Før det store oppgjøret mellom den levende Gud og de falske avguder på Karmel (1Kong 18) måtte profeten Elias lære å stole på Herren alene.
Han ble sendt avsides for å bli kjent med Guds allmakt, ved bekken Krit, og senere til enken i Sarepta. Begge steder ble han undervist i Den allmektiges inngripen, da alt håp syntes å være ute. Nå skulle Gud selv forsvare sitt navn og rykte på Karmel ved å sende ild fra himmelen og fortære brennofferet som profeten la til rette på alteret for folkets åsyn. All ære tilkom Gud alene.
Ingen anger
I ærend for den allmektige Gud hadde profeten forkynt dommen over folket og kongehuset: «Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg tjener [han for hvis åsyn jeg står]: Det skal ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord!» (1Kong17:1).
En skulle tro at tre og et halvt år med tørke og hungersnød ville føre til ydmykelse og anger. Men det ser ikke ut til at tørkekatastrofen førte til at noen ropte til Herren om frelse. Kongen, Akab, prøvde å få tak i Elias for å stille ham ansvarlig for ulykken som hadde rammet dem. Og han var mer opptatt av å berge hestene sine fra hungersnøden enn å sørge for mat til landets innbyggere (1Kong18:5).
Dronning Jesabel drepte mange av Herrens profeter, men hundre av dem ble holdt skjult i en grotte av slottshøvdingen Obadja (18:4). Begge visste godt at det var Herren, ved profeten Elias, som tuktet dem med denne tørkekatastrofen.
Elias advarte kongen: «Jeg har ikke ført ulykke over Israel, men du og din fars hus, fordi dere har forlatt Herrens bud og har fulgt Ba’alene. Men send nå bud og la hele Israel komme sammen med meg på Karmel-fjellet, og likeså de fire hundre og femti Ba´als profeter og de fire hundre Astartes profeter som eter ved Jesabels bord» (18:18-19). Så skal vi møtes, og det skal bli klart hvem som er Gud.
Haltet til begge sider
Det var ikke første gang at Herren stilte folket på valg. Det hadde Moses gjort flere ganger. Det samme hadde Josva og Jesaja. Men folket «haltet til begge sider». Slik er det også i dag. Guds ord maner til omvendelse og tro. Det stevner deg inn for den levende Gud: Velg i dag hvem du vil tjene! Vær ikke som verdens barn! Vend om til meg og vandre som lysets barn! Så kalte Elias folket sammen til oppgjør. «Men folket svarte ham ikke ett ord» (18:21).
Ingen røst å høre
Ba´als profeter ropte og larmet en hel dag for å få sin gud til å sende ild og fortære brennofferet som de hadde stelt i stand på alteret. «Det led over middagstiden, og de holdt på å rase til bortimot den tid når matofferet blir båret fram. Men det var ingen røst å høre, og det var ingen som svarte, og ingen som aktet på dem» (18:29). Mange ord og mye lyd hjalp ingen ting. Guden deres var taus. De falske avguder er «intetheter» som verken hører, ser, går, føler eller taler (Sal 135:15-18).
Det gamle alteret
Elias satte opp igjen det alteret som folket hadde revet ned. Han bygde ikke et nytt og mer «tidsmessig». Vår oppgave er ikke å bygge noe nytt og annerledes enn det vi har hatt før, men å holde oss til det gamle, være tro mot Guds uforanderlige ord. Fornyelse og vekkelse er ikke å klekke ut nye planer, idéer og strategier for arbeidet i Guds rike. Vårt kall er stadig å være vendt mot Herrens alter, mot Golgata og det Jesus har gjort for oss.
Profet vendt mot Herren
I motsetning til avgudsdyrkernes mange og fortvilte rop, viser Elias en sterk tillit til Guds allmakt. Stille legger han veden til rette. For at det skulle bli klart for alle at det bare er én sann Gud, han som troner i himmelen og som har all makt, helte han store mengder vann på alteret. Tre ganger ble offeret overøst, til det fløt utover og fylte grøften som han hadde gravd rundt. Vi undres over dette.
Guds rike er et annerledes rike. Det kommer med en fylde av herlighet som sprenger alle våre forestillinger. Ingen skulle være i tvil om at det er Herren alene som kan sende ild og fortære offeret.
«Ikke i ord, men i kraft»
Enkelt og liketil, uten store fakter, kom det en dyp og inderlig bønn fra en profet som satte sin lit til den levende Gud: «Men ved den tiden da matofferet ble frembåret, trådte profeten Elias fram og sa: Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud. La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord at jeg har gjort alt dette! Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket må kjenne at du, Herre, er Gud, og at du nå vender deres hjerte tilbake til deg!» (18:36-37). Det var en kort bønn. Men den var vendt mot den eneste, sanne Gud!
Stevnemøte med Herren
«Da falt Herrens ild ned og fortærte brennofferet og veden og steinene og jorden og slikket opp vannet som var i grøften. Og hele folket så dette. De falt ned på sitt ansikt og sa: Herren, han er Gud! Herren, han er Gud! Da sa Elias til dem: Grip Ba’als profeter! La ingen av dem slippe unna! Og de grep dem, og Elias førte dem ned til bekken Kison og drepte dem der» (18:38-40).
Gud er tålmodig og kjærlig og bærer over med synden så lenge han kan. Men før eller siden vil dommen komme. Synden må straffes og det onde ryddes bort. Avgudsprofetene ble tatt av dage. Ingen slapp unna med livet i behold. Senere skulle kongen og dronningen få sin dom.
Guds vrede traff brennofferet, som ble fortært. Denne dagen på Karmel ble en historisk seiersdag for Guds rike. Gud demonstrerte sin makt. Avgudene måtte vike. Men det ble også en alvorets og dommens dag. Den samme Guds vrede traff siden offerlammet Jesus Kristus. «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset» (Kol 2:15).
Rop til ham om frelse for din sjel – og han skal svare på din bønn. Trygg er bare den som har funnet sitt skjulested i stedfortrederen Jesus Kristus.