De store hindringene for Guds ord, er det Jesus nevner som «torner som kvalte såkornet». Det var «bekymringer og rikdom og livets lyst», kjødelighet, selvsikkerhet, mange forskjellige gjøremål, og både fattigdom og rikdom, som kan bli til bekymringer. Alt blir nå viktigere for det bedratte hjertet enn det himmelske.
Nå heter det: «Jeg kan ikke ta så mye tid til Ordet, for det og det må gjøres». Dette som «må gjøres», er da noe jordisk, mens det som kan unnlates, er det himmelske, som nå betyr mindre. Så er da hjertet bedratt og forblindet.
Du sier kanskje: «Å skjøtte mitt jordiske arbeid er en hellig plikt jeg ikke kan forsømme. Og «den som ikke har omsorg for sine egne, er verre enn en vantro». Men Jesus sier: «Dette skal du gjøre, og det andre ikke unnlates». Om du passer ditt arbeid trofast og ditt hus fullkomment, men lar nådens liv dø ut, så kan din oppofrende trofasthet i hjem og på arbeid ikke frelse deg i døden og dommen.
Den som innbiller deg at den tiden du bruker på Guds ord og bønn vil gå ut over ditt hjem og ditt arbeid, er ingen annen enn bedrageren. Det er den gamle slangen, og hedningen i ditt eget bryst,
ditt hjertes vantro, som ikke kjenner til noen Guds velsignelse, som ikke har bruk for det himmelske, som heller tøyser og prater det bort i timevis, enn å bruke en eneste stille time med Guds ord. Å, for en hedensk forakt for Gud og din udødelige sjel!
Du har mulighet for det salige og ærefulle samfunnet med himmelens og jordens Herre, din Frelser. Mulighet til å høre ham tale, som skjer gjennom Ordet, og tale til ham, som skjer i bønnen. Og så sier du at du har ikke tid til det? Men høre og snakke om unyttige ting med menneskene, det har du tid til! Dette må da kalles å være bedratt av djevelen!
Du har nå, på grunn av dine mange gjøremål, ikke tid til å bruke en eneste av døgnets tjuefire timer til å gi sjelen næring! Men tenk så om Gud lar deg ligge syk et år, så står nå verden fremdeles! Da kan du nok ikke regne med så mye takknemlighet fra de verdslige, som du var så opptatt med å bruke tid på. Fra den kanten er det nå ingen som kan hjelpe deg. Gud og hans ord har du tidligere ikke hatt bruk for – og da venter du deg vel heller ikke noe av dette til hjelp nå?
Følgene av å forsømme Guds ord, blir at du dag for dag utmattes i ditt innvortes menneske; troen og gudsfrykten. Og alle nådegavene svekkes. Da klager du kanskje over svakheter og fristelser som du ikke greier å seire over.
Men hvordan kan du vente at det skal kunne skje? At du altså uten noe som helst nådemiddel
skal seire over det onde i deg? Det venter verken Gud eller mennesker. Men benytter du derimot rett det nådens middel vi nå har talt mye om, skulle ingen ting som hører med til liv og gudsfrykt, være umulig.
Du sier du har forsøkt å lese Guds ord, men er fremdeles ikke blitt bedre. Da må årsaken være ett av to: Enten forstår du ikke hva som er helliggjørelse. Du tror at du på et blunk skal få stor kraft og hellighet, og vet ikke at du først må gå gjennom ydmykelsens og fattigdommens dal. Og da kommer du heller ikke til å se deg selv bli bedre og bedre, men tvert imot.
Eller: Du er faktisk ennå en slave under synden. Du har ikke fått nytt liv og ny lyst og åndelig kraft. Og da har du ikke brukt Ordet på rett måte. Du kan f.eks. ha gjort det motsatte av Guds
rekkefølge; har forsøkt å seire over det onde i deg, før du tenkte på å ta til deg det Kristus har utrettet for deg. Altså forsøkt å bære frukt, før du er innpodet i Kristus.
Begynn nå å lyde Ordet, som sier: Fly først til Jesus og tigg om nåd. Mot syndens makt skal det siden bli råd. Vend deg fra den dype egenrettferdigheten, og kast deg, akkurat som du er, med alle dine fall og motsigelser, i nådens favn. Så skal du få erfare at der synder «överflödade,» der «överflödade» nåden enda mer.
Og nå skal denne «överflödade» nåden virkelig glede, smelte og forvandle ditt fattige hjerte, så alt det
onde som just holdt deg fanget, ikke lenger skal smake så godt. Nå skal du få både lyst og kraft til det gode du før ikke maktet å gjøre. Dette lærer Ordet. Bruk det i lydighet! Så er intet umulig av alt det du trenger til din frelse.
Sier du at du ofte hører og leser Ordet uten at det «skjer noe» med deg, du er like kald og følelsesløs, da må vi svare: Er du da også fornøyd med denne tilstanden, da er jo det et tegn på et uomvendt og forherdet hjerte. Merk deg dette!
