En av de mest bemerkelsesverdige og tankevekkende reaksjonene på Jesu oppstandelse møter vi hos hans egne disipler.
De som hadde vandret sammen med ham i flere år, de som hadde forlatt alt for å følge ham og som selv hadde gjort tegn og under i hans navn, de syntes det bare var løst snakk da kvinnene kom fra den tomme graven med det største gledesbudskap som kan tenkes.
Jesus hadde jo forberedt dem på at han skulle dø, og at han skulle stå opp igjen på den tredje dagen.
Kvinnene kunne ikke forestille seg annet enn at disiplene kom til å ta imot dette budskapet med stor glede. Men det skjedde ikke: «Og apostlene syntes dette var løst snakk, og de trodde dem ikke» (Luk 24:11).
Hvorfor skjedde dette? Jo, på grunn av vantro. Når Jesus møter dem, bebreider han dem dette, slik som han gjorde overfor Emmausvandrerne: «Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! (Luk 24:25). I Karl den tolvtes oversettelse på svensk heter det:
«O! Ni galna ock senhjärtade till at tro».
Oppstandelsesbudskapet møtes ofte med vantro. Slik har det alltid vært, ikke bare blant verdens barn, men ikke minst blant Jesu disipler, de som virkelig mener om seg selv at de følger ham. Noen har sagt at lutherdommens forbannelse er at den stanser ved Golgata. Man kommer aldri til oppstandelsen med Jesus», ikke til den nye fødsel, slik Peter vitner om det etter sitt fall og sin oppreisning: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1Pet 1:3). Kan det være riktig? Naturligvis holder man alt for sant, vi har jo fasiten og er ikke som de første apostlene! Men ellers er alt såre likt. Vantroen er seg selv lik!
Men hvordan er det i vår tid? Det har vist seg så ofte, når en ny vekkelse har begynt, da har det ofte skjedd blant dem som mente seg å være Jesu«disipler», dem som har tatt en bestemmelse for Jesus og som har vandret som kristne, kanskje lenge, at det gikk opp for dem: Vi står utenfor! De kom inn i
Guds lys, og var ikke gjenfødt. Når de så møter den oppstandne og blir født på ny, ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud (Joh 1:13), og de har kommet til en «oppstandelse
med Jesus» (slik det så talende uttrykkes i noen sammenhenger), da har de et gledesbudskap til sine medvandrere – tror de, eller håper de. Men så blir det ofte ikke slik! Dette budskapet blir bare mottatt med vantro, som løst snakk.
Jeg fikk «se» det som jeg hadde visst hele livet, sa forkynneren og bibellæreren Øivind Andersen, men da jeg kom hjem og fortalte det, ville de ikke ta imot det, de reagerte voldsomt.
Når du har opplevd noe så forunderlig rikt, og du kommer og forteller det, og så tar de ikke imot det.
Du kan nærmest se det på dem når du sier det, at de betrakter deg som en som bare er «overspent» eller «overåndelig ». – For vi har jo fasiten og har alltid trodd vi er gode nok. Kom ikke her med falsk lære! Men så har de det bare i hodet.
Det er sørgelig at det er slik. Men sannheten må forkynnes også for disse. Alle «disipler» som ennå ikke er gjenfødt, må få høre det, uansett hva det måtte koste. Sannheten må sies, uansett hvilken reaksjon det medfører. Det er trist når den største motstanden kommer fra dem som kaller seg kristne, og spesielt tragisk er det hvis det dreier seg om dem som regner seg selv for å være bibeltro.
Carl Olof Rosenius (1816-68) regnet martyrene på sin tid til 10 millioner, de som den katolske kirke hadde tatt livet av. Snart ble også den lutherske kirke forfølgere av levende kristendom i større eller mindre grad. Vi kan her tenke på konventikkelplakaten for eksempel. Det var som regel presteskapet
som viste mest opposisjon og som ble de største motstanderne av «oppstandelsestroen », om vi kan si det slik. Jesus åpenbarte seg for disiplene som den oppstandne. De fikk en levende tro, en tro som skulle koste dem livet.
Er det annerledes i vår tid? Kanskje kan vi svare på det ved å bruke prosten Lars Levi Læstadius (1800- 61) som eksempel. Hans prekener før og etter hans gjenfødelse var, rent bokstavelig talt, ganske så like. Han hadde den rette kunnskap også før sin omvendelse. Han talte rett og sant. Men talene hans fikk en helt annen og sterkere farge etterpå. Det var det hele, men det var alt! For nå ble det Åndens farge!
Ja, hvordan skal vi beskrive forskjellen, før og etter, når Den Hellige Ånd har tatt bolig i et menneske? Det blir en ny fargetone, med en annen «klang», ja, et nytt liv! Det er dette nye livet som vekker motstand og uvilje.
I stedet for manglende liv flyr noen til sakramentalisme, enkelte preker mer om dåpen eller nattverden, mens andre blir flittige syndsbekjennere i en daglig omvendelse, svært samvittighetsfulle, men likevel uten den nye fødsel. En del flyr til karismatikk og følelser. Atter andre står utenfor fordi de ikke en gang tar Bibelens ord på alvor. Avveiene er i sannhet mange.
Én ting vet vi sikkert ut fra Jesu undervisning. Når Den Hellige Ånd kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: «Om synd, fordi de ikke tror på meg» (Joh 16:9). Den Hellige Ånd er en dom over vår tro, vårt liv og vår rettferdighet. Men han vil gi et levende håp født av Gud. Når Jesus kommer til oss som den oppstandne og gir oss sin fred – det er påske!
Jesus sa etter oppstandelsen: «Vær ikke vantro, men troende!»