Hjem til koronafrykt og politisk uro

– Jeg lager kaker som jeg selger. Og det går jo ikke så aller verst. Det er Rebeca Vera som svarer slik når jeg spør henne om hvordan det var å komme tilbake til Bolivia etter året ved Bibelskolen på Fossnes.

Hun var elev ved vår- og høstsemesteret i 2019. Hun måtte si opp en stilling i økonomiavdelingen i et større firma da hun bestemte seg for å reise til Norge, og hun var nok ikke helt forberedt på at det kunne bli arbeidsledighet da hun returnerte, selv om hun fryktet at det kunne skje.

Marit og undertegnede var i Sucre da Rebeca returnerte fra bibelskoleåret, før jul i 2019. Hun hadde da hatt en lang flytur fra Torp (Sandefjord) via Amsterdam, Panama, Lima og Santa Cruz (sør i Bolivia) før hun omsider var framme i Sucre, der Lekmannsmisjonen og «Såmannen» har sitt senter for litteraturarbeidet.

Bønnesvar
Med 65 kilo innsjekket flybagasje, pluss to store kolli med håndbagasje, var det en sliten Rebeca som ble gjenforent med sin familie, etter å ha tilbakelagt en reise som tok nesten 40 timer!

Den som er vant til å reise vet at det vanligvis er en fri kvote på inntil 23 kg innsjekket bagasje og 12 kg håndbagasje ved slike utenlandsreiser.

– Du skjønner det, forteller Rebeca, det må ha skjedd et under. Jeg ville jo så gjerne ha med meg hjem alt det jeg hadde fått av klær og andre ting mens jeg var i Norge. Men det ble endring på reiseruten rett før jeg skulle dra fra Norge og mye kluss med å bestille ekstra kvote med bagasje. Så jeg hadde ingen annen mulighet enn å betale overvekt da jeg kom til flyplassen.

Reidar Heian var med meg til Torp denne morgenen for å forklare situasjonen og hjelpe meg dersom det skulle oppstå problemer.

Jeg fikk sjokk da jeg kom til skranken og hørte hvor dyrt det ville bli. Men funksjonæren måtte ringe til Amsterdam først for å kunne ordne det derfra. Han ringte flere ganger. Men der var det ingen som svarte.

Køen av reisende vokste mens jeg ventet spent på utfallet. Etter en god stund sa han plutselig: «Nei, dette har jeg ikke tid til. Du får bare ta det med deg alt sammen uten å betale noe ekstra», og så sjekket han inn alt helt fram til Sucre. – Du må tro jeg var glad da!

Stille og tankefull
Det var en tankefull Rebeca som var tilbake hos mor og far, søsken og tantebarn, etter det første og lengste oppholdet hun noensinne hadde hatt hjemmefra.

Hun er blitt så stille, kommenterte hennes mor til oss, et par dager senere. – Før var hun så mye mer livlig og pratsom.

Jeg tenkte med meg selv: Det er umulig å være uberørt. Kontrastene mellom Norge og Bolivia er så store. Naturen er annerledes, skikkene og tradisjonene er veldig ulike, og ikke minst: fattigdommen er så mye, mye større i fjellandet Bolivia enn i Norge.

Hele gatelivet bærer preg av det. Og i Sucre larmer det rundt deg hele tiden. Eksosen kan svi i øynene, spesielt i rushtiden når bussene beveger seg sakte i kø opp de mange bakkene i byen.

Når vinden tar tak, virvles støvet opp, spesielt i utkantene, der asfalten og sementen ikke rekker lenger… Hun kom fra frisk luft på Fossnes, med skog og grønne plener. Med ett var alt forandret og tilbake til det gamle. Jo, det er ikke rart at en kan bli tankefull og innesluttet.

Rebecas foreldre, søsken og tantebarn (to mangler).

Stillhet og ro
Rebeca dro til bibelskolen for å lære Jesus bedre å kjenne. Arbeidet i hjemlandet hadde krevd henne helt og fullt, med lange dager, nesten aldri fri, og uten noen gang å ha hatt ferie. Stor arbeidsledighet gav arbeidsgiverne frihet til å utnytte situasjonen.

