Lyd påvirker kroppen mer enn noe annet. Derfor sier Bibelen at vi skal være nøye med hva vi hører og hvordan vi hører: «Om noen har ører å høre med, han høre! Gi akt på det dere hører!» (Mar 4:23-24). «For ingen ting er skjult som ikke skal bli åpenbart. Heller ikke er noe gjemt uten at det skal bli kjent og komme for dagen. Se derfor til hvordan dere hører!» (Luk 8:17-18).
LEKSJON 3
Moses og Josva hørte bråk da de steg ned fra fjellet Sinai. «Da Josva hørte hvordan folket støyet og skrek, sa han til Moses: Det lyder krigsrop i leiren. Men Moses svarte: Det lyder ikke som seiersrop og heller ikke som skrik over nederlag. Det er lyd av sang jeg hører. Og da Moses kom ned til leiren, så han kalven og dansen. Da ble hans vrede opptent» (2Mos 32:17-19).
Han forsto at det var synd i leiren. Ordet som beskriver det de hørte, kan oversettes: bulder, brak og larm. Moses og Josva forsto at det ikke var vanlig sang i leiren, men at folket nærmest var i henrykkelse og ekstase. Det var snakk om opprør og krig mot Moses og alt det han sto for. Kalven var innsatt som gud og hadde tatt plassen som Herren skulle ha hatt. Situasjonen var høyst alvorlig. Men det er ikke annerledes i dag. I mange kirker og bedehus lyder den samme larmen, uten at det blir reagert med noe «knusing av steintavler». Gutten Samuel er et eksempel fra Bibelen på en som hørte og som var lydhør for det Gud talte (1Sam 3:10).
Eli, derimot, var blitt gammel og tunghørt. Dommen over Eli og hans «hus» ble hard. Beretningen minner oss sterkt på hvor viktig det er at vi oppøver vår åndelige sans slik at vi kan høre hva Gud vil si oss. «La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden» (Kol 3:2).
Vi må velge å fylle oss med det gode, og velge bort det som er av denne verden. Det vil si: Det er mulig for en kristen å kontrollere «sin lyst». Hvordan kan vi best gjøre det? Ved å høre mest mulig av verdens musikk for så å ta avstand fra det som bryter ned? Nei, det er en farlig vei å gå. For all musikk påvirker oss.
La oss heller lytte til god musikk og fylle oss med Guds ord. Dersom en myntkjenner skal avgjøre om en mynt er ekte eller falsk, hører han etter hvordan mynten klinger. Han kjenner den ekte lyden. Slik er det også når det gjelder musikk. Vi trenger ikke å kjenne all musikk i denne verden for å vite hva som er godt, la oss heller gå til Ordet og bli fylt av Ånden slik at vi kan bedømme alle ting ut fra Bibelens egne prinsipper.
«Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde. Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje! Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn» (Ef 5:15-20).
Innvendingen om at musikken er så abstrakt at den ikke lar seg bedømme, holder ikke. Avsnittet overfor viser at sangen og musikken er nevnt spesielt, og vi skjønner at her er vi inne på et område hvor det er særdeles viktig å være aktpågivende.
Av Kolosserbrevet (3:15-16) ser vi det samme. Der sies det i forbindelse med å «vandre varlig»: «La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige! La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud».
Her sies det: La Guds ord bo rikelig i dere slik at dere kan lære og formane hverandre i all visdom. Og på hvilket område? Jo, på sangens og musikkens område! Ut fra begge disse bibelhenvisningene skjønner vi hvor viktig bedømmelsen av sang og musikk er. Det må ha sammenheng med den sterke påvirkningskraften som finnes på dette området. Bibelen formaner oss til å søke Guds rike først. Det er viktigst at forholdet til Gud er i orden. «Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» (Mat 6:33).
Hvis vår ånd er samstemt med, og underlagt Guds Ånd, vil vi også stå så mye sterkere i kampen mot verdens tankegang og de tankemessige angrep som kommer fra den: «For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2Kor 10:4-5).
Det nytter ikke å kjempe «i kjød», det vil si med kjødelige våpen, men lever vi i Ordet og under den innflytelse som Guds Ånd gir, vil hans våpen, som er åndelige, vise seg mektige i striden. Videre sier Romerbrevet (13:14): «Men ikle dere Herren Jesus Kristus. Og ha ikke en slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær!»
Disse bibelversene minner oss om at det er en kamp om vår ånd, vår sjel og vårt legeme. Med andre ord: Når Bibelen ber oss om å «stride den gode strid», skjønner vi at det gjelder å være «fylt av Ånden» slik vi nevnte ovenfor, og bruke de våpen som Gud har gitt oss (Ef 4:24) til å bedømme hva som er rett og galt. Dette gjelder også sang og musikk.
Men hvordan kan vi så bedømme musikken? Finnes det kriterier og sammenhenger som kan hjelpe oss? Her kan musikkens historie og dens prinsipper hjelpe oss et godt stykke på vei. Slik er det også på andre områder av menneskelivet. Vi lytter til de som har erfaring. Når det gjelder musikken og dens oppbygning, er det viktig at musikken er i balanse, det vil si at dens viktigste bestanddeler, melodi, harmoni og rytme, må stå i et riktig forhold til hverandre.
