorg plager oss. Der står det alltid det samme: «For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt» (Mat 18:11).
«For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig – skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5:6-8).
Det er vår eneste redning!
Evangeliet gir vitnetrang
Ordet alene kan skape tro, bevare oss i troen og sette hjertene i brann. Dette kunne ikke disiplene holde for seg selv. Motstand og forfølgelse fulgte. Men Ordet om Jesus gikk fram. Det ble til frelse for stadig nye.
Da misjonsbefalingen ble gitt, var det nok til stor trøst for Jesu utsendinger at han lovte å være med dem – i Ordet. De var ikke mange, og oppdraget var stort. Men nå hadde han skapt en brann i deres hjerter. Ordet drev dem stadig lenger ut. Det hele er – og blir – et Guds verk til Guds ære (Jes 60:21).