«Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og drog til et land langt borte, der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv. Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød. (…) Da kom han til seg selv og sa: (…) Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vi si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. (…) Og han sto opp og gikk til sin far» . Luk 15:13-20
Dette ordet forteller oss om en ung manns vei bort fra Gud og om hans vei heim til Gud. Han var så ulykkelig at han gikk bort. Men han var også så klok at han dro tilbake til heimen.
Mange er lik ham på vei bort, men få er på vei heim. Ordet forteller oss også hvordan det
gikk med ham borte fra Gud, og hvordan han ble mottatt da han kom heim.
Først vil vi en stund stanse ved denne dystre sannheten: Borte fra Gud. Med et par enkle strøk har Jesus med sanneste farger malt et slikt menneskeliv for oss, helt fram til dødens port.
Han tok alt sitt, står det, og dro til et land langt borte, og der ødte han alt i et ryggesløst liv. Det han tok med seg, var arven fra heimen, den som han ba om å få. Heime var det for trangt for hans lengtende ånd, og lik så mange andre mente han at det var så mye bedre borte enn heime.
Og så tok han alt sitt og dro bort. Det er dette som stadig gjentar seg til alle tider i livets vår, dette
som vi alle er mer eller mindre kjent med fra vårt eget ungdomsliv. Nå er vi frie. Frie fra skole og prest, frie fra å spørre far og mor om lov til alt mulig. Livet er vårt, og vi har rett til å styre oss selv.
Slik ser den ut den våknende ånden i en verden som før var stengt for syner og trang. Alt som var høyt og hellig for barnetanken, blir smått og verdiløst.
Den stortenkte og korttenkte ungdommen synes at alt det de gamle gjorde er for smått for ham. Han vil ut og vinne livets lykke på andre veier – bort fra heimen som gav livets beste arv til barnet.
Spørsmålet om hva det er en ungdom tar med seg når han går bort fra Gud, er det ikke lett å ha noen sikker mening om. Det er lettere å oppdage de tingene en går bort ifra. Men her står det at han tok arven sin og dro bort. Han hadde noe med seg heimefrasom det tok en tid for ham å somle bort.
For meg står det klart at barnet som har gode og kristelige foreldre, og som har levd barneårene i en kristen heim, det barnet har fått en stor og god arv. Alt før du så dagens lys, da du lå under mors hjerte, bar hun deg til Jesu hjerte. Opp gjennom årene vugget hun deg tidt i søvn under bønn og sang. Hun lærte deg å synge om ham som elsker oss og sender englene sine til vern og vakt.
Den som har hatt eller har en slik mor, han har fått en stor arv av Gud gjennom heimen sin. Ingen kan sette stor nok pris på det et slikt barn eier fremfor det barnet som måtte vokse opp i gudløshet og styggedom. Du som har en slik heim, du tok med deg ut i livet et barnlig sinn, samfunn med Gud, en god samvittighet, en barnlig tro og motvilje mot alt syndig og stygt.
Dertil kommer at det er mange som har en god slektsarv. Ikke så å forstå at ikke alle er like syndige.
Men alle er ikke like ødelagt av synd. Ingen kan nekte for at et barn som kommer av en dårlig og lite moralsk slekt, må ha arvet mer dårskap enn de som kommer fra en god, karaktersterk, moralsk og kristelig slekt.
Mange har derfor fått i arv en god karakter og en alvorlig natur. Livslagnaden har holdt synda borte fra dem mer enn fra mange andre. Slike ungdommer blir holdt for å være gode og rene, av alle som kjenner dem.
Dette og mye mer er det ungdommen tar med seg når han går bort, bort fra Gud og det gode. Det er også verdt å legge merke til at Jesus sier om den bortkomne sønnen at han ødte eller somlet bort
det han eide.
Gjennom disse ordene vil sikkert Jesus vise oss noe som er typisk for ungdomslivet. Arven trenger ikke alltid å bli kastet bort i direkte grov synd, men tankeløst og lettsindig. Nå synes han det er for simpelt å be og lese i Bibelen.
Ja, det kan til og med være for smått å sitte ved bordet når far holder husandakt. Det som nå er gildt og gjevt, det er skvalder og skratt, latter og leven, stas og fjas. Og når så den ene går lenger enn den andre i lettsinn og tankeløshet, så somles arven bort både fort og sikkert. Jeg husker ennå godt da jeg dro bort og holdt på å somle bort min arv. Jeg var ikke nettopp ondhjertet eller levde et syndig liv. Men jeg var vilter, stormunnet, lettsindig og verdslig
Når ungdomsflokken stakk ut gjennom en bakdør til lek og leven, da var jeg en av de første. Men når
dagen og kvelden lå bak meg, og når jeg måtte vente på søvnen, da kjente jeg at jeg hadde mistet noe. Det ble så tomt og sårt for brystet. Jeg holdt på å somle bort arven min. Mang en kveld lovte jeg på en
pute våt av tårer, at dette var siste gangen jeg kom i lettsindig lag. Men han som lovte, hadde glemt at kraften til å holde løftet var borte.
