Esekiel var profet under fangenskapet i Babel. I kapittel 36 profeterer han at folket en gang skal komme tilbake til sitt land. Særlig fra vers 16 og utover blir dette beskrevet.
Én ting som kommer tydelig fram i denne sammenhengen, er at Guds nåde er noe vi ikke fortjener. Vi har ingen ting å rose oss av.
Guds utvalgte folk
Her får vi høre om Israel, Guds utvalgte folk. De var utvalgt til å være et hellig folk, utskilt fra synden. De skulle ikke være som hedningefolkene, som levde i avgudsdyrkelse og annen synd. Nei, de skulle være Guds folk, ha ham som herre og leve ham til ære. Slik gikk det ikke: «De gjorde [landet] urent ved sin ferd og sine gjerninger » (v. 17). Det hadde de gjort ved sine avskyelige avguder og ved det
blod som de hadde utøst, står det videre i vers 18.
Vanhelliget Guds navn
Derfor måtte dommen komme: De ble kastet ut av det lovede land og spredt blant folkeslagene, og i vers 20 beskrives det som skjedde: «Da de kom til de folk som de kom til, vanhelliget de mitt hellige navn, og det ble sagt om dem: Dette er Herrens folk, og likevel måtte de dra ut av hans land».
Hva skal vi si når vi leser dette? Asschenfeldt-Hansen skriver i sin kommentar «Gullgruben»: «Ja, det er ikke riktig når de hellige lever slik at verden gleder seg med skadefryd. Og de sier med en viss forundring. Er dette de hellige, skal de være Herrens folk?»
Hva med oss?
Hvordan tenker så vi når vi hører om synden i Guds menighet, som f.eks. de siste tiårenes utvikling i Den norske kirke? Opphøyer vi oss og spotter som verden, eller sørger vi og drives til selvransakelse?
Vi kan si om liberale teologer: «Og disse skal være kristne!» Men hva skal vi si om oss selv? Er våre liv til ære for Jesus, eller tar verden anstøt fordi det ikke er samklang mellom liv og lære? Tar vi det like alvorlig med vår egen synd, som med de andres?
Jeg var en gang på et møte der han som talte minnet oss om Ananias og Saffira som gjemte unna noe av pengene de hadde fått for eiendommen de hadde solgt. De syndet mot Den Hellige Ånd. Holder vi unna noe av vår synd i møte med Gud? Er det noe vi ikke vil bekjenne som synd?
Da er vi som de som forsvarer homofili. Da er vi med på å gjøre landet urent og føre Guds dom over oss, og det er en rettferdig dom – en dom etter fortjeneste. Vi har grunn til å be som David: «Ransak meg Gud og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei» (Sal 139:23-24). Israelittene ble virkelig prøvd – og
de ble straffet for sin synd. Men de ble også ledet inn på evighetens vei.
Et hardnakket folk
Også her er det merkelig å se hvordan Gud handler. Når vi spør: Hva er det som gjør at Gud kan vise nåde, tenker vi så lett på oss selv, på hjertets omvendelse, på vår egen botferdighet, vårt alvor osv. Slik er det naturlig for oss å tenke ut fra vår menneskelige fornuft.
Men hva ser vi i Esekiel 36? Først ser vi i vers 24: «Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land». Deretter skal folket bli renset og få et nytt hjerte. Vi ser jo også i dag at jødene er i ferd med å komme tilbake til Israel, vi ser at ørkenen blomstrer osv. Samtidig ser vi at synden florerer med f.eks. abort og homofili og at det er ytterst få messianske/kristne jøder.
Like fullt er det ingen tvil om at Gud har hatt sin hånd over folket og landet. Og vi kan undres: Hvorfor har han det? Én ting er helt sikkert: De er ikke elsket for sin egen skyld. De er ikke elsket fordi de er bedre enn alle andre folk. Nei, Bibelens vitnesbyrd om dem er at det er et «hardnakket»
folk.