Videre er det nødvendig at melodien har karakter. Den relativistiske musikken, slik som i jazz, blues og rock, passer seg ikke i kristen sammenheng. Kristendommen er absolutt, og en musikk som krysser, eller setter seg over musikkens egne vedtatte normer og lar alt flyte, slik den moderne musikken gjør, kan ikke brukes i formidlingen av evangeliet. Og det er ikke bare musikkens oppbygning som kan bli problematisk, men også selve fremføringen.
Typisk for den moderne musikken er at den krysser grensene for det sømmelige. For eksempel krysser den det som kalles intimsonen ved å fremheve det sensuelle. Det er ubekvemt og trykkende for et menneske dersom en fremmed kommer nærmere enn til en avstand på ca. en og en halv meter. Under en samtale med venner og kjente er avstanden om lag én meter, men kommer du nærmere et annet menneske enn dette, vil du snart føle det ubehagelig.
De moderne artistene og popidolene synger på en måte som gjør at de krysser intimsonen. Ja, så nært kommer de med sin slibrige og søtladne måte å synge på at de nærmest vil sluke tilhøreren, slik som de sluker mikrofonen! Denne typen musikk vil ikke bare hemme, men stå i direkte «krig» mot det kristne budskapet. Bibelen sier at du må ta vare på kloke råd, så «dine lepper kan bevare kunnskap! For en fremmed kvinnes lepper drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge. Men til sist er hun besk som malurt, skarp som et tveegget sverd» (Ord 5:2-4).
Hvorfor skulle ikke denne advarselen gjelde på musikkens område? En skulle mene at her, og kanskje mer enn på noe annet område i livet, burde vi ta denne advarselen på alvor, da vi vet hvor sterk påvirkningskraft musikken har. I Jesajaboken advares det mot skjøgen som tar sin gitar og går omkring i byen for å lokke folk til seg (Jes 23:15b-16). Hva annet enn skjøgestemmen er det vi hører i mye av dagens musikk?
Det som videre er typisk for den moderne musikken, og rockemusikken i særdeleshet, er at rytmen er det dominerende. I rockegruppene benyttes rytmegitar, bassgitar, steelgitar, trommer og gjerne et el-orgel. Alle disse instrumentene lager mye rytme. Mer enn 75 % av rockemusikken er rytme. En kjent rockemusiker, Paul Simon, har uttalt at deres musikk er rytme. Det er umulig at en slik musikk kan brukes i kristen sammenheng. Til sammenligning er det vanligvis bare 3-4 personer med rytmeinstrumenter i et stort orkester på 100 medlemmer. Deres plass utgjør om lag 1-2 %, ettersom de har lengre pauser innimellom.
Musikkforskere mener at det er en nøye sammenheng mellom musikk, filosofi og teologi. Når vi vet hvordan folks livsfilosofi er i dag, egosentrert, individualistisk og sexfiksert, er det ikke underlig at musikken blir likedan. Verden er seg bevisst at det er slik. Mange rockemusikere har advart de kristne mot å bruke deres musikk, og de sier rett ut at det ikke passer seg å benytte rockemusikk i kristen sammenheng. Likevel fortsetter såkalte kristne plateutgivere å pøse på med «kristenrock», ja, til og med det de kaller «kristen» black-metall og deathmetall-musikk. Hva har mørke med lys å gjøre?
Sier ikke Bibelen at det er et «enten eller»? Verdens festmiljø, med eggende musikk, dans og alkohol er ikke det rette element for en kristen. Han er kalt til å vandre på den smale vei. «Men dans er vel ikke synd», innvendes det, «Bibelen oppfordrer jo også til dans». Men det er forskjell på verdens dans og det David og Salmenes bok oppfordrer til. Du kan hoppe, eller danse, av glede, men det er ikke det samme som en intim pardans! Opera, f. eks. er også forskjellig fra den rytmiske og suggererende discodansen!
Evangeliet fører aldri til kjødelig utfoldelse. Salome danset til Herodes sin forlystelse. Vi har nevnt Israels dans rundt gullkalven. Det er ikke den dansen Bibelen anbefaler! Både i Det nye og Det gamle testamente betyr forresten verbet «å danse», rent språklig, å «dirigere, eller å markere takten». God musikk har også rytme, men den er tilpasset harmonien og melodien, og har ikke den førende, men en mer ledsagende funksjon.
Johannesevangeliet (7:38) bruker uttrykket rytme (rheo) når det står: «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte (rheo) strømmer av levende vann». Det forteller oss at en åndsfylt kristen lever et liv i harmoni, og erfarer at grunnrytmen kommer fra Gud selv. Det vil også gjenspeile seg i hans musikk.
Utdrag fra muntlige video-opptak på spansk,
oversatt og skriftlig tilrettelagt ved Ingar Gangås.
Leksjon 4 fortsetter
i neste nummer