«I sitt andre regjeringsår hadde Nebukadnesar drømmer som gjorde hans ånd urolig, og han fikk ikke sove. Kongen lot da kalle til seg spåmennene, åndemanerne, trollmennene og kaldeerne, for at de skulle fortelle kongen hva han hadde drømt.» Dan 2:1-2
Nebukadnesar var en svært dyktig krigfører og militær strateg. Han var i tillegg en dyktig administrator og hadde sans for vakker og storslagen arkitektur. Han var hjernen bak oppbyggingen
av antikkens Babel til den enorme og praktfulle by som den var. Byen var i flere århundrer oldtidens
største by, og var antakelig den første byen som nådde et folketall på over 200 000. Men Nebukadnesar var også en brutal og hensynsløs diktator. Han nådde en høy alder og etter hans bortgang forvitret det mektige imperiet raskt.
Nebukadnesars storhet og makt kunne allikevel ikke forhindre at himmelens Gud uroet ham gjennom en drøm på hans leie. Hans ånd ble urolig så han ikke fikk sove. Ja, han var rystet over det han hadde drømt.
Drømmer spilte en ganske annen rolle den gang enn i dag, og ikke minst spilte de en uvurderlig stor
rolle i de gamle mesopotamiske religionene. Drømmene ble ansett som gudenes måte å tale til menneskene på, hvor det ble fortalt om et menneskes skjebne og hva som skulle skje i fremtiden.
Enhver stor konge var derfor utstyrt med et omfattende apparat av spåmenn, åndemanere, drømmetydere og trollmenn, slik vi også møter det hos kong Nebukadnesar.
Interesse for det okkulte
Vi lever i et samfunn som på mange måter blir mer og mer opptatt av og interessert i det overnaturlige. Vi kunne nevne interessen for det okkulte og det som hører åndeverdenen og engleverdenen til og astrologi og spådomskunst. Gjennom New Age, østlig mystikk og religion og alternativ filosofi overstrømmes vi av en åndelighet som ikke er av det gode, men av det onde og som har sin rot i avgrunnen og mørket.
Men Bibelen advarer Guds folk på det sterkeste mot å innlate seg med disse kreftene eller ha noe som helst å gjøre med disse ting, slik vi hører i 5Mos 18:9-12: «Når du kommer til det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter disse folks motbydelige skikker. Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden. Heller ikke noen som gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann. Heller ikke noen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen spåmann, ingen som gjør spørsmål til de døde. For hver den som gjør slikt, er en vemmelse for Herren».
Derfor skal Guds folk også i dag holde seg langt borte fra alt som har med magi, spåvirksomhet, horoskoper, astrologi, sjamanisme, englepåkallelse og all okkultisme.
Alt slikt er en vederstyggelighet i Herrens øyne og er synd mot det første bud som lyder slik: «Du skal ikke ha andre guder enn meg».
Nebukadnesars drøm
Det kommer tydelig frem i Daniels bok, at selv om de onde åndskrefter har en viss makt og innflytelse over menneskene, er det Gud alene som kjenner fremtiden. Det er mulig for menneskene å få del i overnaturlige krefter og egenskaper gjennom åndeverdenen, men det er ikke gitt verken satan eller noen andre krefter i tilværelsen å kjenne fremtiden eller å vite et menneskes skjebne. Denne makt har Gud forbeholdt seg selv.
Den drømmen Nebukadnesar hadde hatt var så skremmende og urovekkende, at han hadde kommet i alvorlig tvil over spåmennenes og tegntydernes gode ord om fremtiden. Derfor ville han prøve dem, om de virkelig hadde den innsikt og visdom som de gav inntrykk av. Dersom de virkelig hadde overnaturlige krefter og hadde kjennskap til gudenes råd og planer, da kunne de vel også fortelle hva han hadde drømt, for så å fortelle tydningen. Dersom de ikke kunne det, hadde han fellende bevis for at de så langt hadde ført ham bak lyset, og de ville avsløre seg selv som løgnere. Derfor setter han denne overmåte strenge straffen dersom de ikke kunne fortelle drømmen og deretter si dens tydning. Hvis de derimot kunne fortelle drømmen uten at han hadde sagt noe, da ville han også stole på at tydningen var troverdig, og da skulle de få rike gaver og stor ære.
