«Så frykt nå Herren og tjen ham i oppriktighet og troskap. Skill dere av med de guder som deres fedre dyrket på den andre siden av elven og i Egypt, og tjen Herren!» Josva 24:14
Da Israels barn skulle innta landet, holdt Josva en tale til dem. Han minnet folket på alle de store velgjerninger som Herren hadde gjort mot dem, helt fra utgangen av Egypt. Tegn og under hadde fulgt dem under vandringen.
Midt for fiendenes øyne hadde han ført dem gjennom havet, han hadde mettet dem i ørkenen og latt dem seire over fiendene på underfullt vis. Nå gjenstod det å erobre det området som Gud hadde lovet dem, de nærmet seg det fruktbare landet som fløt av «melk og honning»
Vi går mot avslutningen av denne tids-alder. Jord og himmel skal forgå, sier Guds ord. Jordkloden kan ikke berges. Det er Guds tale. Derimot skal det bli en ny himmel og en ny jord (Åp 21:1). Det vet også Guds motstander, djevelen. Derfor setter han nå inn et veldig angrep mot Guds barn.
Målet er nær, vi er på oppløpssiden. Nettopp da er vi i stor fare, når kreftene minker og angrepene blir så mange. Apostelen Peter formaner oss, og sier: «Da nå alt dette går i oppløsning, hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene oppløses i ild og himmellegemene smelte i brann. Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Derfor, mine kjære, når dere venter disse ting, så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham, i fred…» (2 Pet 3:11-14).
Faren for oss i Norge er like stor som den var for Israels barn den gangen. Vekkelsene som gikk over landet vårt fra Hans Nielsen Hauges tid og fram til de avtok etter andre verdenskrig, førte til respekt for Gud og hans bud. Vi fikk mange gode år i landet vårt, til tross for trange kår og hardt arbeid. Den evangelisk, lutherske lære måtte være fundamentet. Det tenkte i alle fall Eidsvollsmennene i 1814. Guds velsignelse fulgte med. Men hvordan er situasjonen nå?
Bannlyst gods
Men det ble oppdaget bannlyst gods i leiren…
Da Herren lot Jerikos murer falle, hadde han sagt til israelsfolket at byen og alt som var i den var «viet til Herren og bannlyst» (Jos 6:17). De skulle vokte seg vel så de ikke først «slo med bann» og siden tok av det som var bannlyst. For da kom de til å «legge Israels leir under bann og føre den i ulykke» (6:18). Men Israels barn «handlet troløst med det bannlyste godset» (7:1). En mann av Juda stamme, Akan, tok av det bannlyste godset og gjemte det i teltet sitt.
Da ble Herrens vrede opptent mot folket, og Josva sa til dem: «Hvis dere ikke skiller dere av med det bannlyste, vil jeg ikke lenger være med dere. (…) Du kan ikke stå deg mot dine fiender før dere skiller dere helt av med det bannlyste» (7:12-13).
Senere, da landet var delt mellom de tolv stammene, fikk de beskjed om ikke å blande seg med fiendene og ikke dyrke deres fremmede guder. Men her sviktet det for Israels folk. Avgudsdyrkelse og verdslig livsførsel grep om seg. Gjentatte ganger formante Josva dem til å holde seg til Guds bud og vandre på hans veier: «Men pass nøye på at dere lever etter det bud og den lov som Moses, Herrens tjener, gav dere: å elske Herren deres Gud og vandre på alle hans veier, å holde hans bud og holde fast ved ham og tjene ham av hele deres hjerte og av hele deres sjel» (22:5-6).
Har vi bannlyst gods hos oss? Jeg er redd for det. Barnet i mors liv skulle vært helliget Herren. Nå kastes det ut som «bannlyst gods» slik som det var i Norge før kristendommen kom til landet. Ekteskapet har vært en grunnpilar til velsignelse, en pakt mellom én mann og én kvinne. Det er ikke lenger slik. Skolen skulle oppdra våre barn til gudsfrykt.
De ti bud holdt oss i tømme som gode og «gagnlige mennesker». Et ord var et ord, folk var mer til å stole på. I dag motarbeides sann kristendom både i skole og samfunn. Resultatet er at normene blir borte og at synden får utfolde seg fritt. Men det går ikke slik lenge før problemene oppstår. For synden er en hård herre å tjene. Den etterlater seg spor som: angst, tomhet, vold, utroskap og stoffmisbruk, bare for å nevne noe.
Barn og ungdom sliter med psykiske lidelser. Skolene klarer ikke å holde ro og orden lenger. Men det er nesten ingen som skjønner at alt dette har sin grunn i frafallet fra Guds ord og hans gode vilje med oss. Når synden tar overhånd og trossen mot Gud vokser, vil han til sist overgi oss til urenhet, skammelige lidenskaper og et udugelig sinn (Rom 1:24;26;28).