Det er en underlig tid i menneskelivet når vi som unge går bort fra det Gud gav oss i barneåra. Vi tror at vi skal både få og finne, men så bare taper vi, dag etter dag, år etter år . Hvor sårt det er å miste det en ventet å få! Ungdomslivet borte fra Gud er derfor fullt av sjelesmerte. En slik ungdom vet hva det er å bli motløs og sovne med gråt. Slik er det på den veien der ungdom øder arven sin.
Er du som leser dette nå, en av dem som er på veien bort ifra Gud, så la disse ordene mane deg til å
vende om. Holder du fram på den ville veien, så høster du bare sår og slag. Lik den mannen som dro fra Jerusalem til Jeriko, blir du ranet, slått og avkledd. Det er umulig å slippe den tunge skjebnen dersom du ikke vender om.
Borte fra Gud
Så kommer dagen da barnearven er somlet bort. En ser tilbake på ungdomsår fulle av såre minner, og sitter der med et ribbet liv. Da blir det oftest til at en stanser opp. Denne stansen viser Jesus oss i det fjortende verset: «Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød».
I denne nøden er det Guds Ånd får en ekstra anledning til å gi oss et særskilt kall til å vende om. Og det er også i denne tiden at de fleste mennesker som har levd blant kristne, finner tilbake igjen til barndommens Gud.
I denne tiden var det jeg fikk Guds kall og fant heim igjen. Gud være takk! Like sårt og syndig som
det var at jeg gikk bort, like nåderikt var det at kallet kom akkurat da. Du unge som tok på heimvei i en slik tid – eller om du ikke lenger er en ungdom – glem aldri å takke Gud for denne store livets lykke. Ingen munn og ingen penn kan noen gang tegne et helt sant bilde av den glede og velsignelse
det mennesket finner som vender om – eller all den ulykke det blir spart for. Du som nettopp nå har fått ditt store ungdomskall, og ikke vet hvilken vei du skal gå, til deg vil jeg gi dette kjente verset:
Å, tenk på Gud i ungdoms år!
All vokster god må gro om vår
om han skal grøda gjeva.
Så lat då Gud ditt hjarta få
frå ungdom og til alder grå!
Då vert det lyst å leva!
(Elias Blix. Sb 233:1)
Om du nå ikke tar imot Guds kall og går heim, hvordan går det da? Tror du at du alltid kan stå der du nå står? Ingen sjel står stille. Nå må du på nytt velge ett av to. Nekter du å komme heim, så kan du ikke nekte å gå bort – lenger og lenger bort.
Hør det Jesus sier om et slikt menneske, som har somlet bort det som det hadde, og nå står ved et nytt vendepunkt: «Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. – – – Og ingen gav ham noe».
Dette er noe annet enn å somle bort arven i et morsomt og lettsindig ungdomsliv. Vi ser en mann som ingenting har og ingenting får, og som derfor kommer lenger og lenger bort i elendighet og synd bygd på synd. Nå bærer det nedover, ned til å leve som et svin, ned i skam og umoral. Nå ser vi ikke lenger den lettlivede ungdommen, men et liv bundet i synd, så stygg og stor at det minner om et dyr. Nå kjenner han seg ikke lenger glad og full av fred. Svinemat er ikke folkemat. Derfor blir aldri et menneske tilfreds og glad hverken i synd eller i verdslighet.
Jo mer en lever syndig og verdslig, dess mer må en synde og velte seg i synd. Nå står sjelen på kanten av et bunnløst dyp – ned mot det ytterste mørke. Så langt kom den unge mannen som tok sitt og gikk bort. Er du kommet dit?
Heim til Gud
Men denne ulykkelige mannen, som dro så langt bort og seig så dypt ned i synd, han fant heim igjen. Døra til den gode barneheimen stod åpen, og en lengtende far tok ham inn til brystet sitt i usigelig glede. Det var en stor stund, ikke bare for ham som så uventet fikk tilbake alt det han hadde mistet, men også for far hans som fikk sin dyre skatt tilbake. Tenk om denne sannheten kunne få rom hos oss, at det er en glede for Gud når han får ta imot en bortkommen sønn. Er synderen glad når han
blir frelst, så er Gud ikke mindre glad når han får frelse.
For Gud er et menneske noe stort. Derfor er det også en stor dag for Gud og hans engler når en eneste synder blir frelst. Som morshjertet banker mest for det syke barnet, slik ser Guds kjærlige øye mest etter den som er kommet lengst bort, og han gleder seg når en som var død, er blitt levende igjen.
Når vi nå ser dette underet at den bortkomne sønnen fant heim igjen, så ligger det nær å spørre: Hvordan kunne et slikt menneske, som var så langt borte, finne heim? At noe slikt kunne hende må vi vel regne for et stort under. Men Jesus forteller oss hvordan det hendte den gangen. Dermed har han vist hvordan det alltid vil gå til når en bortkommen sønn finner veien heim. «Han kom til seg selv», står det. Og da sa han: «Jeg vil stå opp og gå til min far».
