Og Israel sa til Josef: Se, jeg dør, men Gud skal være med eder og føre eder tilbake til eders fedres land. 1Mos 48:21
Til alle tider har folkene elsket sitt fedreland. Og denne kjærlighet var aldri dypere og renere enn hos dem som måtte bo hos et fremmed folk. Da Israel var i Babel, hengte de sine harper bort og gråt av lengsel etter hjemlandet. Det er det samme som hender den dag i dag når en må leve skilt fra sitt folk og fedreland.
Landegrenser, språk, slektskap, ættearv, grannelag, skole, bedehus, kirke og kirkegård – alt dette og mer binder folket sammen til en eneste stor familie. Som Gud har lovet å velsigne og verne folket i hjemmene, når de arbeider sammen i kjærlighet, så vil han også verne og velsigne et folk som holder sammen og lever i tro og gudsfrykt.
Det er slett ingen kristelig dyd å være likesæl for sitt fedreland:
Gjær det dere kan, så det må gå den byen godt som jeg sender dere til, og be for den til Herren. For når det går den godt, så går det dere godt. Jer 29,7.
Det sa Gud til de av Israelsfolket som måtte bo i Babel. Hvor meget mer vil han da ikke si til oss at vi skal arbeide og be for vårt folk og for alle dem som rår over oss, så vi kan leve i fred og sømmelighet og gudsfrykt. Det sier Guds ord til deg og meg.
Måtte vi kjenne vårt ansvar for fedreland og folk “fra grensen og ut til de drivende garn”, så vi i arbeid og bønn bærer det oppover mot Gud, fra slott og til laveste hytte. Det vil Gud!
Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma.
Andakt for 17. mai fra Ludvig Hopes “”Et ord idag”, utgitt fra Lunde forlag i 1962.