I Lukasevangeliet (kapittel 24) får vi møte disippelflokken både 1. påskedag og på Kristi himmelfartsdag. Én ting er felles på disse dagene: Jesus er tatt fra dem.
Likevel er det en vesentlig forskjell. Da Jesus møtte disiplene etter oppstandelsen, møtte han en skremt, redd og motløs skare. Da han forlot dem neste gang og dro opp til sin Far i himmelen, var disiplene fylt av glede og lovsang. Hvorfor denne veldige forskjellen?
Guds ord gir lys
I løpet av de førti dagene Jesus var sammen med disiplene sine, fra oppstandelsen og fram til himmelfarten, skjedde det noe med hjertene deres. I Apostlenes gjerninger (1:3) står det at han i disse dagene talte til dem om det som hører Guds rike til. Han underviste dem i hva Skriften sa om ham, og da skjedde det som står i Salme 119:130: «Når dine ord åpner seg, gir de lys».
Fra Lukas 24:13 og utover kan vi lese om de to disiplene som ofte kalles Emmaus-vandrerne. De var på vei fra Jerusalem til Emmaus. Det var 60 stadier mellom disse to byene. Dette tilsvarer ca. 11 kilometer. De snakket om det som hadde skjedd de siste dagene; om Jesus, han som de trodde skulle forløse Israel. Ham hadde de gått sammen med i tre år. Peter hadde bekjent at han var Messias, den levende Guds Sønn. De hadde ikke forlatt ham da mange andre forlot ham.
Ja, Peter hadde til og med sagt: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord. Og vi tror og vet at du er Guds hellige» (Joh 6:67-68).
Vi ser her at Jesu disipler hadde satt alt sitt håp til ham. Det lille lyset de hadde, drev dem til ham. Men likevel, til tross for at de hadde vandret sammen med Jesus og blitt undervist av ham i tre år, så var det allikevel mye som var skjult for dem.
De hadde opplevd mye med Jesus. De hadde sett hans tegn og undergjerninger. Men det var én viktig ting som ikke var åpenbart for dem, og det var Skriftens vitnesbyrd om Jesus. De hadde sitt liv i den levende Jesus som kunne undervise dem og gjøre tegn og under. Det ser ut som at stedfortrederen Jesus var skjult for dem. Og nå var den Jesus som de hadde satt sin lit til, død. Det som de sa på veien er betegnende: «Vi håpet at han var den som skulle forløse Israel» (Lukas 24.21a). Men nå var Jesus død, og deres håp var dødt.
Kanskje har du det som disse Emmaus-vandrerne? Som barn hørte du kanskje om Jesus både hjemme, på møter og i søndagsskole eller barneforening. Og du hadde en enkel og tillitsfull tro. Ja, du trodde at Jesus hadde kastet dine synder bak sin rygg og i glemselens hav. Og det har han. Ja, mer enn det: Han har utslettet dem. Slik taler Herren i sitt ord: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu» (Jes 43:25). Det er ikke der problemet ligger.
Sorgfulle hjerter
Problemet er hos oss. Jesus måtte si til Emmaus-vandrerne: «Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt!» (vers 25.) Den dommen rammer også oss. Vi er trege i hjertet til å tro Guds ord. Det går greit når vi opplever å leve godt med Jesus. Men hva når de gode opplevelsene forsvinner?
En av dem som opplevde nettopp dette er Matias Orheim. Han sier det slik i sangen på nr. 481 i Sangboken (vers 2):
«Når kjenslene blide vert svarte som natt,
og opprådd eg veit korkje fram eller att.
Det synest som vona og trua er slutt,
og eg er så redd at et held ikkje ut».
Og vers 4:
«Når Jesus seg gøymer, og bøna er stengd.
Og harpa med klage på greina er hengd.
Når livet er berre eit stormande hav,
og båten så liten – kor skal eg vel av?»
Gå til Ordet!
