«Vær iført rettferdighetens brynje.» Ef 6:14
Brynjen var en del av rustningen i den tid da Paulus skrev dette. Den måtte være laget av slikt materiale at piler og sverd ikke kunne trenge igjennom. Den skulle spennes om krigerens bryst, til vern for hjertet.
Holdt brynjen, så fiendevåpnene ikke ødela den, var hjertet berget og krigeren kunne da ha håp om å gå ut av striden med frelst liv, om han ellers fikk både mange og store sår. En mann kan leve uten arm, uten fot og uten syn, men han kan ikke leve uten hjerte. Når sverdodden har funnet veien til hjertet, da henger livet i en tråd over graven.
Når dette om brynjen blir brukt av Paulus til bilde på en del av den kristnes rustning, så kan vi trygt gå ut fra at rettferdighetens brynje er den viktigste delen av rustningen. Fiender er det nok av, og alle som en fører de krig mot de kristne. Når så Guds ord forteller oss om en rustning som er sterk nok til å stå seg mot de farligste hugg og kvasseste piler, da må det være den store livskunst å få denne rustningen på.
Mange kristne spør og spør etter kraft til seier, og her er det heller ingen skort på «gode råd». Men livet svarer ofte på alle disse råd med store nederlag, og så står du der, redd og fortumlet, akkurat da du skulle være frimodig og sterk. At seierskraften ligger ferdig til oss, det vet vi av Guds ord: «Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss» (Rom 8:37).
Kunsten er å være kledd i denne kraft, slik at vi i tro på ordet går imot fienden og seirer. Ordet vi har for oss her sier at denne kraft er rettferdighetens brynje. Men når bildet blir tatt bort og det nakne sannhetsinnhold ligger igjen, hva er så det? Vi kan ikke se kristenkraften som en brynje, vi må se og eie den som en Guds kraft.
Hva er så denne Guds kraft? Det er den rettferdskledning som Kristus vant for oss da han døde for våre synder og stod opp til vår rettferdighet. Det er Guds rettferd ved troen på Kristus, til alle og over alle som tror. Det er dette, at den som ikke har gjerninger, men tror på ham som gjør den ugudelige rettferdig, hans tro blir regnet ham til rettferdighet. Det er dette at han ble gjort til synd for oss, så vi i ham skal bli rettferdige for Gud.
«Men alt dette er av Gud, som forsonet oss med seg selv ved Jesus Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste.» 2 Kor 5:18 «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2:8-10).
Dette er en del av ordet om rettferdighetens brynje. Men dette er også noe av hemmeligheten i evangeliet, den som så mange ikke har fått øye på. Det praktiske ved denne saken må være dette: Når alle ondskapens makter velter fram mot en kristen og frister ham til synd i tanker, lyster og vilje, når luften synes å være full av djevler hvor vi går, og dette synd- og satanstrykk vil kvele gudslivet, hvordan skal vi da kunne vinne over alt dette og være frimodige for Gud midt i striden? Og når vi i hverdagslivet gang på gang blir fristet til å tale kvasse eller usanne ord, blir fristet til lettsinn eller tungsinn, til dårlig humør, til synd av alle slag, hvor skal vi da hen, så vi ikke mister freden og frimodigheten for Gud?
Dette er det store spørsmål som så mange søker svar på, men aldri får svar. Men hemmeligheten ligger i dette: Av hele ditt hjerte skal du holde fast ved den guddomstrøst, at midt i alt dette, akkurat slik som du er, mens ditt indre mere ligner helvete enn himmelen, så er du likevel Guds barn, ja, at det nettopp er slike arminger, som har sin trøst i Kristus alene, som skal stå rene for Gud.
Det er brynjen. Ja, men er ikke dette å synde på nåden? Jo, dersom vi ikke har sannhetsbeltet på. Men er vi ærlige mot Gud, så er nettopp dette den rette plass for en kristen. Og hvor skal vi ellers gjøre av oss? Hvor skal vi ellers få hjelp? Får vi ikke gjemme oss i hans hus på den onde dag, og får vi ikke være i lønnkammeret i hans telt, så står vi midt i striden uten brynje. Er det ikke nettopp tvilen på dette frelsesunder som gjør oss til vanmektige og veike stridsmenn?
Og så strever vi med å få arbeidet opp en noenlunde god kristendom, ved varme bønner og stort alvor. Når vi da så smått våger oss til å tro at vi er bra kristne, så har vi håp om at vår Herre også så smått begynner å bli blid. Men dette er å legge brynjen av seg i striden og ta den på igjen når slaget er forbi. Kan vi da vente seire? Nei, kristne! Dette er for små tanker om vår store Frelser. Derfor blir han også for liten for oss i striden. Men tror vi at alt det han er, det er vårt, da kan vi også i dag synge:
Om Satans hele makt
seg haver mot meg lagt,
for meg fra Gud å skille,
de får ei hva de ville,
for du meg seier giver,
min kraft og styrke bliver
Et av de mange sagn om Luther lyder slik: Han sitter en dag i arbeidsværelset sitt. Så kommer satan inn og henger en lang liste på veggen. På listen var alle Luthers synder skrevet. Da Luther hadde lest hele den store syndelisten og funnet at det var rett det som stod der, så tok han pennen og skrev nedenunder disse ordene: Jesu Kristi, hans Sønns blod renser oss fra all synd.
Da Luther var ferdig med å skrive, var både satan og syndelisten borte. Han hadde brynjen på seg. Og hver eneste en som ser at nåden er større enn all styggedommen i oss, han har sterk nok brynje mot alle satans piler. Holder vi fast på den guddomstrøst at Kristus er vår rettferdighet for Gud, at Guds Sønns blod renser oss fra all synd, så kan ingen satans pil nå hjertet.
Midt i striden kan du da være frimodig og glad, for det er ikke du som avgjør slaget, det er Kristus. «Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som gjør rettferdig!» Den som går inn i striden med denne brynjen om brystet, han skal ikke lide nederlag, så sant han har sannhetsbeltet på. «Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1Kor 15:57).
Forsiktig språklig tilretteleggelse
ved Marie Louise Björn