«Himmelen blir rullet sammen som en bokrull, og all dens hær skal visne og falle ned, som bladet faller av vintreet og det visne løv av fikentreet.» Jes 34:4
Vi som lever midt oppe i dagens strev og slit har så vanskelig for å tro på at verden noen gang skal gå under. At slektene skifter, det vet vi. Men det er annerledes med jorden og de evige stjernene. De står. De blir. Ja, slik tenker vi. Men de blir nettopp ikke stående, det har vi Herrens ord for. En gang skal
himmelen rulles sammen, som man i oldtiden rullet sammen bøker: Se så, nå er vi ferdig med den boken!
– Denne tilværelsen er slutt. Dagens tall er nådd. Stjernene faller som vissent løv for høststormen. Bildebokens siste blad er snudd.
Hvor blir det av det alt sammen? Bare Skaperen vet det, og han tier med sin hemmelighet. Men én ting har han likevel fortalt oss: at vi enten skal synke med den himmel og jord som forgår, eller i tide bli overflyttet til den verden som kommer.
I dåpen ble vi rustet til å leve i den verden som en gang skal komme. Der fikk vi den nåden som bærer, og den Ånd som skaper nytt – også når himmel og jord forgår. Men hva ble det så til med deg
og med meg? Blir vårt liv båret av Guds tilgivende nåde, og blir vi i vår ferd drevet av Guds Hellige Ånd? Det er spørsmål om liv eller død: om å synke med verden som vrak – eller i tide få plass på den nye jord under en ny himmel.
Hvorfor er vi så sikre? Glemmer vi at vår livssaga skal rulles opp enda en gang – på dommedag? Da står det alt sammen oppskrevet på allvitenhetens hvite lerret, og ve den som da ikke er gjemt hos Gud!
Enda en gang: Hvorfor er vi så sikre? Regner vi med at vi kan gripe nåden i evigheten? Gjør det ikke! Når det gjelder grepet om nåden, skal vi regne med dagen som er, og ikke med evigheten som
kommer.
Hvert tikk-takk i uret sier: Nå, nå, nå! Og nuet flyr, men evigheten blir. Bruk derfor nuet til å få hjemstavnsrett (arverett) hos Gud – i all evighet.
Fra andaktsboken
«Livet under nåden»,
Ansgar Forlag,
Oslo 1987