Ja, hva gjør vi da? Da må vi – som alltid ellers – gå til Guds ord! Det siste verset i Peters andre brev lyder slik:
«Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag! Amen» (2Pet 3:18). Her taler altså apostelen Peter om å vokse i nåde og kjennskap til vår frelser. Vi kan spørre: Hvorfor lot ikke Jesus disiplene vokse i nåde og kjennskap før han døde? Hvorfor åpenbarte han ikke Skriftene for dem på forhånd? Det kan høres banalt og nærmest selvmotsigende ut, men jeg tror svaret er: De skulle vokse i nåde og kjennskap til sin Frelser.
Jesus måtte ta fra dem alt sitt eget håp til seg selv, til sin egen forstand, til sin egen styrke, til sin egen tro, til sin egen fromhet. Det er en smertefull pros- ess. Det var det for Peter og de andre disiplene, og det er det for deg og meg. Da blir du ikke en konservativ og bibel- tro kristen som tar det alvorlig, men den største av alle syndere. Og du står ribbet tilbake. Det du trodde du hadde, viser seg å være hykleri og falskhet.
Skriften gir hjertetrøst
Da er det bare én som kan frelse deg, og det er den Jesus som Skriften taler om. Det var den Jesus Emmaus-vandrerne fikk forkynt. Resultatet av dette ser vi i vers 32-34: «Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss! Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve samlet, og de som var med dem. Og disse sa: Herren er virkelig oppstått og er blitt sett av Simon!»
Det var riktignok da Jesus brøt brødet at de kjente ham igjen, men det var utleggelsen av Skriften som åpnet hjertene og satte dem i brann. Jesus ble usynlig for dem etter at han hadde brutt brødet, men nå hadde de fått møte ham i Ordet – det evige livs ord.
Jesus kommer gjennom sitt ord
Og mens de to fortalte resten av disippelflokken om det de hadde opplevd, kom Jesus selv og åpenbarte seg for dem. Slik er det også i dag. Jesus kommer gjennom sitt Ord og vitnesbyrdet om ham. Derfor er det ingen ting som er viktigere enn å samles om Guds ord – enten det er hjemme med familien, på møter eller i enerom.
Ifølge Johannesevangeliet (20:19) var dørene lukket der disiplene var, av frykt for jødene. Kanskje er det slik også med din dør, den døra som går inn til hjertet? Dine egne tanker, bekymringer og uro har stengt hjertedøra. Du tenker på alt det du er, men ikke skulle vært, og alt det du ikke er, men skulle vært. Til slutt i Joh 20:19 står det: «Da kom Jesus og stod midt iblant dem og sa: Fred være med dere!»
Det er som å høre ekkoet fra Jeremias (29:11): «For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp». Dette er sagt til et folk som Herren må tukte og straffe for sin synd og som heller ikke fortjener noe annet.
Men det er bare hos Herren det er framtid og håp. For dette er noe han må gi oss. Ja, han kan med rette si: «Fred være med dere!» Og det kan han si fordi han «kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss» (Gal 3:13). Men dette åpenbares bare i Guds ord.
Vi er ikke i stand til å forstå verken loven eller evangeliet rett, og enda mindre begge deler. Derfor står det i Luk 24:44-47: «Så sa han til dem: Dette er mine ord som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av».
Når troen knyttes til Skriften
Nå ble disiplenes tro knyttet til Skriften – og ikke til alt de hadde opplevd med Jesus. Han åpnet deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. Det samme må skje med oss. Guds ord må åpenbares for hjertene våre, slik at vår tro knyttes til det vi leser og hører, og ikke først og fremst til det vi erfarer, føler, tror og mener.
Vi kan ha meninger om både hva som er synd, og om frelsen, men det gjelder å ta «enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2Kor 10:5) – og et av hans navn er Guds ord. Derfor må alle våre meninger og holdninger prøves og underordnes Guds ord. Og da kan vi ha håp og trøst midt i all vår nød – for da er troen, håpet og trøsten knyttet til Skriftens vitnesbyrd, og ikke til våre tanker, følelser og fornuft. Slik hadde det også blitt for disiplene.
Derfor lyder de tre siste versene i Lukasevangeliet (24:51-53) slik: «Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de falt ned og tilbad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede. Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud». For nå var ikke lenger Jesus borte fra dem, han var hos dem i Ordet.