Til dette svarer de for annen gang: «Vil ikke kongen fortelle sine tjenere drømmen! Så skal vi si hva den betyr». Kongen svarte: «Jeg skjønner godt at dere prøver å vinne tid, fordi dere ser at mitt ord står fast. Hvis dere ikke forteller meg drømmen, er det bare én dom for dere alle. Men dere er blitt enige om å fortelle meg en skammelig løgn, i håp om at tidene skal forandre seg. Fortell meg derfor drømmen, så vet jeg at dere også kan si meg hva den betyr!»
Nå begynte kaldeerne og alle spåmennene å få kalde føtter, og vi skal nøye merke oss hva de svarte kongen: «Det er ikke et menneske på jorden som kan si kongen det han vil vite. Aldri har noen konge, hvor stor og mektig han enn var, krevd noe slikt av en spåmann eller åndemaner eller kaldeer. Det kongen krever, er altfor vanskelig. Det er ingen andre enn gudene som kan kunngjøre kongen det han vil vite, og de har ikke sin bolig blant menneskene. På grunn av dette ble kongen harm, meget vred, og han befalte at alle Babels vismenn skulle drepes».
Daniel ber til Gud
Høvdingen for kongens livvakt, Arjok, ble straks satt i sving med å fullbyrde kongens befaling om å drepe alle vismennene. Dermed måtte også Daniel og hans venner spores opp for å drepes sammen med de andre.
Daniel vendte seg da med kloke og forstandige ord til Arjok og spurte om bakgrunnen for denne strenge befalingen. Arjok forklarte alt sammen for Daniel. Da trådte Daniel frem for kongen og ba om han kunne få en frist så han kunne kunngjøre tydningen for kongen. Kongen imøtekom Daniel på dette og gav ham en frist.
Daniel gikk så hjem og fortalte dette til vennene sine, for at de kunne be himmelens Gud om at han i sin barmhjertighet ville åpenbare denne hemmeligheten, så ikke Daniel og hans venner skulle dø sammen med Babels andre vismenn.
Her møter vi for første gang i Daniels-boken noe som karakteriserer Daniel i utpreget grad, han var et bønnemenneske. Hemmeligheten i Daniels bønneliv var at han ba regelmessig. I det sjette kapitlet i Daniels bok hører vi at han tre ganger om dagen ba med åpne vinduer mot Jerusalem. Det at han ba regelmessig gjorde at han også ba spontant når det oppstod en vanskelig situasjon eller han kom i nød.
Herren var ikke for Daniel bare en livbøye han trengte i vanskelige tider. Daniel levde hver dag i samfunnet med sin Gud. Gjennom Guds ord og bønnen var Daniel inderlig forenet med sin Gud. Daglig talte han med ham om alt som lå ham på hjertet.
Derfor var det ikke et ekstraordinært tiltak når Daniel kalte sammen sine venner til bønnemøte. Nettopp fordi Daniel hver dag ba til Gud ble også denne nød omskapt til bønn. De kom sammen i dyp nød for himmelens Gud.
Om natten svarte Gud på deres begjæring i et syn, og Daniel bar frem denne lovsangen til Gud: «Lovet være Guds navn fra evighet og til evighet! For visdommen og styrken hører ham til. Han omskifter tider og stunder. Han avsetter konger og innsetter konger. Han gir de vise visdom og de forstandige forstand. Han åpenbarer det dype og skjulte. Han vet hva som er i mørket, og hos ham bor lyset. Jeg takker og priser deg, mine fedres Gud, fordi du har gitt meg visdom og styrke. Nå har du gjort kjent for meg det vi ba deg om, det kongen vil vite, har du kunngjort oss».
I motsetning til alle Babels spåmenn, tegntydere og trollmenn kjente Daniel den Gud som hadde gitt Nebukadnesar drømmen, nemlig den eneste sanne og levende Gud og som har all makt i himmel og på jord. Han åpenbarer det dype og skjulte. Han vet hva som er i mørket, og hos ham bor lyset. Babels vismenn var som blinde veiledere for sin blinde konge, de famlet alle i mørket. I dette mørket hadde Herren plassert sin tjener Daniel for at han kunne åpenbare sannheten og vitne om lyset, og dette lyset er Jesus Kristus, vår frelser.
Åpen adgang
Dette skulle vi lære av. Mange mennesker har et slikt forhold til Gud at bønnen kommer i betraktning bare når det er noe spesielt som står på. Og for mange vil bønn være et ork og noe som bare stjeler dyrebar tid.
