Kjernen i det profetiske budskapet i Skriften er innbefattet i ordet om korset.
Evangeliet er ordet om korset. «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men
for oss som blir frelst, er det en Guds kraft» (1Kor 1:18).
Vi bør merke oss at apostelen ikke fremhever «ordet om krybben» eller «ordet om oppstandelsen», men «ordet om korset». Det er neppe tilfeldig. For det var på korset at skyldbrevet ble utslettet og gjelden betalt (Kol 2:13-14).
Grunnvollen for vår tro ble ikke lagt i stallen i Betlehem, heller ikke i salen i Jerusalem, men på Golgata. Det var her det lød: «Det er fullbrakt! » (Joh 19:3). Seieren ble vunnet langfredag og stadfestet ved Jesu oppstandelse 1. påskedag.
Det store som skjedde på korset var at Jesus sonet vår synd og skyld – og at Gud ble forsonet (2Kor 5:18- 19).
Under Guds vrede
I våre dager blir forsoningen ofte forkynt som en befrielse fra djevelens, syndens og dødens makt.
Jesu liv og hans død på korset er en kamp mot satan – for å kjøpe oss fri fra satans herredømme i våre liv. Slik blir det ofte fremstilt.
Oppstandelsen blir dermed sentrum i forkynnelsen. Den blir forkynt som Jesu overveldende seier over satans, syndens og dødens makt. Vi er nå fri fra disse fordervsmaktene.
Ja, mye av dette er sant, men det er ikke dette som er forsoningen i bibelsk forstand. Dette har med forløsningen eller helliggjørelsen å gjøre, men ikke med forsoningen. Man taler om følgene av synden, men ikke selve grunnskaden. Derfor blir frelsesbudskapet ofte forkludret.
Forsoningen forkynnes også i dag som noe som skjer i oss. Jesu liv, hans omgang med syndere, hans
kjærlighetsdød på korset, det skal ta fra oss vår skyldfølelse. Jesus elsker oss. Vi skal ha fred i hjerte, glede og frimodighet – og få styrke ved å avlegge vår skyldfølelse. Dermed skjer det en forkyvning av budskapet fra bibelsk teologi til mer menneskelig psykologi.
Disse to måter å forkynne forsoningen på er svært utbredt i dag og opptrer gjerne side om side. Man
har forlatt eller forvrengt Bibelens tale om Jesus og forsoningen. Guds hellighet er blitt borte i vår
erkjennelse.
Vårt problem er ikke lenger Gud og hans hellige vrede over vår synd og skyld. Nei, Gud er på vår side.
Våre problem er djevelen og oss selv. Men Gud vil hjelpe oss. Jesus har beseiret djevelen, og vi skal seire ved hans kraft. Slik tenker mange.
Vårt hovedproblem
I følge Bibelen er vårt hovedproblem ikke djevelen, men Gud selv. Menneskets egentlige nød er at det har Gud imot seg. Mennesket er under Guds vrede og dom (Rom 1:18 og Ef 2:3). Vi er skyldige overfor Gud. Fordi vi er under Guds vrede, har Gud overgitt oss til syndens makt og herredømme (Rom 1:18-32).
Den alvorligste skade vår synd gjør, det gjør den ikke på denne jord, men i himmelen. Synden gjør mye skade på denne jord, det er sant. Og det er som om vår tids kristendom samler all oppmerksomhet om den skade som synden gjør i denne verden.
Den skade synden gjør her på jorden er for intet å regne mot den skade den gjør i himmelen. «Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort», sier David i Salme 51:6. Der hvor Gud har sin bolig, er syndens skade langt verre. Det er uunngåelig at et møte mellom Guds hellige natur og menneskets syndige natur må føre til døden. Guds vrede kan vi ikke sammenligne med noen annen ulykke på denne jord. Da hjelper det ikke med noen forbedring av vår natur.
Soningens nødvendighet
Men, det må skje en soning. Det har i historien bare skjedd soning én eneste gang – det var på Golgata (Heb 9:26-28 og 1Joh 4:10).
Det er viktig å merke seg rekkefølgen i Kol 2:13-15: «Han ut-slettet skyldbrevet mot oss» (v.14), «Han avvæpnet maktene og myndighetene» (v.15). Det vil si at Jesus sonet syndens skyld. Men det betyr også at Jesus beseiret syndens makt, og dermed fikk han sterke til bytte (Sml. Jes 53:12).
Det er viktig å tenke bibelsk om dette. Skylden – overfor Gud – er det primære. Trelldommen under syndens makt er en følge av dette, og ikke omvendt.
For dersom vi forveksler årsakene til nøden (skylden) med følgene av nøden (fordervsmaktene), vil en komme til å gripe feil med hensyn til det middel som frelser og frigjør.