Og da forstår vi at Guds kjærlighet ikke har noe av sin grunn i oss, vi er bare mottakere av den og får nyte godt av den uforskyldt. «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1Joh 4:10).
Vi er ikke i stand til å forstå Guds kjærlighet – fordi den er stikk motsatt av slik vi tenker med vår fornuft. Når vi elsker en person, så er det helst på grunn av egenskaper ved ham eller henne. Slik er det ikke med Gud. Han elsker fordi han selv er kjærlighet (1Joh 4). Likesom han er hellig i sin vrede over synden, er han også hellig i sin kjærlighet. Alt ved ham og hans vesen er fullkomment og helt.
Det betyr også at han er troverdig og trofast – også om vi skulle være troløse. For han kan ikke fornekte seg selv (2Tim 2:13).
Gud kaller de frafalne
Gjennom hele Det gamle testamente ser vi hvordan Gud gang etter gang kaller på de frafalne for om mulig å drive dem til omvendelse. Og én gang skal dette lykkes, forteller teksten oss. Én gang skal dette hardnakkede folket ta imot evangeliet. De skal bli renset fra alle sine urenheter og motbydelige avguder.
Det er to sider ved denne renselsen. På Golgata ble synden gjort opp en gang for alle. Det skjedde mens folkemengden hånet Jesus og ba ham stige ned fra korset. Jesus ble hånet fordi han sonet deres synd. Allikevel holdt han ut. Paulus har rett når han i første Korinterbrev (13) skriver om kjærligheten at den bl.a. er tålmodig og velvillig (v. 4) og at den utholder alt og tåler alt (v. 7).
Versene 8-10 i Salme 103 er beskrivende på det vi leser om i teksten: «Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han går ikke alltid i rette, og gjemmer ikke på vrede for evig. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger».
Og i Salme 102:14-15 kan vi lese: «Du vil reise deg, du vil forbarme deg over Sion, for tiden er kommet til å være nådig, den fastsatte tid er kommet. For dine tjenere elsker steinene på Sion, og de har medynk med dets støv».
Når Gud skal frelse et menneske, er Gud subjekt, mennesket er objekt. Gud er den som handler, mennesket blir handlet med. Først handler han med oss til dom, deretter til velsignelse og frelse: «Jeg vil hente dere (…) og samle dere» (Esek 36:24). «Jeg vil stenke rent vann på dere» (v. 25). Jeg vil gi dere et nytt hjerte (v. 26).
Også profeten Sakarias omtaler Israels omvendelse. Det står i Sak 12:10: «Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte».
Ingen betingelser
Videre står det i kapittel 13, vers 1-2: «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet. Og det skal skje på den dag, sier Herren, hærskarenes Gud, at jeg vil utrydde avgudenes navn av landet, og de skal ikke mer kommes i hu. Også profetene
og den urene ånd vil jeg få bort fra landet».
Gud ord og løfter står ved lag. På den dagen de kommer i nød for sin sjel, nettopp på den dagen skal det være en åpnet kilde mot synd og urenhet. Slik er det også for deg og meg. Vi har så lett for å sette betingelser for evangeliet. Men det er de som har ondt som trenger lege, ikke de friske. Jesus kom
for å søke og frelse det som var fortapt – for det var de som virkelig trengte ham.
Det ser vi ikke av oss selv. Derfor må vi få et nytt hjerte og en ny ånd. Og det vil Herren gi oss. Det skjer ikke på selvforbedringens vei, men ved Ordet om Jesus – han som er vår stedfortreder. Det
ser vi f. eks. i Apostlenes Gjerninger i det tiende kapitlet. Der er det beskrevet hvordan Peter forkynte evangeliet om Jesus i Kornelius’ hus. «Mens Peter talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet» (v. 44).
