«Som frie skal dere ikke være slike som bruker friheten som påskudd til å gjøre ondt, men som Guds tjenere.» 1Pet 2:16
Ingen er så fri som en kristen, han er fri fra syndens skyld og straff. Han har en ren samvittighet
og kan stå for Gud som hans glade, frie barn. Han har kommet i harmoni med Gud og har fått hans lov innskrevet i sitt nye hjerte. Men Paulus sier at «jeg har lov til alt, men ikke alt gagner». Og anvend ikke friheten til et påskudd for kjødet ». Da vil det ende med død.
Når det er samtalemøter med ungdom i dag, der de får komme med sine spørsmål, er det ofte mange
spørsmål om hva som er tillatt for en kristen og hvordan en skal leve. Visstnok kan det være nødvendig med råd i livets mange ulike situasjoner. Men det er farlig å bare lage regler og bud for hva som er et sant kristenliv. Bibelsk kristendom er ingen «regelbok». Guds ord forteller oss med tydelige ord hva det vil si at Jesus skal være herre i våre liv. Mange av våre spørsmål får svar av seg selv når vi lever nær Jesus. Og det finnes retningslinjer for en kristen livsførsel uten alle detaljregler.
Mer frihet?
Her er det kamp i vår tid. Hva skal styre våre liv? Dagens mennesker er stadig på jakt etter mer frihet. En vil ha frihet uten noen begrensninger og spesielt en frihet fra Guds åpenbarte vilje og hans absolutte moralnormer. Det er ikke vanskelig å se at en slik frihet vil få katastrofale følger. Denne frihet, som er målet for vårt folk i dag, er en frihet til å drepe barnet i mors liv eller til å hjelpe de gamle med å ta sitt eget liv. Det er frihet til å forlate ektefelle og barn, eller rett til fritt å utføre vanærende seksuelle handlinger med mennesker av samme kjønn.
Overgitt til urenhet
Det er rystende å lese Guds advarsler i Romerbrevets første kapittel: «Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom» (1:25). Gud overgav dem, og da får det alvorlige følger. «De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det» (1:32). Det er vår tid.
Og vi leser i andre Peters brev at det er ikke bare hedninger som gjør dette, men også bekjennende kristne og «falske lærere»: «For ved å tale skrytende, tomme ord, lokker de ved skamløshet i kjødets lyster dem som nettopp har flyktet bort fra dem som ferdes i forvillelsen. Og de lover dem frihet, de som selv er frafallets treller» (2:18-19a).
Peter sier videre om disse som farer vill: «Det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så igjen vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt dem. Det har gått med dem som det samme ordspråk sier: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og et nyvasket svin velter seg i sølen» (2:21-22).
Vi som er Guds barn må ikke glemme at vi står i en strid. Det er ikke en hvilken som helst situasjon, men en kamp på liv og død.
Hva er sannhet?
Det er egentlig et spørsmål om bibeltroskap når alt kommer til alt, på hva som er sannhet og hvordan virkeligheten ser ut. Her er Guds ord urokkelig og klart.
Det var en mann som het Bunyan. Han holdt seg til Guds ord, han havnet i fengsel. Det er vel ingen ting som nest etter Guds ord følger menigheten like sikkert som mulig-heten for å havne i fengsel. Det må vi ikke glemme. Guds ord er ikke populært i verden.
En ting som er merkelig i dag, er at mange vil fremstå som bibeltro selv når de har forlatt Bibelens normer. Det gjelder for eksempel det Paulus skriver i Romerbrevet om homoseksualitet eller kvinnelige prester og predikanter. Man er bibel-tro om man fornekter skapelsesberetningen og syndefallet – i sannhet et kamuflert opprør under skinn av fromhet! Vi lever virkelig i en annen og mer sammensatt kampsituasjon enn tidligere.
I dag blir du ikke beskyldt for å gå din egen vei når du ikke lenger følger Bibelens normer, det er nok å late som at du tar Bibelen på alvor. Paulus var «barn av sin tid», heter det. Det var ikke Guds syn på saken han bar fram, men det var samtidens. Slik forklares og bortforklares det hele.
Bibeltroskap koster
Den som har fulgt litt med på debatten om kvinnelig eldste i Emblem Bedehus kjenner igjen tankegangen. De sier at de er tro mot Bibelen når det gjelder menns og kvinners stilling i forsamlingen. Men det slutter ikke der! Det er i virkeligheten en farlig tilpasning til verdens tanke-gang. Se på de kirker som begynte med kvinnelige prester for 50-60 år siden! Det skulle ikke komme flere endringer. Men hva lærer de i dag om abort, homofilt samliv, likekjønnede ekteskap osv.? Gud lar seg ikke spotte! Han overgav dem …
Men man har jo frihet til bare å gå sin vei, hvorfor ikke gjøre det?