Kunne vi bare få øynene opp for den velsignelse, hjelp, fred og hvile som ligger i et rikt bønneliv, da skulle bønnen komme i et helt nytt lys. Bønnen er nemlig gitt oss som en åpen kanal like til himmelens Gud. Gjennom bønnen kan vi hver dag tale fortrolig med Gud om alt som ligger oss på hjertet, hos ham kan vi legge av alle synder, alt som tynger og alle bekymringer. Til ham kan vi bære frem alle våre bønneemner, all vår lovsang og takk. Men ikke minst kan vi komme til ham med all vår nød og alt som står på.
Ofte går vi tynget med nød og uro som gnager, og så glemmer vi at vi har en åpen adgang like inn til allmaktens Gud. Bare en liten stund med ham kan ta bort de mørkeste skyer og forvandle de største bekymringer til lovsang og takk. Alltid er han der og alltid vil han høre din bønn og alltid vil han hjelpe deg. Kanskje blir ikke hjelpen alltid som vi forestiller oss, men han gir oss hjelp, og det en hjelp og trøst som alltid er den beste for oss. Kan du tenke deg noe slikt?
Bønnens ånd
Vi har så lett for å tenke at det må bli annerledes med oss før vi kan gå til Gud. Fordi du har det slik eller slik så synes du ikke det passer seg å be til Gud. Det er så mye som skulle vært annerledes og det er så mange ting som vil hindre deg i å be. Og når du ikke selv ser en løsning på pro-blemet og det synes fullstendig stengt og umulig, da faller frimodigheten til marken som en tom sekk.
Men det er ingen ting som er umulig for Gud, og det er jo ingen ting han heller vil høre enn at du åpent forteller alt som skulle ha vært annerledes med deg og alt som er galt med deg, og ber ham om hjelp i all nød og om hjelp med alle dine utfordringer. Be om hans rikes komme, om menneskers frelse, at hans navn må æres i og gjennom ditt liv, by deg selv frem som våpen for rettferdigheten til tjeneste for ham. Be om at hans nådegaver må få virke blant oss og at vi må fylles av hans Ånd til all god gjerning.
Drømmens tydning
Arjok førte i hast Daniel frem for kongen. Antakelig noe skeptisk spør kongen Daniel: «Er du i stand til å kunngjøre meg den drømmen jeg har hatt, og dens tydning?» Kongen poengterer igjen kravet om at både drømmen og tydningen måtte bli kunngjort.
Da svarte Daniel kongen: «Den hemmeligheten som kongen har spurt om, makter ingen vismenn, åndemanere, spåmenn eller tegntydere å kunngjøre for kongen. Men det er en Gud i himmelen som åpenbarer hemmeligheter. Han har kunngjort kong Nebukadnesar hva som skal skje i de siste dager». Og Daniel forklarer videre: «For meg er denne hemmeligheten blitt åpenbart, ikke fordi jeg eier noen visdom fremfor andre som lever, men for at tydningen skulle bli kunngjort for kongen, og du skulle få vite ditt hjertes tanker».
Daniel bekrefter her for kongen det som også de øvrige av Babels vismenn hadde sagt, nemlig at intet dødelig menneske kunne svare på det kongen hadde bedt om. Daniel stilte seg på like linje med Babels vismenn. Han var et dødelig menneske som dem.
Bare én sann Gud
Den store forskjellen på Daniel og Babels vise menn var imidlertid at Daniel kjente himmelens Gud, den eneste sanne og levende Gud. Det gjorde ikke Babels vise menn. De famlet bare omkring i sitt eget hjertes mørke og var overlatt til de onde åndskreftene. Daniel var ikke i seg selv visere enn andre mennesker på jord, men hans visdom bestod i at han kjente ham som åpenbarer hemmeligheter, noe også vi skal merke oss for egen del: Vil du bli vis, må du miste din egen visdom og forstand, slik at Gud Herren og hans ord blir din visdom.
Daniel gjør dette klart for kongen: «Men det er en Gud i himmelen som åpenbarer hemmeligheter». Daniel trådte selv ydmykt til side og stilte Nebukadnesar overfor himmelens Gud, den eneste sanne Gud. Daniel ledet all oppmerksomhet bort fra seg selv over på Gud. Med dette gjør Daniel samtidig klart at hele Babels religion som kongen sverget til, var et blindspor som bare førte ut i mørke.
Så fortalte Daniel hva kongen hadde drømt og tydningen av drømmen.
Utdrag fra en serie med
bibeltimer over Daniels bok