«Det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket.»
Luk 2:8-11
Juleevangeliet hos evangelisten Lukas er det vi vil kalle for kjente vers. Vi sier imidlertid gjerne at en
god ting kan ikke gjentas ofte nok, og slik er det også med det vi leser i Bibelen.
Nå er det alltid en fare for at det vi har hørt mange ganger, det føler vi at vi «kan». Og derfor gir vi ikke så nøye akt på det. Men Guds ord er ikke noe vi «kan». Det må læres og erfares gang på gang. Derfor har også disse velkjente versene mye å si oss.
Noe som har stoppet meg opp, er det som står i vers 8: «Det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord». Når var det budskapet fra himmelen kom til dem?
Jo, det kom til dem mens de var midt i sitt virke. De var ikke i tempelet eller synagogen og ba lange bønner.
Gud er suveren
Dette viser noe av hvor suveren Gud er. Evangeliet ble ikke først forkynt for fariseerne og de skriftlærde i Jerusalem, men for det vi vil kalle for enkle arbeidsfolk. Det er sant som Jesus sier om
Faderen i Matteusevangeliet (11:25), at han «har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige ». Og videre sier Jesus i vers 27: «Alt er overgitt til meg av min Far. Og ingen
kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for».
Det er noe vi må huske på når vi er i vårt lønnkammer eller sitter på møte: Vi kan be så mye vi vil, men vi kan ikke kreve at Ordet blir åpenbart for oss. Der er Gud suveren. Han er vår skaper, vi er
hans skapning. Han er den som skaper og gir, vi er de som tar imot det han gir. Han bestemmer også hva han vil gi. Det er han som vet hva vi trenger. Vi har en fordervet natur, og vet ikke vårt eget beste.
Guds herlighet
Da er det godt å minnes at Gud er kjærlighet. Han gir oss ikke det vi vil ha, og enda mindre det vi fortjener. Nei, han gir oss det vi trenger.
Det var dette hyrdene fikk høre. Plutselig stod en Herrens engel hos dem og Herrens herlighet lyste om dem. Da ble de forferdet, ja, det står: «De ble meget forferdet».
I møte med Gud og hans herlighet blir du liten. Jesaja fikk et slikt møte, og måtte erkjenne: «Ve meg! Jeg er fortapt» (Jes 6:5)
Guds hellighet
Vi lever i en tid der både det hellige og den Hellige harseleres med. Det er som om alle hemninger har forsvunnet. Ettersom også vi er barn av vår tid, er det grunn til å spørre hvordan det står til med vår
egen gudsfrykt. Vi kunne nok blitt forferdet av det hyrdene fikk oppleve, og vi kan bli vekket opp på et møte. Men hvordan er det med gudsfrykten i det daglige?
Josef lot seg ikke forføre av Potifar´s hustru. Han spurte: «Hvordan skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?» (1Mos 39:9). Synd er ondskap, slik var det for Josef.
Vi leser også om mange andre i Bibelen som med sitt liv viste hvem som var deres herre. Hva viser våre liv? Lever vi for oss selv eller lever vi for Jesus? Er det kjødets gjerninger eller Åndens frukt som preger oss?
Blir du forferdet når Herrens ord kaster lys over ditt eget liv, eller er det kanskje ikke så nøye? Jesus sier i lignelsen om jomfruene i Matteusevangeliet (25) at de «slumret alle inn og sov». Slik er det i vår
tid: Vi lulles inn i likegyldighet og søvn. Synden blir ufarliggjort. Selv merker jeg det flere ganger når jeg skal be, at jeg blir likegyldig. Jeg ser ikke min egen synd, jeg har ikke noe å be om. Og når jeg ber,
merker jeg at det lett blir overfladisk.
Guds frelsende kjærlighet
Da er det godt å lese det som står videre i teksten: «Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias,
Herren – i Davids stad» (Luk 2.10-11).
Vi blir ikke så fort ferdig med det som sto i det siste verset, at det er født oss en frelser. Vi kan synge om det, vi kan tale om det og vi kan vitne om det. Men det er ikke så lett å tro det, og det er enda mindre lett å tro at det gjelder for meg.
Det er ikke fordi Guds ord er uklart at det er vanskelig å tro det, men det stemmer ikke med vår fornuft. Slik er det både når vi hører loven og når vi hører evangeliet. Derfor protesterer også hjertet: Så ille er det ikke med meg! Og: Nå, når jeg har det slik som jeg har det nå, kan jeg ikke regne med evangeliet.