Jesus talte en gang noen forskrekkelige ord. – Dere må bli født på nytt! Slik som dere er, kan dere ikke komme inn i Guds rike på grunn av deres onde natur. Til og med den beste blant dere er ikke god nok for Guds rike. Det er hård tale. Noen menn bakerst reiser seg – vi går! Det er jo så ufordragelig det han sier. Dette ser noen av kvinnene, som sier: «Mennene går, nå går vi også». Og så går de sin vei.
Noen ungdommer er vitner til det som skjer. «Mennene og kvinnene har gått, kom, så går vi også!» Slik forsvinner forsamlingen litt etter litt. Tenk om jeg skulle opp-leve midt under talen at den ene etter den andre bare går, og plutselig står jeg der med bare en håndfull igjen.
Slik var det for Jesus. Plutselig står han alene tilbake – nesten. Tusenvis forlot ham, noen få disipler stod igjen. Guds rike er et frihetens rike. Hadde det skjedd i dag, hadde vi sikkert overtalt dem til å bli. – Dere må ikke gå alle sammen, dere kan skjønne at dere bare må bli, ellers blir jeg jo stående igjen her alene!
Jesus handler annerledes. Hva sier han? – Dere må bare gå om dere vil! Det er ingen tvang i Guds rike, der er det ikke noe politi som holder vakt. Guds rike er det mest frivillige som finnes, husk det! Jesus hindrer ingen fra å gå sin vei. Mange følger strømmen, men det går mot fortapelsen.
Dere får bare være gudløse om dere vil. Men vær klar over at det ender i helvete!
Vil også dere gå bort? spør Jesus disiplene sine. Peter overveier det et øyeblikk. Hvor skal vi gå? Til arbeid og slit eller til denne verdens gleder? Alt går jo likevel mot døden og ender i fortapelsen. Det er ikke noe alternativ. Men Peter sier: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6:68). Vi blir hos deg!
Peter hadde sett og erkjent at Jesus var livsveien, den eneste. Men selv dem som hadde vært Jesu disipler hadde valget om de ville gå. Guds rike er fritt. Der er Jesus konge. Det er han som har kongeherredømmet. Paulus taler ofte om at han er en Jesu Kristi tjener, eller bokstavelig en trell.
Det er uverdig å være trell for et annet menneske. Men å være en Kristi trell er den største lykke. En kristen har, siden han tok imot Jesus som herre og frelser, fraskrevet seg alle krav. Men han har frihet, han kan gå sin vei. Men blir han hos Jesus, har han en herre som tar hånd om alle ting. Vår frelse kostet ham alt, absolutt alt.
Det har sin pris
Men det har også en pris for deg og meg: «Løp som den som vil vinne seierskransen!» Og den som «ikke vil ta sitt kors opp og følge Jesus, er ham ikke verd». Du må glemme deg selv og ta korset opp i Jesu etterfølgelse.
Korset er ikke en sykdom eller noe annet som hender oss ufrivillig. Korset vi skal ta opp er noe som ligger i vår vei og som ikke er behagelig for kjøtt og blod. Vi kan la det ligge eller vi kan ta det opp, det er frivillig. Akkurat slik som vi kan forlate Guds rike eller bli stående.
Men blir ikke dette som et slaveri? innvender du kanskje. Nei, for vi har en herre som har gitt livet sitt for oss, og som vil oss bare vel. Han kan ikke tillate at noe rammer oss uten at det er til nytte og gavn for oss. Derfor kan Paulus si at det er Kristi kjærlighet som driver oss: «For Kristi kjærlighet tvinger oss, og så har vi gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd» (2Kor 5:14).
Da blir det ikke så mye spørsmål om hva jeg vil, men heller hva Kristus vil.
Selvbestemmelsens følger
Vi lever i en kultur som er så langt, ja, uendelig langt fra dette. Og vi blir lett smittet av den selvforherligende ånd som hersker. Der jeg står i sentrum. Kjødet og begjærets tilfredsstillelse står i sentrum. Verdens verdier står i sentrum. Nei, for en kristen står Jesus i sentrum.
Her står vi overfor det dypeste alvor i synet på synden. I verden råder synden fritt og uhemmet, for der råder verdenskjærligheten som gir seg utslag i abort og homoseksualitet, men også i all annen utukt i tanker og i gjerninger. Den fører til selvbestemmelse i alle ting, til egoisme der jeg vil bestemme, jeg vil ha det beste her i denne verden og jeg vil nyte kjødets begjæringer (Gal 5:19-21).
Seierskrans i vente
Men Bibelen sier: «Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiers-prisen? Løp da slik at dere kan vinne den!» (1Kor 9:24). Men ser du også gleden i at det er slik? Den som løper slik, gjør det med glede, av fri vilje for å vinne! Han sørger ikke over at han må forsake noe, og han er ikke trist fordi han må stå i denne kampen. Han ser nemlig seiersprisen der framme!