Herrens ord står fast
Men da ugudeligheten ble stor, måtte Herren «tukte» sitt folk med mange plager. «Ta dere da nøye i akt, så sant dere har livet kjært! Og elsk Herren deres Gud. For dersom dere vender dere bort fra ham og holder dere til alle disse folk, de som ennå er igjen hos dere, og inngår svogerskap med dem og gir dere i lag med dem, og de med dere, da skal dere vite for visst at Herren deres Gud ikke mer vil drive disse folk bort for dere.
Men de skal bli til en snare og en felle for dere og bli til en svøpe for deres rygg og til torner i deres øyne, inntil dere er utryddet av dette gode landet som Herren deres Gud har gitt dere» (23:11-13).
Til sist måtte Gud fordrive dem fra sitt land og spre dem rundt om i verden. Der har de vært helt til nå, til de fikk sitt land igjen på forunderlig vis og staten Israel ble proklamert og opprettet den 14. mai i 1948.
Så lenge Josva levde
Hvordan kunne dette skje? Noe av svaret får vi helt mot slutten av Josvas bok: «Og Israel tjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge alle de eldste var i live, de som overlevde Josva, de som kjente til alle de gjerninger som Herren hadde gjort for Israel» (24:31). En ny slekt var vokst fram. De kjente ikke til Herren og hans gjerninger.
Kanskje var det også overgangen fra trellekårene i Egypt til rikdommene i det nye landet de ikke tålte? Overgangen fra Sinai´s ørken til det fruktbare Kana´an kan være farlig.
Har rikdom og «gode dager» ført Norge til frafall fra Herren? Det kan ikke være tvil om det. Nå skaker «det norske hus» i sine sammenføyninger. Grunnvollen står på sand, den mangler fundament. Grunnloven er blitt så uthulet, og det er innført så mange ugudelige lover bare i denne siste generasjonen, at straffen må komme. Oppsparte midler på bok vil snart være oppslukt. Det er ingen ting som hjelper når velsignelsen er borte.
Syndens konsekvenser
I Dommernes bok kan vi lese om ugudeligheten som bare vokste i Israel og hvordan Gud gjentatte ganger måtte tukte dem. Hver gang folket ydmyket seg for Herren og ropte til ham i sin nød, ble det sendt dem hjelp og frelse fra deres fiender som stadig plaget dem. Herren oppreiste dommere som ledet dem og de fikk ha ro en stund. Men da folket på nytt glemte sin Gud og vandret i ulydighet mot hans bud og satte seg opp imot sine dommere, ble Herrens vrede opptent på nytt: «Da oppreiste Herren dommere, og de frelste dem fra røvernes hånd.
Men heller ikke mot sine dommere var de lydige. De var troløse og holdt seg til andre guder og tilbad dem. De vek snart av fra den veien deres fedre hadde vandret i lydighet mot Herrens bud, og gjorde ikke som de» (Dom 2:16-17).
Det norske folk har vendt Gud ryggen. Konsekvensene vil ikke utebli. Vi ser bare toppen på isfjellet foreløpig. Gud kommer til å behandle oss slik som han handlet med det syndige Israel og andre land som satte seg opp imot ham. Romerriket gikk i oppløsning på grunn av normløshet og umoral. Historien viser at det har vært mange verdensriker som har lidd samme skjebne. Vi må ikke tro at Gud lar seg spotte. Han har i sin langmodighet fulgt med på avkristningen av Norge. Men én dag må dommen komme.
Endetidsskildring
Apostelen Johannes skriver mye om vredesskålene og de siste plager som skal ramme jorden. De kommer som fødselsveene, stadig hyppigere og stadig sterkere. Krig, mord, vold, pest, villdyr, hungersnød og dyrtid nevnes. Samtidig forkynnes evangeliet for alle folkeslag. Til slutt skal alt gå i oppløsning, og så skal enden komme. Gud skal sette seg på sin trone for å dømme alle mennesker, både levende og døde (2 Tim 4:1), slik som det har vært uttrykt i kirkens trosbekjennelse gjennom mange generasjoner.
Det er en rystende opplysning hos Johannes, når han skriver om de veldige plagene som skal komme over jorden, noe vi blant annet kan lese i Åpenbarings-bokens niende kapittel: «Men resten av menneskene, de som ikke ble drept ved disse plager, omvendte seg likevel ikke fra sine henders verk, så de sluttet å tilbe onde ånder og avgudsbildene av gull og sølv og kobber, av stein og tre – de som verken kan se eller høre eller gå. Og de omvendte seg ikke fra sine mord eller fra sine trolldomskunster eller fra sitt horeliv eller fra sine tyverier» (9:20-21). Så langt kan frafallet gå. Det kan ende med forferdelse – i forherdelse.
Forherd ikke deres hjerter!
«Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter…» (Heb 3:8). «Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud. Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik.
For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet»
(Heb 3:12-14).
Det er sant at det har vokst opp en ny slekt, som ikke kjenner Herren. Våre hyrder og veiledere, de som selv hadde opplevd vekkelse, er borte. «Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt
hjerte, så du kan gjøre etter det. Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde. Jeg byder deg i dag å elske Herren din Gud, og vandre på hans veier og ta vare på hans
bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik, og Herren din Gud kan velsigne deg i det land du kommer inn i og skal ta i eie» (5Mos 30:14-16).