«Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir.» Ef 6:15
Når soldaten har fått på skoene og har snørt remmene, da er han ferdig til å gå. Uten sko er det vondt å gå i lengden, aller mest for soldaten. Gode sko er svært nødvendig for en soldat. Den skoen som en kristen skal ha, og de remmene som skal binde skoen til foten, er evangeliet om fred. Det gir den kristne kraft til å gå i striden i den rette ånd.
Dette ordet har mange store lærdommer for oss kristne. Dersom vi fant dem og fikk tilegnet oss dem for livet, ville vi ha lært mye om måten den gode strid skal føres på. Det første vi lærer er det at skal vi føre en god strid, så må vi være kommet fram til fred med Gud i en god samvittighet. Ordet om freden som Jesus vant for oss i sin strid, må ha kommet inn i hjertet, slik at det ikke er noe som stikker og uroer i samfunnet med Gud. Først da kan Guds fred verne vårt hjerte og våre tanker.
Den ånd som bor i evangeliet, gjør oss støe og rolige, slik at vi midt i striden kan bære frem budet om fred. Det er dette som skal være særmerket på en kristen fremfor alle andre stridsmenn: Han strir som en fredens mann og vinner over det onde med det gode. Guds folk har aldri rett til å kjempe for kampen sin skyld. Den slags strid hører ikke hjemme i Guds rike. Satan frister de kristne til å bruke sverdet mot hverandre i stedet for å vende det mot fienden.
Det er en klok kristen som finner den rette grensen mellom krig og fred. Det er ikke alle som greier det. Men strir vi fordi vi liker strid, da kan vi være visse på at vi ikke kjemper i evangeliet og heller ikke for evangeliet. Da kjemper vi for særmeninger, ikke for Guds rike. Da kløves kristenflokken der den skulle stå samlet.
Men her kan en lett komme til å gjøre urett mot mange ærlige Guds stridsmenn. Det er ikke alltid at den er skyldig som løser det første skuddet. Når en kristen gjør etter beste skjønn, slik som han tror det er rett etter Guds ord og Åndens kall, og det vekker motstand hos andre kristne, fordi de har stivnet til i døde former eller kjæler for seg og sitt, da ligger ikke skylden hos den første, men hos de siste. Da er striden en strid til liv, og freden som rådde før, en dødens kalde fred.
En slik «dødsfred» hviler over mange bygder og byer. Og slik «livsstrid » har det ofte vært og er det den dag i dag. Men mer enn en gang har det hendt at skylden for striden er blitt lagt på den uskyldige. Vi må heller ikke glemme at det er galt å gå til strid med lovens klubbe i nevene. Vi kan stå på sannhetens grunn og kjempe for det som er rett, men føre kampen i en kald, kritisk ånd. Når far og mor tukter barnet sitt mer i harme enn i kjærlighet, og når predikanten forkynner Ordet i en hard og kald ånd, da er ikke føttene ombundet med fredens evangelium. Der sinnelaget skulle være mykt og fullt av kjærlighet og samtidig myndig, der er det bare tunge hammerslag fra en stridsglad ånd, fattig på gudsfrykt og nåde.
Når evangeliet får makt over hjertet, så gjør det en kristen både sannhetskvass og sannhetskjær – myk og lett og bøye, fast og seig uten å briste. Det ble fortalt om de gamle smedene at når de skulle prøve et nytt sverd, så tok de og bøyde det rundt en tønne. Dersom det da var så mykt at spissen og skaftet møttes og så stivt at det rettet seg ut igjen når presset minket, da var det et godt sverd. Evangeliet gir en kristen et sinn som ligner et slikt sverd. Den som best kan vise oss dette sinn og lære oss denne kristenkunst er Mesteren selv. Hele hans ferd, all hans strid er båret av denne evangeliske sannhetsro.
Da han midt i den hardeste strid er sorgtung til døden og får forræderkysset av Judas, sier han: «venn, hvorfor er du her?» Og da Peter tre ganger har nektet for at han kjenner Jesus, får han et øyekast fullt av kjærlighet og fred fra den lidende Frelseren. Overalt der han ferdes hadde han foten ombundet med fredens evangelium. Han skjente ikke igjen når han fikk skjenn, han truet ikke når han led. Derfor måtte alle som møtte denne rolige, seiersterke kraft, enten bøye seg eller briste.
Peter bøyde seg, men Judas brast. Vil vi så vende oss til hans beste menn, så finner vi mest av dette sinn hos dem som eier mest av hans kraft. Paulus førte sin kamp ikke bare for, men også i evangeliet. For domstolen, under slag, i fengsel og mellom falske brødre holdt han alltid fast ved evangeliet. Det styrte munnen; det vernet foten.
Med lenke om foten gråt han, ikke fordi foten var bundet, men fordi han så at de fleste var fiender av Jesu Kristi kors. Det er kjærlighetens tårer fra en mann som elsker fred. Da hans strid led mot slutten får vi høre denne velsignede seierssangen fylt med fred:
«Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme» (2Tim 4:7f).
