«Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud! For vi kan ikke la være å talem om det vi har sett og hørt.» Apg 4:19-20
Det er gripende å se vitnetrangen og det mot som de første disiplene legger for dagen etter pinse. Deres vitnesbyrd er blitt så inderlig sammenbundet med det de er. Når det tidligere i kapittelet står:
«Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus», så er det vel tenkt på deres ytre. Men hele deres ferd viser at ordene også gjelder deres sinnelag og oppførsel. Jesu bilde hadde preget seg inn i deres sjel, og de var lik ham i deres måte å være på.
I ordet her forteller de selv hvorfor de går så frimodig fram både i vitnesbyrd og tjeneste. Det ligger en stor opplevelse til grunn. De har «sett og hørt». De må la sin store opplevelse få luft.
Mange av oss klager over liten frimodighet og så lite mot til å vitne. Vi skylder på mange ting. Men dypest sett ligger vel grunnen her: Vi har opplevd for lite. Munnen flyter ikke over, fordi hjertet ikke er fullt.
Jesus er ikke lenger legemlig på jorden. Men han er her virkelig og personlig i sitt ord og i sin Ånd. Når sjelen gjennom ord og bønn blir løftet inn i samlivet med den herliggjorte frelser, da våkner vitnetrangen også i dag. Da blir den nye sang lagt i vår munn. Vi må synge, for sangen er lagt der av Gud. Vi må vitne, for Jesus Kristus er vår mest dyrebare eiendom.
Det er disipler som har «sett og hørt» som både verden og den kristne forsamling trenger i dag. De kommer som et friskt pust fra den evige verden til vår materialistiske slekt.
Fra andaktsboken «I kongens
nærhet», Lunde Forlag, Bergen 1952