Når et folk lever med Gud i tro og etterfølgelse, får det følger. Det høster som det sår. Et liv etter Guds ord og bud er godt og får gode følger, samtidig som et liv i strid med Guds skaperordninger, ord og bud, er til skade og ulykke for menneskene.
I 5Mos 27-28 taler Gud om hvilke velsignelser som vil komme over Israels folk og land om de holder seg til Gud og hans ord, og motsatt om de forbannelser som vil komme om de vender seg fra Gud i ulydighet og vantro.
Det er interessant å lese om hva som skjedde i Karesuando ved den læstadianske vekkelsen midt på 1800-tallet. Området var før vekkelsen preget av fyll og slagsmål, drap og tyverier, og ikke minst barna led av situasjonen i hjemmene.
Men vekkelsen førte med seg et nytt liv i hjerter og hjem. Det ble slutt på drikking og slagsmål, tyverier og umoral. Hjemmene og hele samfunnet ble forandret.
Det er som Magnus Brostrup Landstad skriver:
Når Jesus kommer inn i huset
og hilser alle med sin fred,
og den har alle gjennomsuset
og senket seg i sjelen ned,
da blir det stille, lyst og mildt,
da enes det som før var skilt.
Når Jesus kommer inn i landet
og fanger folket med sin makt,
og hjerter fjernt og nær har sannet
hans ord og gjort med ham sin pakt,
da blir det trygt og godt å bo
i Herrens fred og stille ro.
Sb 212:2-3
Guds handlemåte
Gud kan også prøve det folk som hører ham til, tukte, bøye og oppdra det gjennom lidelser og motgang. Slik gjorde Gud med Israel under ørkenvandringen (jf. 5Mos 8:2-19).
Og Gud kan la et ugudelig folk ha økonomisk, politisk og militær medgang og gode dager, utfolde sin makt og ugudelighet slik at det ytterligere forherdes i sitt hovmot og sin vantro, fram til Gud endelig holder dom over det. Slik gjorde Gud både med Egypt, Assyria og Babel (jf. 2Kong 18:33-35; Jes 10:5-16).
Vi kan altså ikke uten videre slutte fra ytre medgang eller motgang i et folk om det er under Guds velsignelse eller forbannelse. Og likevel skal vi som folk alltid spørre oss selv når ulykken rammer oss: Hvorfor lar Gud dette ramme oss?
Det er ingen vesentlig forskjell på hvordan Gud forholder seg til det enkelte menneske og hvordan han forholder seg til folk og nasjoner. Den samme lovmessighet gjelder.
Det enkelte menneske vil også oppleve at det høster det som det sår. Det følger en velsignelse med å leve i samsvar med Guds ord og bud, og det blir til ulykke for et menneske å leve i strid med Guds ord og bud.
Men dermed er ikke alt sagt. Det ser vi ikke minst av Jobs bok. Vennene til Job tenkte som dagens karismatikere, at den som lever med Gud skal være spart for sykdom og lidelse. Dersom en opplever noe slikt, så må det ha sin grunn i synd og ulydighet mot Gud.
Men det er ikke slik. Gud lar også sine troende oppleve prøvelse, tukt og lidelse. Det er Guds høyskole for sine barn. Intet sant Guds barn er fri for tukt (jf. Heb 12:5-11). Og det kan gjerne være slik at Gud lar frafalne og hovmodige oppleve gode dager, medgang og lykke. Det er den rutsjebane han setter de ugudelige på og som blir dem til undergang (jf. Sal 73:3-20).
Vi kan altså ikke slutte fra de ytre livsvilkår hvordan forholdet til Gud er. En troende kan gjerne oppleve motgang og vanskeligheter, sykdom og nød, mens den vantro kan ha medgang og gode dager.
Og likevel er det slik at Gud kan sende sykdom, lidelse og ulykker, både over sine barn og over en
vantro, som straff for konkret synd og for å vekke fra søvn og åndelig død. Det har vi mange eksempler på i Skriften.
La oss ta noen eksempler fra GT:
a) Davids fall med Batseba Sal 32:3-5
b) Kong Asas frafall 2Krøn 16:7-12
c) Kong Jorams ugudelighet 2Krøn 21:12-19
Og noen eksempler fra NT:
a) Herodes Agrippa I Apg 12:1-3.19-23
b) Jesabel Åp 3:20-23 (jf. 1Tim 1:20)
c) Den syke ved Betesda Joh 5:14
Det er ingen forskjell på hvordan Gud handler i GT og NT.
Vekker til omvendelse
Lidelse, sykdom, motgang, ulykker osv. er alt sammen følger av syndefallet, en del av den forbannelse som hviler over slekten og som vi alle får vår del av. Vi skal alle erkjenne at vi hører til en syndig og forbannet slekt som trenger frelse. Vi kan aldri si at vi lider ufortjent eller uskyldig. Skulle vi få etter fortjeneste, så ville det vært død og evig fortapelse for oss alle. At vi får stå opp hver morgen, at vi
lever og rører oss, det er alt nåde og barmhjertighet fra Gud. Denne nåde skulle vi bruke til å søke Gud og hans frelse, mens det ennå er tid.