I Norge fikk hun stille stunder som hun aldri før hadde hatt. Selv om det norske språket var et hinder når hun skulle kommunisere med andre, så har hun i ettertid fortalt at hun muligens forsto og fikk med seg mer enn det de andre, og kanskje også lærerne visste og var klar over. Og hun fikk også anledning til å lese i Bibelen og gode bibelkommentarer på sitt eget språk, spansk, ved siden av.

Arbeidsledig
Tilbake i hjemlandet skulle det altså vise seg at det var umulig å få arbeid. Den urolige politiske situasjonen etter presidentvalget rett før hun kom hjem igjen, hadde skapt mye usikkerhet og stor arbeidsledighet.

Verst var all utryggheten med veiblokkeringer og voldelige sammenstøt. Da den forrige presidenten måtte «rømme» fra landet på grunn av valgfusk og beskyldninger om å ha «beskyttet» narkotikahandelen, tilspisset situasjonen seg.

Strenge tiltak
Så kom koronapandemien. Marit og undertegnede rakk å komme oss til Norge bare en liten uke før det meste var nedstengt og det ikke gikk fly lenger.

Våre nasjonale medarbeidere fortalte oss senere at koronapandemien snudde opp ned på alt. Det fra før fattige landet ble hardt rammet, målt i antall døde pr. innbygger, et av de verste i hele verden. Fortsatt er mange i karantene og avstengt fra kontakt med andre.

– De aller fattigste, de som lever av å selge varer på gata, lider mest under alle forbudene og restriksjonene. Og de er også blant dem som først smittes, forteller Rebeca.

Foreldrene flytter fra byen
Foreldrene til Rebeca, Graciela og Joel, hadde akkurat kjøpt seg tomt i utkanten av Sucre by da alle vanskelighetene tårnet seg opp. De har lenge ønsket å få sitt eget husvære. Drømmen er at hele storfamilien kan bo der. Foreløpig er det bare ei tomt med mur rundt, to porter ut mot gata og et lite hjørnerom innenfor.

Nå har foreldrene og den yngste sønnen flyttet dit. Fra den ene jernporten ut mot gata har Graciela åpnet en liten «butikk», der hun selger de mest nødvendige husholdningsartikler. «Butikk» høres nesten for flott ut for oss, vi som tenker norsk. For det er enkle saker. De bor i det samme rommet som huser butikken, og de har ordnet seg sengeplass på en «hems» av tykke planker i bakkant av rommet.

Rebeca er det ikke plass til foreløpig, så nå bor hun hos den eldste søsteren med familie, inntil videre. De er sju personer fra før, men én person ekstra er det alltids husrom for her ute!

Joel er som nevnt tidligere i bladet, ansatt som evangelist og quechuamedarbeider i «Såmannen». Han og kona Graciela har seks barn sammen, i tillegg til ei jente som døde bare tre år gammel. Rebeca er nest yngst. Yngstemann har et veldig sjeldent syndrom, noe de er helt åpne om. Alle er svært glade i ham, ikke minst Rebeca, som fortalte flere ganger under oppholdet i Norge at hun savnet ham mye.

Joel holder for tiden på med en oversettelse av «Den lille husandaktsboken» (Korte dagbetraktelser) fra spansk til quechuaspråket. Og han ønsker å nå ut med evangeliet i dette nye området. Flere av dem som bor her er innflyttere som kommer fra samme landsby som ham selv.

Stor gjestfrihet
Men tilbake til tiden før vi reiste fra Bolivia… Marit og jeg ble da bedt ut til «familietomta» på middag en dag. Rebeca viste vei og fulgte oss fra byen. Vi måtte ta to forskjellige busser. Og da den siste aldri kom, måtte vi til slutt «praye» en drosje de siste kilometerene.

De hadde forberedt oss på at det var veldig provisorisk, uten innlagt vann og strøm. Det var som de hadde sagt, veldig enkelt, og mer som å komme på landet, men hjertevarmen og gjestfriheten var det ingen ting å si på!

– Ved å bo her kan vi spare husleie og heller legge det i byggematerialer, forteller Joel.
– Og butikken kan kanskje spe på økonomien den også, skyter Graciela inn.

Grytene kom raskt på ovnen

Tilflytningsområde
Vi benker oss rundt et plastikkbord som er innkjøpt for anledningen. I det vi tar plass, sier Joel:

– Jeg hadde aldri trodd at det var Rebeca som kom til å gå på bibelskole. Han ser bort på henne, og fortsetter noe tankefull: Hun hadde så bra inntekt sammenlignet med mange andre, og var alltid omgitt av venner. Vi kan ikke legge skjul på at vi var litt engstelige for henne.