Men er dette tvert imot din nød; du innstiller deg åpent og ydmykt på å høre Ordet, men virkelig lider under din kulde og følelsesløshet, da er nok kaldheten syndig. Men din nød over dette er et tegn på et redelig disippelsinn. Og da kan du være sikker på at selv under slik en tyngende følelse av kulde, skal du ikke høre Ordet uten å ha nytte av det.
Først og fremst vil du akkurat med dette bli mer ydmyket og misfornøyd med deg selv, enn av den sterkeste preken om ydmykelsens nødvendighet. Så skal nok også et og annet Guds såkorn, som blir lagt ned i tørr jord, i den rette tid, når regnet kommer, spire og bære frukt.
Med andre ord: Nå fatter du kanskje bare med din forstand det Ordet du tar til deg, og prøver å huske det. For nå opplever du ikke akkurat noen situasjon der dette Ordet passer inn. Men så, akkurat når det behøves og passer, vekker Den Hellige Ånd dette Ordet opp så det blir levende for ditt hjerte.
Det var dette Jesus mente, da han sa om Den Hellige Ånd: «Han skal minne dere om alt det som jeg har sagt dere» (Joh 14:26). Slik gikk det da også med disiplene. De forstod ikke alt da, mens Jesus selv talte ordene til dem. Men senere, når det hendte som ordene han hadde talt nettopp handlet om, «da mintes de hans ord».
F.eks. smaker det ikke for et lykkelig, sorgfritt menneske å høre en trøstepreken. Men så en dag, når nød og sorg møter også dette mennesket, da kommer den trøstens preken han hørte til nytte. Slik også med alt Guds ord. Det høres og leses aldri uten frukt, hvis det høres på rett måte, og gjemmes i
hjertet.
Så sier du: «Jeg behøver ikke lese og høre så mye mer. Jeg vet det jeg trenger å vite. Det jeg nå er opptatt med, er å kunne leve etter dette». Men nå er du svært uforstandig! Det er ikke bare til å
øke din kunnskap Guds ord skal være, men just til kraft til å leve etter det. Om du nå vet alt du trenger å vite, vel, så gjenstår det nå bare å gjøre. Og der er det bare Ordet som kan gi deg lyst og
kraft til det.
Har du nok lys i hodet, har du kanskje ikke nok kjærlighet, fred, glede, tålmodighet og ydmykhet m.m. i hjertet. Eller er kanskje din tro nå blitt fullkommen? Tror du fullkomment alt det du trenger å tro? Er din kjærlighet nå brennende nok, så du ikke behøver å øke den gjennom Guds ord? Har du
i prøvelsens stund nok trøst, fred og glede i Gud?
Du har jo erfart at det er Guds ord som virker alle disse dyrebare gavene. Er ikke disse verd å forøkes? Hvis det fantes et sted hvor det var en masse kostbare perler og gullmynter, ville du ikke bruke hver ledig mulighet til å lete etter disse, selv om du ikke stadig hadde like stort bruk for dem?
Men hvilke perler og gullmynter er så dyrebare som disse åndelige gavene: Tro, fred, glede, kjærlighet, tålmodighet osv.? Og dem kan du hver eneste dag søke etter og samle i Ordet. Guds ord er den rette «gullkysten», der de himmelske skattene finnes. Det er sørgelig hvordan mennesket er kjødelig og jordisk, og ser på det åndelige og himmelske som lite betydningsfullt.
Men det kommer en tid da du ville gitt alt du hadde av sølv og gull for å få et eneste Guds ord som kunne gi liv og trøst til ditt hjerte. Som f.eks. når du har fått en dødelig sykdom, legen kan ikke lenger gi deg noe håp om å få leve, og du tvinges til å tro at døden er nær.
Kort sagt: Det åndelige livet er ikke bare noe vi vet om, nei, ikke en gang et liv etter visse grunnregler og forutsetninger, men er et virkelig liv ovenfra. Et liv som, i likhet med alt annet liv, bestandig må holdes i live med sitt eget næringsmiddel: «Livets brød, som er kommet ned fra himmelen». Og
dette livet er så klart åndelig at det ikke avhenger av noen menneskelige forhold og omstendigheter, men bare av denne himmelske maten.
Mang en oppriktig sjel ser med bekymring framover mot en ny tid som velter inn over oss med nye og store vanskeligheter, hindringer og forførelser, og tenker: Hvordan skal jeg da kunne stå fast i nåden og beholde livet? Men husk: Ditt nådeliv avhenger ikke av de omstendighetene som møter deg. Det
det kommer an på, er om du vil bruke nådemiddelet. Da skal Kristus selv, den gode hyrden, i sin uendelige trofasthet sørge for at ditt nådeliv holdes oppe.
Utdrag fra boken «Veiledning til fred»,
Arven Forlag, Mandal 2002,
www.arven.net