Når vi opplever særskilt lidelse, sykdom, pest, krig osv., skal vi bøye oss under det og erkjenne at
vi fortjener det som er langt verre. Vi skal rope til Gud og spørre ham om det er en særlig grunn til at han lar en satans engel slå oss. Det kan være det, uoppgjort synd vi lever i som hos David, og da har vi det løfte fra Gud at om vi omvender oss og bekjenner vår synd, så vil han også reise oss opp fra sykdom og lidelse. Da har den gjort sin gjerning (jf. Jak 5:14-20).
Men det kan også bare være dette at vi skal lære Guds nåde bedre å kjenne, som både apostelen Paulus (2Kor 12) og Job, eller Asaf, at vi mer skal løses fra denne verden og få styrk-et vårt håp i Gud og hans frelse. Det hører med til normalen, ikke minst for de som har en særlig tjeneste i Guds rike, å få sin rikelige andel av lidelse og motgang.
Noen synder får ofte smertefulle følger for dem som lever i dem. Vi kan tenke på kjønnssykdommer som følger av utroskap og hor. Da kan vi lett se sammenhengen mellom personlig synd og lidelse. Det kan vi også med enkelte andre synder og lidelser.
Men svært ofte kan vi ikke se noen slik direkte sammenheng, og da skal vi være varsomme med å uttrykke at den og dens sykdom og lidelse har sin årsak i konkret synd. Fariseerne og de skriftlærde, som Jobs venner, mente at det alltid var slik at sykdom og lidelse skyldtes personlig synd. Men det er det ikke. Gud kan ha helt andre hensikter med å la et menneske oppleve sykdom og lidelse (Joh 9:2-3).
Og vi kan heller ikke slutte fra store ulykker og epidemier, kriger og annen nød som rammer folk og nasjoner, at det skyldes at de som rammes mest har syndet mer enn andre. Det kan være slik, det er sikkert og visst, men det er ingen automatikk i det.
Men det vi kan si med sikkerhet er at enhver ulykke, epidemi, krig og annen lidelse skulle vekke oss opp og drive oss til omvendelse fra all synd og urenhet. Det er en lydende basun fra Gud selv, et rop i våre ører, om at dersom vi ikke omvender oss, så går vi en dom i møte som er langt verre enn den ulykke og lidelse vi nå opp-lever (Luk 13:1-5; Amos 4:6-13).
Du som opplever korona-pandemien i dag, hvordan kan du fortsette å leve rolig i synd og opprør mot Gud? Hører du ikke Guds basun som roper til deg om at du må omvende deg, eller så skal du en dag oppleve noe som er langt verre enn å dø av korona.
Vi opplever i dag tørke et sted, flom et annet sted, veldige branner, jordskjelv, tsunamier, opprør og krig, terror, pandemier av ulike slag osv. Det er som om Gud selv ryster den jorda vi lever på, lar det ringe i ørene våre, at den jorda vi lever på skal ikke bestå.
Vi har gjort enorme framskritt innen vitenskap og medisin, men så lar Gud et lite virus vise hele menneskeheten dens avmakt. Vi har satset enormt på fredsskapende tiltak, internasjonale avtaler og konvensjoner osv., men likevel er det krig og terror overalt. Gud lar menneskenes ondskap og egoisme, fiendskap og hat utfolde seg på de mest grufulle måter.
Å, det skulle bøye mennesket i ydmyk erkjennelse av vår synd og ondskap, vår dårskap og udugelighet, og få oss til å rope om frelse og barmhjertighet.
Når mennesket trosser Gud
Men det skjer ikke. I stedet turer vi fram i enda større hovmod, vi trosser Guds skaperordninger på den mest gruelige måte, i en dyrisk dårskap som kun kan sammenlignes med Sodoma. Vi nærmer oss den grensen hvor Guds basuner må avløses av hans vredesskåler, hvor det ikke lenger har noen hensikt å lutre og rense, men hvor det bare er å skjære vekk og overgi til undergang.
Sodomas og Gomorras synd var noe lokalt, det preget ikke verden som helhet. Så kunne dommen være lokal. Det frafall vi i dag opplever preger hele verden. Opprøret mot Gud og hans skaperordninger, med homofili og annen pervers seksualitet som hovedkjennetegn, preger hele verden.
Et annet hovedkjennetegn er at verden ikke kan tåle at synden forkynnes som synd og at Skriften er den eneste sannhet, at Bibelens Gud er den eneste Gud, og at det ikke er frelse i noen annen enn Jesus Kristus.
Derfor vil opprøret mot Guds skaperordninger følges av en intoleranse og forfølgelse av dem som holder fast på Guds bud og Jesu vitnesbyrd. Vi er midt oppe i det.
Da griper Gud inn
Det kaller på Guds inngripen, at han griper inn til frelse for sine og til vredesdom over det som er fordervet og ikke lar seg lege.
Denne verden skal ikke forgå pga. miljø-ødeleggelser. Nei, Skriften sier at når jorden og verden går under, skal himmelens stjerner falle ned på jorden som umodne fiken. Det vil si at den fysiske verden ikke skal være moden for undergang, den skal ikke forgå fordi den faller sammen av seg selv, av elde eller kollapser på grunn av miljø-ødeleggelser. Nei, den skal forgå fordi Gud setter strek, og det
skyldes menneskenes synd og frafall.
«Da nå alt dette går i oppløsning, hvor nødvendig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene oppløses i ild og himmellegemene smelte i brann. Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (2Pet 3:11-13).