Det sies ofte at mennesker som lever i rikdom og overflod ikke spør etter Gud av den grunn.
Hvis de derimot rammes av nød og trengsel, så skulle dette drive dem til å søke Gud. «Nød lærer menneskene å be». Slik mener mange.
Det hender også av og til at nøden driver mennesker til Gud. Men like sikkert er det at disse tilfellene er unntagelser. I den siste tid skal det komme en trengsel over menneskeslekten som det ikke har vært maken til, men den fører ikke med seg noen vekkelse og omvendelse. Åpenbaringsboken (9:20-
21) sier dette uttrykkelig:
«Men resten av menneskene, de som ikke ble drept ved disse plager, omvendte seg likevel ikke fra sine henders verk, så de sluttet å tilbe de onde ånder og avgudsbildene av gull og sølv og kobber, av stein og tre – de som verken kan se eller høre eller gå. Og de omvendte seg ikke fra sine mord eller
fra sine trolldomskunster eller fra sitt horeliv eller fra sine tyverier».
Allikevel har da disse mennesker opplevd de frykteligste ting. De har vært rammet av bitre naturkatastrofer (Åp 8), overgitt til ville soldatflokker (9:1-19), herjet av krig, plyndring og alle tenkelige overgrep. De har sett slektninger og venner lide døden på den mest grusomme måte. «Men resten av menneskene, de som ikke ble drept ved disse plager, omvendte seg likevel ikke».
Denne ubotferdighet kan sikkert forklares på flere måter. Mennesker som rammes av store trengsler, blir så opptatt av sin lidelse at de av den grunn ikke tenker på Gud. Leger og sykepleiere kan fortelle at deres pasienter sjelden spør etter Gud, ikke engang når de ligger for døden. Og erfaringene fra de krigsherjede land i Europa i dag, taler samme språk (skrevet etter andre verdenskrig, red. anm.). Sjelden hører vi om vekkelser. Men ofte høres det om håpløs fortvilelse og et fryktelig syndeliv.
En må også huske på at det ikke er lett å prøve å finne Gud når en på alle kanter er omgitt av legemlig nød. En mann bodde i mange uker i en by som natt og dag var utsatt for ødeleggende bombing. Han sa at den som ikke på gjennomgripende måte hadde opplevd frelsen, ville miste sin kristendom når
en slik trengsel kom. Vi må hver for oss se til at vi er kommet i et rett forhold til Gud før de onde dagene kommer.
Det er også en annen forklaring på at menneskene ikke søker Herren når de er i ytre nød. Grunnen er at nøden ofte skaper bitterhet mot Gud. Åpenbaringsboken (16:9) taler om dette: «Menneskene
spottet Guds navn, han som har makt over disse plager». De mener at de lider uskyldig.
«Mener Gud at en blir bedre av denne behandlingen?», spurte en kvinne i sin bitterhet da hun hadde mistet sin mann. Mennesket mener seg å ha rett til å kreve av Gud at han respekterer det –
at han passer på at det ikke skal mangle noe. Det stiller fordring til Gud, men har ofte ikke den fjerneste tanke på at Gud har krav på mennesket. Det mener i sin dumhet at Gud på en måte er skyldig å gi det helse og livslykke.
Dette er er gudløs dumhet. Bibelen sier oss at det i virkeligheten ikke finnes noen uskyldig lidelse. Da Jesus kommenterte de galileere som Pilatus hadde drept «så blodet deres hadde blandet
seg med slaktofrene som de bar fram» (Luk 13:1-3), sa han:
«Mener dere at disse galileere var syndere framfor alle andre galileere, siden de har lidt dette?
Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, så skal dere alle omkomme på samme måte». Altså: alle hadde fortjent samme skjebne som disse galileere. Hvorfor? Fordi de alle var syndere. Fordi vi er syndere har vi fortjent å lide alt ondt. Og syndere er vi ikke på grunn av noe vi har gjort. Syndere er vi på grunn av vår natur. «Vi var av naturen vredens barn likesom de andre » (Ef 2:3b).
Ordet fra Åpenbaringsboken 9:20-21 forteller oss altså at i stedet for å omvende seg, fortsatte de å dyrke sine avguder. Den som ikke kjenner Gud, er i virkeligheten en avgudsdyrker, for han setter skapningen i Skaperens sted. Det er dette som i vår tid kalles materialisme. Den er i aller høyeste grad et kjennetegn på vår tid. Gjerrighet, maktbegjær og nytelsessyke – alt sammen er bare et bevis på at mennesket dyrker det skapte.
Alle som i sitt indre ikke har opplevd frigjørelsen i Kristus, er i virkeligheten treller under de skapte ting. Denne trelldom kan ofte framtre i fine former. Er du frigjort, eller er du en «forgjengelighetens
trell»?
Fra boken «Åpenbaringens budskap til
vår tid», Norsk Luthersk Forlag,
Oslo 1949