I Det nye testamentet (NT) ser vi at samtlige bøker, unntatt Johannes sitt tredje brev, starter med å nevne Jesus i første setning.
Sistnevnte er et mer personlig brev til en person ved navn Gajus, på bare én side. Johannes og Lukas nevner ikke navnet Jesus eller Sønnen spesifikt i første setning, men bruker benevnelsen «Ordet».
«Ordet» er i NT også en betegnelse på Kristus. Kristus er i sin person det evige Guds Ord til verden, han er Ordet som ble kjød og tok bolig iblant oss (Joh 1:14), ja, han og Faderen er ett (Joh 10:30).
Jesus sier også at det er ham det er tale om i Det gamle testamentet (GT) – i Moseloven, profetene og salmene. Ja, så er det om ham – hans lidelse og oppstandelse, hans stedfortredergjerning for oss. Alt er skrevet om ham (Luk 24:27,44-47).
Dette forteller veldig tydelig hva som må være hovedsaken for enhver kristen tro og forkynnelse. Det er budskapet om «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud» (2Kor 5:21). Han som «kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss» (Gal 3:13). Som Paulus også sier: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet» (1Kor 2:2).
Ordet om Jesu stedfortredergjerning på korset må altså være sentrum for kristen tro og forkynnelse, og det påhviler oss et ansvar til å prøve all forkynnelse, om det er dette den er sentrert om. Hjelper den meg til å få blikket festet på Jesus – troens opphavsmann og fullender – eller er hovedfokus på alle andre ting enn det mest sentrale? «For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet …» (1Kor 1:22-23). Dette Ordet om korset vil være «en dårskap for dem som går fortapt, men en Guds kraft for dem som blir frelst» (1Kor 1:18).
Så må vi alle være på vakt, for «… det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr» (2Tim 4:3-4).
Det som klør i øret på det syndige menneske vil kunne være en forkynnelse som er sentrert rundt meg, og som slik vender blikket bort fra Jesus, som er selve sannheten – ja, den eneste veien til Gud (Joh 14:6). Helbredelse, god helse, god økonomi, lykke og glede; dette liker vi alle å høre om. Det var også dette «lykkeprofetene» i GT fokuserte på, akkurat slik som det er nå til dags. De forkynte «fred når det ikke var noen fred», og leget folks skade på lettferdig vis (Jer 6:14).
De var bare opptatt av å røkte seg selv (Esek 34:2). Derfor talte de et budskap som klødde i øret på det naturlige, syndige mennesket. Et budskap som forteller at alt vil gå bra til slutt, uavhengig av hvordan du lever, klør også i øret og det tar vi så gjerne imot.
Dette er imidlertid ikke Bibelens lære. Den er tydelig på at det finnes to utganger på dette livet, og at «den som har Sønnen har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1Joh 5:12). Den sunne lære stiller meg på valg: Vil du ta imot Jesus som din Herre og Frelser – eller vil du forkaste hans nåde og ende i en evig fortapelse: «Den som tror på Sønnen har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham» (Joh 3:36).