Også her i Norge har vi hatt en mann som har vist oss denne siden av sann kristendom. En av grunnene til at han vant seg så stort et rom i Norges historie og gjorde Norge så mye godt, var den at foten hans var ombundet med fredens evangelium.
Hans Nielsen Hauge Når lensmann, prest og fut ble harme og skjente, så forsvarte Hauge seg stilt og sant; han var aldri feig og aldri falsk. I hans munn var det ikke usanne ord, i hjertet ikke harme og hat. Fikk han rett behandling og gode ord, så takket han og nedba Guds lønn over slike mennesker. Fikk han slag og førte de ham til fengslet, så gikk han uten klage.
Her vil vi ta med en av de mange hendelsene fra ferdene hans, fritt fortalt av J. B. Bull:
Hauge kom fra Kristiania og skulle hjem til Tune. En kveld kom han til gårds og fikk hus for natta. Ut på kvelden kom skolelæreren der i bygda inn. Han hadde hørt at Hauge var der. I fullt sinne fór han fram og kalte Hauge en ukyndig vranglærer.
Hauge svarte lite på dette. Men til slutt tok han ordet og sa at Bibelen, som læreren vel kjente bedre enn ham, lærte at vi skulle ikke fare fram slik. Da spratt læreren opp fra benken og gikk bent imot Hauge. «Jeg skal lære deg å fare fram!» skrek han. Og så fikk Hauge et slag over øret så det sang. Hauge ble sint; han reiste seg. Bredskuldret og sterk stod han der med en underlig brann i de blå øynene. Men han styrte seg og sa rolig: Slikt skulle du ikke gjøre. Han så bort på husmoren som stod der forskremt og handfallen.
Læreren stod med knyttneven fremfor Hauge. Så gikk han og åpnet døra. «På porten med deg!» skrek han. «Her har du ikke noe å gjøre». Hauge så på husmoren. «Er du husbond her?» spurte han læreren. «Ja, så mye husbond er jeg at du skal ut, og det på flekken. Ellers vanker det mer». Han knyttet neven igjen. «Jeg har også never», sa Hauge rolig, «men jeg bruker dem ikke til å slå mine brødre». «Ut!» skrek læreren og pekte mot døra. Nattegufsen slo inn.
Hauge vendte seg stilt mot ham: «Det skal jeg, bare vent til jeg får betalt for meg». Han tok opp pengepungen og gav husmoren den betalingen de var enige om for nattherberget. Hun tok tvilende imot.
Men Hauge knappet rolig frakken sin, vendte seg til læreren og sa med varm, god stemme: «Det er godt å være godt kledd når det er kaldt ute, likedan å være kledd i Kristi kjærlighet, så en kan be for dem som slår en. Guds fred og farvel!» Han snudde seg stilt og gikk. Da hendte noe uventet. Læreren, som hadde sett med forundring på den fredsæle mannen, brast i gråt så sterkt at han storhulket.
«Å, Gud hjelpe meg!» brast det ut av ham, og så dro han på dør etter Hauge. Han ropte. «Ja», svarte Hauge ute fra mørket. «Å! Kan du tilgi meg», og stemmen brast. «Ja! Gud tilgir oss alle». Hauge snudde seg og gikk. «Nei! Gå ikke», ropte det etter ham. «Jo! Det må så være». Svaret kom langt borte fra.
Læreren stod ute på dørhella med hendene sammenknept og stirret den veien svarene kom fra. «Hvor går du hen?» «Der Gud vil!» «Farvel og lykke på ferden!» «Velkommen etter du også!» Det var det siste de hørte. Den fremmede mannen var borte i mørket. Slik var Hans Nielsen Hauge. (Så langt fra boken til J. B. Bull.)
Her på dette punktet er mange av oss som nå står i striden, små menn. Den høye ro som gjør at en kan gå stille over aldri så mange stokker som motstanderne velter i veien for en, den savner vi ofte. Det såre, løse, lette sinn får oss så snart til å skjenne igjen og rope oss selv ut til martyrer der vi skulle gå bent fram med fritt mot. Da ville seierskransen være vår.
Kristne medkjempere! Snør skoene dine med fredens remmer. Gå ikke i kampen før kraften i evangeliet har bundet din selvrådige fot. Måtte hele vår person være båret av fredens evangelium. Da skulle striden føres til seier for oss selv og for andre. Vår tid venter på slike stridsmenn.
Hjelp meg, o kjæreste Jesus, å vinne!
Ofte jeg strider med skrøpelig makt.
Se dog hvor synden kan hendene
binde,
så jeg i kampen er svak og forsakt!
Fredsfryste blid, før du min strid,
at jeg kan vinne i trengselens tid.
«Den som styrer sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by.»
Fra boken «Ånd og kraft»,
Lunde Forlag, Oslo 1971