«Herre lær oss å be!» Luk 11:1
Vi kjenner alle, mer eller mindre, hvor udugelige vi er til å be. Og da sukker vi som de første disipler: «Herre lær oss å be!»
Men de fleste av oss vet ikke hva vi ber om og blir derfor grundig overrasket når Herren oppfyller vår bønn. Han sender oss nemlig i nød. Det er den enkleste måte å lære oss å be.
Han tar oss inn i åndelig nød, idet han skjuler seg for oss en tid. Slik lar han oss få kjenne hva vår kristendom er verdt. Alt visner mellom hendene på oss: bønnen, lesningen, troen, kjærligheten, angeren, det selvfornektende sinn, den villige ånd og frykten for å synde.
Da kjenner den redelige sjel seg grundig tilintetgjort og fattig. Ikke noe vil lykkes for ham, han synker stadig, som en der prøver å dra seg selv i håret opp av hengemyren.
Så tar Gud oss kanskje samtidig inn i timelig nød: sykdom eller sorg eller motgang eller økonomiske vanskeligheter. Og først når åndelig og timelig trengsel slår seg sammen over oss, blir begeret fullt.
Da lærer den ærlige sjel en side ved bønnen som han før ikke kjente så mye til. Han lærer at bønnen er for den hjelpeløse. Han lærer å legge seg stille ned for Gud, ofte uten et eneste ord. Da lærer han at bønn er å lukke Jesus inn i vår nød.
Ber du, min venn, at Herren skal lære deg å be, da må du også være klar over at du ber om nød og trengsel.
Tør du da be: Herre, lær meg å be?
Ja, vær fremfor alt ærlig. Du er redd for trengsel og lidelse. Og jeg tror at både du og jeg skal tilstå at vi også er redde for Gud. Rent instinktivt frykter vi for at Gud skal bli for hard med oss. Og likeså instinktivt stoler vi på oss selv, at vi forstår oss på hva som er gagnlig og hva som er skadelig for oss.
Men husk én ting: verken du eller jeg får det godt, før vi legger oss i hans gjennomborede hender.
Fra «Bønnens verden»,
Luther Forlag, Oslo 1978