Mens han gikk trett av livet i synd og aldri fant annet enn angst og nød, så begynte han å tenke over hva han hadde mistet, og hva enden på det hele ville bli. Som rimelig er, kom han til det resultat at det var uforstand å sette livet til når det kunne bli berget. Med sin forstand kom han til at livsførselen hans var rav galen. Og så tok han viljen til hjelp og satte seg fore å vende heim.
Både forstand og vilje dømte livet hans som dårskap og vendte tanker og sinn mot heimen. Om hvert menneske som lever borte fra Gud den dag i dag ville gjøre likedan, så skulle de alle som én finne heim.
Du som tror at det er en himmel og et helvete, et liv etter dette med straff eller lønn, og som også tror at det finnes en utgang fra døden, men likevel lever borte fra Gud, er ikke det uforstand?
Jeg er sikker på at dersom du tenkte sant og sunt, så ville du finne ut at du lever som en dåre. Det er uforstand av et menneske å leve borte fra Gud. Derfor får en ofte det svaret når en spør uomvendte mennesker om de ikke vil søke Gud: Jo, det var nok det beste for oss alle. Når likevel storparten av dem som tilstår at de lever galt, ikke vender om, så har det sin grunn i uvilje. Dersom du ville gjøre som den bortkomne sønnen og si «Jeg vil», så fant også du heim igjen. Vær sikker på det!
I dette stykket er det viljen din det står på, om du skal bli frelst eller gå fortapt. Du bærer selv ansvaret for livet ditt. Sant nok er det ikke viljen din som kan frelse deg og heller ikke gi deg fred eller kraft imot synda. Men med viljen din må du avgjøre om en annen skal frelse deg eller ikke.
Gud frelser ingen imot hans vilje. Å se deg der du går langt borte, å ta deg om halsen og gi deg livets kyss, en ny kledning, sko og ring, heim, mat og arv, det er Guds gjerning. Men om han skal få lov til å gi deg alt dette, det er din sak.
Der menneskeviljen står Gud imot, der er hans frelsende kjærlighet maktesløs. Derfor finner vi at Jesus er full av sorg og gråter over sitt folk, som han ikke kunne få frelse, fordi de ikke ville la seg frelse: «Jerusalem, Jerusalem! Du som slår ihjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene under vingene. Men dere ville ikke» (Mat 23:37).
Skal Jesus klage slik over deg? Da blir det tungt å være menneske når du må stå fram for den Gud som til fånyttes kalte deg til evig liv.
Heimen var lys og blid. Far og mor levde med Gud, og de førte sitt eneste barn – en god liten gutt – til
den Frelseren de selv hadde funnet. Han satt på fanget til mor og hørte med glede om Jesus og levde sine barneår i barnlig tro på Gud. Han vokste og ble større. Det ble en skam å sitte hos far og mor når de ba. Kameratene gjorde narr av ham. Så ble heimen for trang, og som så mange har gjort både før og siden, dro han til sjøs.
År gikk og år kom, men ingen gutt så til far og mor. Far gikk heim til Gud, og mor satt igjen, gammel og mett av dager. En dag kom en av naboene innom og kunne fortelle henne at gutten hennes skulle være kommet til nærmeste by. Der levde han av å tigge og stjele. Med bønn til Gud om hjelp skrev
hun så et brev til sønnen sin og sendte det til sjømannspresten i byen.
Brevet sluttet med disse ordene: «Sønn, kom heim! Jeg har deg kjær». Gud laget det slik at sønnen fikk brevet. Han leste det, la det i lommen med et geip og mente at han hadde latt seg narre nok av kameratene sine. Men det var kommet slikt et underlig drag i handa hans, og rett som det var stod han med brevet i neven og leste.
Han kjente skriften. Det var så likt skriften til mor. Og navnet – jo, slik skrev mor det alltid. Når han stod slik og så på brevet så tenkte han at det måtte være fra mor likevel. Men når han tenkte på livet sitt, så var det uråd å tro at mor brydde seg om ham mer.
I kanten av brevet stod det skrevet: Fra nå og så lenge føttene mine kan bære meg, går jeg på kaia og ser etter deg. En dag han ikke så seg noen annen utvei til å berge livet, sa han til seg selv: Jeg vil se heim. Har mor skrevet dette brevet, så er hun på kaia, og så får jeg komme heim. Er hun ikke der, så drar jeg tilbake hit og dør.
Skamfull over fillete klær og allslags elendighet tok han plass fremme i baugen på båten. Der stod
han og lengtet etter timen da båten skulle svinge rundt om odden så han fikk se heimplassen sin igjen. Timen kom, og det varte ikke lenge før han så at den gamle, grå kvinna på kaia var mor. Da kunne han ikke greie mer. Før båten la til lands ropte han av full hals: «Mor, her er jeg. Ta meg!»
En kort stund senere tok de hverandre om halsen med tårer og takk.
Du: På stranda til heimlandet ditt står din frelser og venter på deg. Skulle ikke du reise heim nå i dag?
Så sant du vil, så skal han føre deg inn i Guds, din Fars festsal, om du så er den største synder på jord.
Fra boken «Kristus vårt liv»,
Lunde Forlag, Oslo 1971