Vendt mot henne fortsetter han: – Tenk om du, Rebeca, kunne hjelpe meg med å nå ut til barna her med evangeliet! Og etter et lite opphold kommer det lavmælt:

– Men vi er helt avhengige av deres forbønn i Norge. Kampen her er så hard. Det er ikke lett å være ung i et samfunn som vårt. Vil dere være med å be for oss? Glem ikke å be for min store familie!

I tillegg til sine seks barn har Graciela og Joel fått 11 barnebarn etter hvert, de eldste av dem er allerede universitetsstudenter.

– Det er mye nød, det gjelder også blant mine egne. Ekteskapsproblemer, skilsmisse og samboerskap er en del av hverdagen her ute. Det har også satt sine spor hos oss. Jeg vet egentlig ikke hvor mye de har sett av evangeliet. Alle er med på møter, men det gir jo ingen garanti.

Rebeca er for det meste taus og bare hører på når faren forteller dette. Kanskje tumler tankene omkring hennes nye livssituasjon: Å selge kjeks og kaker som hun nå baker på storesøsterens kjøkken, for å tjene til livets opphold. Det var kanskje ikke det hun så for seg skulle bli situasjonen ved å komme hjem igjen.

Telefonsamtaler
Vi har stadig kontakt på telefonen. Joel forteller at han er redd for sløvhet, nå som de ikke kan samles regelmessig til møter slik som før. I denne koronatiden er det så lett å komme på avstand.

– Jeg kjenner det godt på meg selv nå. Da det ble forbudt å samles til møter, gikk det ikke lenge før trangen til å gå å høre minket. Samtidig var det så lett å bli opptatt av alt det jordiske.

Politisk uro
Nødropet der utefra sendes videre til deg som leser dette. Vil du være med og be om at den politiske situasjonen må bli mer stabil framover? Det var som nevnt valg i oktober 2019. Da den sittende presidenten forlot landet, var det mange kristne som var lettet. Presidentens sosialistiske parti hadde riktignok gjort en god del bra for de fattige på landsbygda, nye veier mellom de store byene var blitt bygd og skoler og universitet for indianerbefolkningen reist, men den marxist-leninistiske ideologien skremte mange. Landets økonomi var skakkjørt. Økonomisk utroskap har alltid vært et problem i Bolivia. I tillegg tynget de store utenlandslånene.

Så fulgte en interimsperiode med en kvinnelig president fra høyresiden. Hun bekjente seg som en evangelisk kristen, og noe av det første hun gjorde var bl. a. å gjenåpne landet for jøder. Men så kom koronabølgen. Økonomien gikk fra vondt til verre.

Det ble holdt nyvalg i oktober 2020. Til manges overraskelse vant den forrige presidentens parti fram på nytt. Propagandaen om at det ikke var blitt noe bedre i løpet av interimsåret, hadde nådd inn.

Nå er mange spent på hvordan dette vil ende. Vil liberaliseringen bare fortsette, med rett til å leve homofilt, eller rettere sagt: med frihet på de fleste områder til å leve akkurat som en selv vil? Vil det fortsatt være frihet for de kristne? Hva med arbeidsledigheten? Kommer det snart en økonomisk kollaps? Spørsmålene er mange.

Snart Jesu gjenkomst?
Vær med å be om at det fortsatt må være åpent for misjonsarbeid i landet! Fremfor alt trenger vi å be om at oppvåkningen som nå har startet ved «Såmannens» arbeid, gjennom spredning av Roseniuslitteratur og forkynnelse ved evangelistene, må føre til en dyptgripende vekkelse. Måtte også de unge bli berørt, slik at de kan bli satt i brann og bli sjelevinnere.

I følge evangelistene haster det nå med bibelundervisning, så de kristne kan bli rotfestet til å tåle en eventuell forfølgelse. I skrivende stund er de godt i gang med byggingen av møtelokale og et enkelt opplæringssenter i landsbyen Pampa Aceituno utenfor Sucre.

Det er ennå såtid. Men snart kan det være for sent. Det kan skje raskere enn vi tenker…