«Min sjel lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn.» Sal 103:1
Hva var det som gav David en slik glede og fryd i hjertet?
Han sier først: «Min sjel, lov Herren». Det var Herren som var hans glede. Tross alle omskiftelser i Davids salmer og historie, like fra den høyeste nåde og til de bitreste prøvelser, fra det dypeste syndefall, og til den største glede i troen, så var det alltid ett eneste midtpunkt alt dreide seg om for ham.
Men så kan vi spørre: Hvordan hadde David fått et slikt hjerte? På hvilken måte hadde Herren blitt så kjær for ham at han ellers ikke spurte hverken etter himmel eller jord? Han sier: «Og glem ikke alle hans velgjerninger». Se der! Det var Herrens velgjerninger mot ham som gjorde hans hjerte varmt og brennende. Han sier: «Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer» (v.3).
Etterpå regner han opp de viktigste av Herrens andre velgjerninger mot ham. Men disse nevner han bare én gang hver. Derimot gjentar han denne første, beskriver den og lovpriser den, og sier: «Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet» (v.8). «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger » (v.10).
Det er dette som er hemmeligheten: syndenes forlatelse. Og dette at Gud forsikret ham om det, gjorde David glad og lykkelig. Dette fikk hans hjerte til å brenne av kjærlighet og takknemlighet.
Fra Den lille husandaktsboken,
Lunde Forlag