Det var ikke bare den dagen på Genesaretsjøen at disiplene var ute i storm med Jesus.
Aldri hadde de opplevd så mye og så mange slags uvær som siden de forlot sine fiskefartøyer og fulgte Jesus. Og de kunne nok bli skremt, som nå i dag der ute i båten. Men ikke noe uvær og heller ingen motstand kunne skremme dem fra Jesus.
Dersom vi hadde spurt dem: Hva ville dere helst, leve sammen med Jesus uten alle disse farene og vanskelighetene, eller med dem, mon tro om de ikke alle som én hadde svart: Med Jesus uten vanskeligheter.
Ja, det ville nok ha vært herlig. Men stormene og vanskelighetene er jo det som gjør Jesus stor for oss. Da vi sto fast og ikke visste noen råd, vendte vi oss til ham. Og han greide alt, så rolig og sikker.
Og de ville visst ha føyd til: Nå vet vi at livets lykke ikke består i å unngå motgang og trengsel, men i
å kjenne ham som er sterkere enn alle uvær, å få være i båt med ham som truer alle stormer og gir oss
kraft til å bære alle lidelser.
Den som vil være sammen med Jesus, kan aldri unngå storm. Det har alltid vært slik.
Hvordan er det i din lille båt i dag? Kan hende det sitter en skremt disippel der og stirrer på bølgene som bare blir verre og verre? Rop til Jesus, og husk at han hjalp sine venner den gangen, selv om de såret ham med sin vantro og sin frykt. Han venter ofte lenge før han griper inn.
Vi synes han venter for lenge. Vi vil jo helst ikke ha det vondt, hverken timelig eller åndelig. Men han
griper ikke inn før nøden har gjort oss avhengige av ham. Da blir hans hjelp en virkelig hjelp: den gir oss på nytt den barnlige tillit til ham.
Fra andaktsboken
«Daglig fornyelse»,
Lutherstiftelsens Forlag,
Oslo 1969.