Dette er et av de mest kjente uttrykk i vår bibel. Men hvorfor er det så nødvendig å sitte ved Jesu føtter og lytte til hans ord? Dette spørsmålet er fortsatt brennaktuelt.
For noen år siden var jeg tilhører på en møteuke der vi fikk høre om profeten Daniel og hvordan han sto imot trykket fra verden. Det gjorde han nemlig ikke i egen kraft.
I det sjette kapitlet i Daniels bok leser vi at det kommer en befaling om at ingen skal tilbe noen andre enn kongen. Den som gjør det, skal kastes i løvehulen. Men Daniel bøyde seg ikke for kongens ord, selv om det skulle koste ham livet. Det ser vi i vers 11: «Så snart Daniel fikk høre at skrivet var sendt ut, gikk han inn i sitt hus. Der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Og tre
ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn om lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort».
Sedvane
Vi ser at Daniel begynte ikke å be til Gud først da han kom i nød. Nei, det var sedvane for ham. Det var noe han gjorde fast. Daniel levde med Gud i det daglige, og Gud var Daniels Herre. Han levde etter det som Jesus møtte fristeren med: «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene» (Mat 4:10).
Dette er ikke noe som skjer av seg selv. Du lærer ikke gudsfrykt hverken av din egen fornuft eller av å ta deg sammen. Gudsfrykt lærer du bare ved Jesu føtter, når han åpenbarer sitt ord for ditt hjerte.
Hva får du se ved Jesu føtter? Du får se sannheten om deg selv, slik den ser ut i lys av Guds hellighet. Hvorfor er syndserkjennelsen i vår tid så svak? Kan det være at vi er for lite i enerom med Jesus? Er vi for opptatt med vårt arbeid? Det er så mye som vil ta tiden og tankene våre.
Lesere
I tidligere tider ble de kristne gjerne kalt lesere. De prioriterte det «ene nødvendige » foran det som var viktig. For en del år siden hørte jeg at det var kristenledere som hadde så mye å gjøre at det kunne gå flere dager uten at de fikk lest i Bibelen.
Akkurat det er kanskje utenkelig for deg. Men hvordan er det når du setter deg ned? Hvor har du sinnet og hjertet ditt rettet? Er det rettet mot det du leser og ber, eller er det rettet mot alt det du
skal gjøre etterpå?
Andreas Fibiger skriver noe i fasteboken «Guds Lam» (fra begynnelsen av kapitlet: «Det siste møtet») som bør være til ettertanke for noen og enhver av oss: «Sjelekampen var slutt, og Jesus sto opp fra bønnen. Her er motsetningen stor til all den overfladiske opp fra, fordi man aldri har vært senket ned i den, og til den knappe og karrige minuttbønnen! Jesus hadde vært i bønn i tre timer. Så lenge var det også Martin Luther ba, og særlig når han hadde det aller mest travelt. Det står et sted i
Åpenbaringen at det ble stillhet i himmelen i omkring en halv time. Skjer det også i ditt lønnkammer?»
Vi kan godt klage over at det er lite vekkelse og lite åndskraft. Men det hjelper ingenting så lenge vi holder oss borte fra kraftkilden og ikke ønsker å bli vekket opp selv.
I Markusevangeliet (6:7-13) kan vi lese om at Jesus sender ut de tolv apostlene for at de skal forkynne, drive ut onde ånder og helbrede. Så står det i vers 30-32: «Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt det de hadde gjort, og hva de hadde lært folket. Han sier da til dem: Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt! For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise. Så drog de bort med båten til et øde sted for å være for seg selv».
Det å sette seg ned med Bibelen har så lett for å være et ork. Vi har så mye vi skulle ha gjort. Jesus sier til Marta i Lukasevangeliet (10:41): «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting». Slik er det lett også for oss. Tankene farer hit og dit, og vi får ikke ro.
«Hvil dere litt!»
Da må vi følge formaningen i første Peters brev (5:7): «Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere». Er ikke det godt at vi kan komme til Jesus med all vår ulyst, all vår likegyldighet, alle våre urolige tanker, alt det som hindrer oss i å bli stille for Ordet og bønnen? Ja, tenk at vi skal få komme til en som har omsorg for oss i den nød vi er i. Jesus har omsorg for oss til tross for vår tilstand. Da blir ikke bønnen en tvang, men en trang.
Hva var det Jesus sa til sine disipler i Markusevangeliet (6:31)? «Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt». Hos Jesus skal vi få lov til å hvile. For oss har det lett for å bli motsatt. Når vi leser, kjenner vi etter i hjertet: Griper dette meg? Kjenner jeg angeren i hjertet over mine synder? Gleder jeg meg rett over frelsen i Jesus? Nei, jeg må erkjenne at jeg har det ikke slik jeg skulle ha det. Men nettopp da, når alt er galt, da skal vi komme til Jesus.