Kristus har tatt seg av vårt skyld-brev. Nettopp ved å lide vår straff har han tatt seg av vår sak, «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss» (Gal 3:13). Som stedfortreder var han skyldig til døden.
I følge Bibelen er synden en så forferdelig sak, at vårt forhold til Gud ikke kunne gjøres godt igjen uten ved soning – det vil si en strafflidelse for synd som medfører døden (Jes 53:4-6 og 1Pet 2:24).
På korset ble virkelig Kristus forlatt av Gud (Mat 27:46). Kristus hadde erfaring av Guds vrede og dom i sin samvittighet, for at vi gjennom hans stedfortredende skyldoffer kunne bli satt fri i vår samvittighet. «Jesus, ham ser vi, fordi han led døden, kronet med herlighet og ære, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle» (Heb 2:9).
Syndenes forlatelse
Det som gjør et menneske levende med Kristus, det er ordet om syndenes forlatelse. «Dere gjorde han levende med ham (Kristus), idet han tilgav oss alle våre overtredelser» (Kol 2:13). Uten soning kan det ikke bli tale om noen virkelig tilgivelse. «Uten blod blir utgydt, skjer ikke forlatelse» (Heb 9:22).
Når Gud har strøket ut skyldbrevet og tilgitt vår synd, har de onde makter egentlig ikke mer å si. Djevelens våpen er synden. Der synden er sonet, mister djevelen sin makt. Når et menneske – ved Åndens lys – får se at skyldbrevet ble strøket ut på grunnlag av Jesu verk på korset, da er satans makt brutt. Da blir samvittigheten satt fri ved troen på Jesus Kristus. Satan taper herredømme når det frigjørende budskap om Jesu forsoningsverk lyder.
«Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh 8:36). Derfor er det ikke på tankens, men på samvittighetens vei at du griper forsoningens hemmelighet.
Martin Luther sier: «Kristus, Kristus på korset, se i ham alle dine synder sonet, i ham døden overvunnet, i ham helvete uten noe krav på deg».
Rettferdiggjørelsen – en domsakt
Etter at Gud har lagt frelsens grunnvoll for oss på Golgata kors, så er «ordet om korset» det budskap vi kan ære Gud med i vår forkynnelse. Gud æres når Jesus Kristus – Guds Sønn – blir forkynt som et sonoffer for våre synder (Jes 42:8 og 48:11). Derfor kunne apostelen vitne: «For jeg vil ikke vite noe iblant dere uten Jesus Kristus og ham korsfestet» (1Kor 2:2).
Den åndelige situasjon i dag synes å peke på at nettopp her må forkynnelsen sette inn dersom vi skal kunne forvente en fornyelse av Guds folk og en vekkelse blant verd-ens barn. Det er bare i din tjeneste for Jesus som merkes av korset, som bærer evighetens frukt.
Vårt budskap må være at det evige liv oppnås ved å feste blikket på den korsfestede Jesus Kristus. Gjenfødelsens under skjer når ordet om Jesu opphøyelse på korset blir forkynt (Joh 3:14-16).
Når et menneske tar sin tilflukt til Jesus og hans sonoffer, blir det rettferdiggjort av tro på Jesus (Rom 4:1-8).
Rettferdiggjørelsen er ikke å sammenligne med en helbredelse eller en prosess, der jeg blir mer og mer rettferdig og kristen, men det dreier seg om en domsakt – for himmelens domstol (Kol 1:21-213).
Å bli rettferdiggjort av tro vil si å bli frifunnet for Gud i selve dommen (Rom 5:16). Men selve grunnlaget for at jeg kan bli frifunnet for Gud, er Guds Sønns stedfortredende straffelidelse på korset. Ved troen på Jesus går vi fri. Nå er Jesus ved Faderens høyre hånd, og hans navn er «Herren, vår rettferdighet» (Jer 23:6).
Budskapet i 2Kor 5:21 kan uttrykkes slik: «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for
oss, for at vi i Jesus Kristus skal bli rettferdige for Gud».
Hva er rettferdiggjørelsen? «Den består i det at den treenige Gud av bare nåde frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet» (Pontoppidan).
Misjon
Så er det dypest sett evangeliet som er drivkraften i misjonen. «For Kristi kjærlighet tvinger oss» (2Kor 5:14). Det er evangeliet om Jesu person og verk som føder og skaper misjonssinn.
Det beror ikke på kunnskap, men på åpenbaring (Gal 1:15-16). Evangeliet og dets vesen driver
kristne mennesker ut med ordet om korset, dit hvor det tidligere aldri har lydt (2Kor 5:18-20). «Og dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme» (Mat 24:14).
Utdrag av boken «Levende
forkynnelse eller tomme ord?»