Dermed ender vi fort opp med at hverken loven eller evangeliet får gjort sin virkning. Loven får ikke vise oss vår fortapte stilling og evangeliet får ikke frigjøre oss.
Men da må vi spørre: Hva betyr det egentlig at Jesus er vår frelser? Tenk deg at du er lam i armer og bein, og ligger i et brennende hus. Da trenger du ikke en som kan hjelpe deg ut, nei du trenger en som kan bære deg ut. Du trenger en frelser, ikke en hjelper.
En slik frelser er det Jesus er. Øivind Andersen sier det slik: «Alle som har syndet, alle som har mislyktes og alle som ikke kan gjøre noen innsats for Gud, dem er han en frelser for» (Fra andaktsboka «Ved Kilden», 7. januar).
Dette vitner hele Bibelen om. Da Jesus hang på korset, hang det også to røvere ved hans side. Den ene erkjente og bekjente at det var rettferdig at han hang der. Det var rettferdig at han skulle dø. Så blodrød var hans synd. Han hadde nok ingen sterk tro da han vendte seg til Jesus og ba: «Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike» (Luk 22:42). For det ville jo være det minst naturlige av alt at
Jesus hørte hans bønn.
Frelse for syndere
Men Jesus er en frelser for «alle som har syndet» og «alle som har mislyktes». Jesus er en frelser for den som trenger ham. Derfor skal vi gå til Jesus spesielt når vi er uverdige, når vi ikke fortjener nåde, slik som denne røveren gjorde.
Mens Jesus bare var et foster fikk Josef beskjed av Herrens engel: «Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Mat 1:21). Jeg hørte en preken over dette en gang, og da gikk det opp for meg at dette er ikke bare et ord til Josef – det er et ord til meg: Jeg skal gi ham navnet Jesus, jeg skal akte ham som min frelser.
I Apostlenes gjerninger (15:11) sier Peter dette om forholdet mellom jødenes og hedningenes frelse: «Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som dem». De som har vært kristne hele sitt liv, blir frelst på samme måte som dem som er nyomvendt.
Det er også godt å legge merke til hvorfor Josef skulle gi barnet navnet Jesus: «For han skal frelse sitt folk fra deres synder». Jesus kom ikke bare for den åpenbare verden. Han kom også for dem som hadde hørt Guds ord fra barnsben av. Han kom for å frelse sitt folk.
Gud har aldri regnet med at hans barn skal klare seg med Jesu hjelp. Nei, Jesus er vår frelser. Og hva ligger det i Jesu navn? Jo, nettopp at vi ikke kan frelse oss selv, men at det er Gud selv som frelser oss.
Dommen rammet Jesus
Det er en viktig ting vi ikke har berørt, og det er at det fikk følger for Jesus å være vår frelser. Vår fordervede natur er ikke i stand til å forstå dybden i dette. Allikevel var Jesus villig til å sone vår synd. Han møtte Guds vrede som deg og som meg. Og det gjorde han ikke fordi vi gjorde så godt vi kunne og ikke fordi vi gav ham den ære som han fortjente.
I Jesaja 53:3 står det: «Foraktet var han og forlatt av mennesker. (…) Vi aktet ham for intet». I «Bibelen Guds ord» sin oversettelse av Jesaja 49:7 beskrives Jesus som: «Ham som er foraktet fra
dypet av hver sjel» og «en styggedom for alle folkeslag».
Da ser vi at Jes 53:6 ikke er tomme ord: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham». På Golgata fikk vår ugudelighet og egenrettferdighet sin rettferdige straff. Den straffen ble utstått av Guds Hellige Sønn, av han som var tvers igjennom god.
Ja, så god er Jesus, at han er villig til å være din og min stedfortreder. Han var villig til å bli handlet med som om han hadde vært oss. Når vi får se det, blir vi ikke så raske til å tale om å lide urett. For
det finnes ikke noe menneske som har lidd mer urett enn Jesus, og han gjorde det frivillig, av kjærlighet til deg og meg.
Det er denne grunnvollen alle Guds løfter hviler på, et verk som er fullbrakt. Det var dette som frelste røveren på korset, og det er det som frelser deg og meg. Dette er den store glede som er «for alt folket!»04