Jesus var omgitt av mange som sto med en fot i hver leir. De var nær Jesus, de anerkjente og beundret ham, de ville til himmelen, og i noen tilfeller virket åndelige krefter gjennom dem. Allikevel var det noe som var rystende galt. De var kommet inn i fårekveen – ikke ved å gå inn gjennom døren – men ved å stige over et annet sted.
Jesus taler ofte til dem. Han gjør det i kjærlighet og fordi han vil frelse dem. Alikevel forlater de fleste ham, de finner hans tale hard og uutholdelig.
Hvorfor reagerer de så sterkt?
De kan ikke tåle Jesu domsforkynnelse. Det er ikke noe nytt. I Det gamle testamente møter vi det igjen og igjen. De falske profeter, som kun forkynte kjærlighetens Gud, ville man gjerne høre, men domsprofetene tok man avstand fra. Det er ikke for ingenting at folk så en ny Jeremias og domsprofet i Jesus.
Hvor er vredens Gud?
Det ble sagt om Grundtvig at han på sine gamle dager bare talte om Guds kjærlighet. Det er ikke alene Grundtvig sitt problem. Langt inn i vekkelses-bevegelsenes rekker gjør det samme seg gjeldende. De har nemlig skiftet karakter. Vekkelsestonen er blitt svekket. Mye av forkynnelsen er blitt «bekreftelsesforkynnelse». Den når ikke riktig inn under huden. Det er de andre det er noe galt med. Det er dem som trenger frelse – ikke oss, for vi er jo frelst!
I mye av forkynnelsen møter man bare halvdelen av Bibelens Gud. Bibelen skildrer Gud som vredens Gud. Han straffer rystende hardt, og i et omfang som ikke er til å bære. Nettopp fordi hans dom er forferdelig, og en synder segner under byrden av Guds slag, vekkes frelsesspørsmålet: Er det et fristed fra Guds vrede?
Dersom vi ikke møter denne Gud, blir ikke grunnen ryddet. Kristendommen blir en lapp på en gammel kledning. Det blir et tillegg til noe vi mangler: trøst, hjelp og mening. Det var akkurat det Jesus opplevde: Man hadde bruk for alt fra ham, unntatt én ting: Frelse fra Guds vrede. For å skape rom for den, førte Jesus sine tilhørere inn i fortapelsen – slik opplevde de det.
De tenkte ikke på at det Jesus gjorde, var å avsløre deres sanne stilling.
De fleste ville ikke bøye seg for Jesu ord om at de var syndens treller, hadde djevelen til far og var villige til å gjøre det som var hans lyst. Derfor ble det et farvel til Jesus.
Er alt blitt så mye annerledes?
Guds folk har til tider stått i fare for å fortie Bibelens budskap om Guds vrede. Det er et ord som skaper dyp motvilje hos ikke-kristne. For vår naturlige tankegang er det et budskap som i mange tilfeller kan hindre mennesker i å bli kristne.
Våre tanker er riktige så langt, dersom det dreier seg om å skape sympati og velvilje overfor kristendommen, skal man ikke tale om Guds vrede. Samtidig må vi spørre om vi er klokere enn Mesteren?
Jesus har aldri kalt oss til å gjøre kristendommen akseptabel i verdens øyne. Det kan nemlig bare skje ved en avsvekking av sannheten om Guds vrede. Når den forties, gjøres mennesket til en «kristenreligiøs », uten at frelsesspørsmålet reises. Det tenkes som så: jeg har behov for hjelp, støtte, veiledning og trøst, og det gir jo ingen mening at en må frelses fra Guds vrede, for Gud er jo bare kjærlighet!
Sympati-kristendommen er en vaksine mot sann omvendelse, gjenfødelse og et liv i Jesu etterfølgelse.
Veien må ryddes
Det er ikke loven som frelser. Men det gis heller ingen frelse uten den. Gud kan ikke komme til med sin frelse der det ikke er noe behov for den. Det kunne han ikke da han vandret her på jord, og det kan han heller ikke i dag. Det finnes ingen vei til frelse uten gjennom anger, omvendelse og tro. Det føres vi ikke inn i hverken gjennom egne eller andres tanker, men alene i møtet med Guds vrede. Det er ikke vreden som frelser, men vredens Gud er selv veirydderen som åpner vei for nådens rikdom og fylde.
Fra «Båndet», desember 2002.
Oversettelse fra dansk ved I.G.