«Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet.» Dan 10:12
Daniel hadde en stor opplevelse. Han, Menneskesønnen, som senere skulle komme i kjød og bli vår frelser, åpenbarte seg for Daniel, og det skjedde ting som hadde største betydning for Guds rike.
Han som åpenbarer seg, sier at han kom som svar på Daniels bønn. «Og på grunn av dine ord er jeg kommet», sier han.
Her ser vi hva bønn og forbønn betyr. Det er på samme måte i dag som på Daniels tid. Vi kan ikke overvurdere betydningen av bønn og forbønn.
Daniel bad for Guds rike og for den nasjon som han tilhørte, og som på den tid var i fangenskap. Han fikk de største løfter og ble et menneske av største betydning for sitt folk og for Guds rikes fremtid.
Hvordan var egentlig hans bønn?
Vi vet han bad regelmessig, med ansiktet vendt mot Jerusalem, mot det sted Gud hadde utvalgt for å åpenbare seg til frelse. Det var forbundet med livsfare for ham å be, men ikke noe kunne hindre ham. Han lot seg ikke stanse.
Vi hører også adskillig av det som var innholdet i hans bønner. Noe av det som slår oss mest, er den selverkjennelse og syndsbekjennelse som vi møter i dem.
«Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet» (Dan 9:5-6).
Han sier ikke at folket har syndet, men tar seg selv med. Han kjenner seg ett med sitt folk i all deres synd, svikt, utroskap og ulydighet mot Gud.
Denne bønn ble vel mottatt i himmelen. Daniel blir tiltalt som en høyt elsket mann. Og for hans ords skyld skjedde de største ting, og folket ble reddet.
Slike menn og kvinner som går inn for Gud med slik erkjennelse av sin egen og folkets synd, er det vårt folk trenger. De kan bli landets redning.
Fra andaktsboken «Ved kilden»,
Lunde Forlag, Oslo 1977