Nytt forhold til synden
Vi kan ha lett for å tenke at dette er for enkelt og for fritt. Da kan vi jo egentlig bare fortsette å leve i synden, hvis den allikevel er tatt bort og sonet. Hvorfor skal vi da kjempe mot synden? Vi har et kjød som er fordervet av arvesynden, som elsker synden og gjerne lever den ut. Et nytt hjerte medfører
imidlertid samtidig et nytt liv. Johannes sier at alle som har tatt imot Jesus, er født av Gud. Vi har både fått del i Jesu stedfortredende liv, og samtidig et nytt liv selv, som strider mot vårt kjød.
Derfor får vi også et nytt forhold til synden – ikke minst til oss selv og vår egen synd. «Da skal dere komme i hu deres onde ferd og deres gjerninger, som ikke var gode. Og dere skal vemmes ved dere selv for deres misgjerninger og for deres avskyelige gjerninger» (Esek 36:29).
Når vi merker syndens makt, tenker vi: Nå må jeg høre loven, nå må det bli alvor. Og loven må gjøre sin gjerning. Den må avsløre synden som synd mot den tre ganger hellige Gud. Men hva er
det som virkelig vekker syndserkjennelsen her i teksten? Jo, det er Herrens nådegjerninger. Det er ingen ting som gjør synden så forferdelig som evangeliet. For da blir synden synd mot ham som smakte fortapelsen for den synden jeg gir så lett etter for. Da blir det synd mot ham som elsker uforskyldt og som døde for det han hater.
Ja, da vemmes jeg over meg selv og min syndige lyst som er avskyelig. Dette er Den Hellige Ånds verk. I Apostlenes gjerninger, i det andre kapitlet, står det om den store skaren fra store deler av det romerske verdensriket som var samlet i Jerusalem i pinsen. De fikk høre evangeliet om Guds store gjerninger på sine egne språk. Det var et språkunder.
Loven er absolutt
Slik er det når Ånden åpenbarer Guds ord for hjertet, da får vi høre det på «vårt språk». Vi får høre det slik vi trenger å høre det. Da lyder ikke Guds ord i lov og evangelium bare til partere, medere, elamitter, kretere og arabere. Da lyder det for avgudsdyrkere, horkarer, baktalere, løgnere, pengekjære osv. Og da lukkes hver munn. For Gud har talt, og du er skyldig. Du har ikke bare
syndet mot mennesker. Nei, først og fremst har du syndet mot Gud, som ikke tåler synd. Og det er ikke bare en vond følelse, en vond drøm eller et mareritt. Det er sannheten – sannheten om deg.
Hvorfor er det så lite vekkelse? Jeg er redd for at svaret ligger hos oss. Vi tåler ikke å høre loven. Innerst inne vil vi ikke erkjenne at det er så ille som det virkelig er. Vi gjør som vår stamfar og stammor. Vi unnskylder og bortforklarer synden. Hvordan vil det gå deg og meg om vi får som fortjent? Da blir vi overlatt til oss selv og vårt eget mørke. Deretter er det den evige fortapelse.
Ufortjent nåde
Men det er ikke bare loven som gjelder disse som vi nevnte: avgudsdyrkerne, horkarene, baktalerne, løgnerne, de pengekjære osv. Men likesom loven er absolutt, så er evangeliet det også. Herren kalte på Israelsfolket i den gamle pakts tid – og han kalte for å frelse. Jesus er den gode hyrde. Han leter opp de som er på vei bort fra ham. Hvorfor gjør han det? Fordi han har kjøpt deg til Gud med sitt blod. Men han kaller også på deg fordi han vil frelse.
Hvorfor sier han: «Kom til meg alle som strever og har tungt å bære»? Det sier han fordi han har båret din synd. All din ugudelighet, egenrettferdighet, falskhet og hykleri ble naglet til korset med Jesus. På Golgata er det en åpnet kilde for deg og for meg mot all vår synd og urenhet. «Det finnes ikke noe som er fullkomment i ditt kristenliv – bortsett fra det største av alt: Guds nåde. Men den
er din. Derfor er du salig» (Hans Erik Nissen).
Fra tale over Esekiel 36:16-38