Det er ikke uten grunn at Jesus sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Mat 11:28). Dette er et løfte. Det står ikke at du skal føle at du får hvile, men du skal få hvile hos Jesus på tross av det du føler, på tross av ditt urolige og svikefulle hjerte, på tross av all din synd.
For Jesus har tatt på seg alle våre svik og all vår synd, og han har sonet det. Det er der hvilen ligger, ikke i at vi får til å tro det slik vi skulle ønske, men i at han har betalt. Ja, tenk at vi skal få komme til Jesus med vår svake og vaklende tro og alt annet som ikke er som det skulle være. For når alt kommer til alt, så er det ingenting som er som det skulle være.
Da er det godt at Jesus selv sier: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt» (Mat 9:12). Det er som om han vil si: Det er ikke de som klarer kristenlivet selv som trenger meg, men de som er døde i synder og overtredelser. Og det er også disse siste han kan hjelpe: «For menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt» (Mat 18:11).
Men når vi taler om å være syk, død og fortapt, må vi også spørre: Hvordan leser og hører vi Guds ord? Får Guds ord gjort sin gjerning med oss? Romerbrevet (3:19) sier oss at loven skal lukke munnen vår og gjøre oss skyldige for Gud. Er vi i stand til å høre loven rett? Tåler vi egentlig å høre loven slik den er, eller bruker vi evangeliet til å ufarliggjøre loven og synden?
Søvnens tid
Det er en ting vi ikke må være blinde for, og det er at vi lever i søvnens tid. Kanskje har vi flere likhetstrekk med menigheten i Laodikea enn vi tør innrømme.
Derfor vil jeg ta med litt mer fra boken til Andreas Fibiger: «De gamle ridderne hadde gjerne en huskapellan, og når de kom hjem fra sine røvertokter og hadde røvet og brent i stor utstrekning, følte de trang til å la seg gjennompiske i sitt huskapell. Og da nøyde de seg ikke med Ordets tukt, men borgpresten var en håndfast mann som ikke vek tilbake for å piske dem med sin svøpe. Disse rå herrene følte en egen åndelig vellyst ved å gjøre bot på en riktig håndgripelig måte. For da kunne de senere med god samvittighet gå inn og drikke seg en «ærlig rus», mens de la planer om nye overfall.
Disse herrene fra middelalderen har noen etterkommere i vår tid, som ynder å høre en riktig krass preken og la seg gjennomhagle i kirken, jo skarpere desto bedre. Og når de så har latt seg gjennomryste og følt helvetes angst risle gjennom sjelen, kjenner de seg deilig lettet og lever videre i sine synder.
Men du skal vite at hver gang du hører Guds ord forkynt i ånd og sann-het, er det Herrens mening å hjelpe deg til en hel omvendelse, en sann og levende tro. Og vil du ikke da gjøre alvor av å ydmyke deg og fly til Guds nåde i Kristus, da vil ditt ansvar bli så meget større, og din dom så meget hardere». (Fra kapitlet «Se, det menneske!»)
Her ser vi hvor viktig det er at vi hører Guds ord rett og bøyer oss for det. Det er ingen frelse i å ha hørt Guds ord. Det er heller ingen frelse i å gå til nattverd. Du blir frelst ved det du mottar, men ikke på grunn av gjerningen. Det viser Jesu ord i Lukasevangeliet (13:25-27) veldig klart: «Når husbonden har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren, og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater. Men han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke
hvor dere er fra. Gå bort fra meg alle dere som gjorde urett».
Gi akt på Jesus!
Da blir spørsmålet: Hvordan leser og hører vi Guds ord? Lar vi oss drive til omvendelse, eller slår vi oss til ro med at vi hører, med vår syndserkjennelse osv. Det finnes intet evangelium for kjødet, for det skal dø. Evangeliet og troen på Jesus opphever ikke loven, heller tvert om. Paulus sier det veldig klart i Romerbrevet (3:31): «Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven».
For evangeliet – ordet om korset – bekrefter at loven virkelig er alvorlig ment. Selv ikke det faktum at Jesus var Guds enbårne sønn, og at han i seg selv var fullkommen, ren og hellig, kunne vende Guds vrede bort da han hang på korset i ditt og i mitt sted. Jesus måtte drikke hele Guds vredes beger til siste dråpe. Så alvorlig tar Gud det med sitt eget ord.
Skulle ikke vi da gi akt på det vi leser og hører? Det er bare én måte å bli frelst og bevart på, og det er
ved å bøye seg for Guds ord, og la seg frelse på Guds måte, nemlig ved Jesu stedfortredende liv og soning for våre synder.
Og Jesu frelsesverk holder for alle. Han er rik nok for alle som kommer til ham (Rom 10:12). Lovens alvor og Guds hellighet gjør ikke evangeliet til intet. Derimot viser det oss hvor stort og underfullt evangeliet er. Tenk at jeg, midt i min elendighet, skal få komme til Jesus med alt det som stenger meg ute fra himmelen. Ja, når alt kommer til alt, så er det bare én ting som avgjør evigheten, og det er vårt forhold til Jesus og hans ord.