«Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi dere.» Joh 6:27a
Jesus er livets brød: – Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri noensinne tørste. Han er kommet for å gi evig liv! Både er han livets brød og den som gir dette brød!
Mat som forgår
Her skal du merke deg hva Jesus mener med ikke å arbeide for den mat som forgår. Han tenker ikke på det rent materielle strev – matstrevet som vi kaller det. Naturligvis kan dette ord med rette anvendes også mot det. Men Jesus sikter meget dypere enn som så i denne advarsel. Han advarer oss mot at vi i vår søken etter ham og i vårt arbeid for hans rike, skal arbeide for mat som forgår! Er vi fristet til det?
Noe av det som taler alvorligst til meg her, er det som vi kan kalle de kristne organisasjoners og kirkesamfunns kappløp om å få fatt i folket. Kjenner du ikke spørsmålene: Hvordan skal vi få fatt i folket? Hvordan skal vi få høynet moralen i samfunnet? Hvordan skal vi vinne ungdommen? Hvordan skal vi vinne barna? Og mange, mange andre spørsmål av samme art. Men er ikke dette rett, spør du? Skal vi ikke nå folket? Trenger ikke moralen å høynes? Skal vi ikke vinne barna og de unge?
Jo, mer enn noen av oss forstår! I sannhet er det nettopp dette også Jesus vil! Han vil nå folket. Han vil inn i samfunnslivet. Han vil alt dette og meget mer! Vær viss på det! Men det er bare det: I arbeidet for alt dette, fristes vi – uten riktig å forstå det selv – til å arbeide for den mat som forgår!
Eller hvordan er det? Har Guds rikes arbeid noen gang vært bedre organisert i vårt land enn nå? Har det noen gang vært flere predikanter enn nå? (Skrevet i 1966. Red anm.) Har det noen gang blitt gjort mer enn nå? Visselig ikke!
Kristelig aktivitet mangler sannelig ikke blant oss. Å, hvor arbeides det ikke! Vi må få kristendommen inn i dagspressen, sier noen. Vi må prøve å påvirke kulturlivet, sier andre. Vi må prøve å elske frem kristen kunst, sier den tredje.
Ja, det tales om at kristendommen må prøve å påvirke den faktor som dessverre er blitt så altfor viktig i folkelivet: film og kino.
Jeg skal være den siste til å si noe ondt om den trang som ligger bakom dette. For selve trangen etter at Gud må gripe inn blant oss, er av Gud. Men jeg må spørre: Hva er resultatene? Jo, dessverre: I stedet for å påvirke verden med kristendommen, er kristendommen blitt merkbart påvirket av verden!
Skillet mellom den kristne og ikke- kristne er for en stor del jevnet ut! – En av de største synder Guds ord nevner. De kristne er jevnt og sikkert begynt å skikke seg mer og mer lik verden. Og vi har fått verden og dens innflytelse like inn i vårt kristelige arbeid. Mange ting som var utenkelig for en menneskealder siden, er ganske alminnelig i dag.
Musikk
Tenk på all den verdslige musikk vi har på våre møter! De alvorligste ord om Jesus og hans død for våre synder, synges på de letteste revymelodier – i full valsetakt eller med jazz- og swingrytmer og dertil svarende harmoniseringer. Dette er ingen uvesentlig ting. Det er åndsmakt i musikken. Og den virker så meget sterkere, fordi den virker i det ukontrollerte område av vårt sjeleliv. Tenk da på hva det betyr å ha en åndsmakt i sangen som strider mot Kristus og budskapet om ham! Det er den som fanger, og det er for dens – og ikke for tekstens – skyld man bruker slike sanger – for å ha noe som trekker på folket, noe som kan skape den rette «stemning». I slik åndelig atmosfære foregår mange «vekkelser». Er det underlig at resultatet blir som det blir?
Verdsliggjøring
Tenk på hvor alminnelig det er i dag at kristelige foreninger arrangerer sportskonkurranser på søndagene! Og meget annet kunne jeg nevne. Og allikevel er ikke disse ting i og for seg det verste. Det verste er det som disse ting er symptomer på: verdsliggjørelsen i arbeidet. I vår innstilling i arbeidet for Guds rike er vi mer verdsliggjort enn vi forstår. Det kvantitative går foran det kvalitative. Det som ruver og tar seg ut menneskelig sett, betyr mer enn Guds ords og Guds Ånds stille og grundige arbeid.
Og alt sammen er begrunnet med: Vi må da gjøre noe for at Guds rike kan komme! Jovisst vil vi ha Jesus til konge! Naturligvis skal det dreie seg om ham! Men resultatet er kraftløshet og mangel på Den Hellige Ånd. Midt i alt vi gjør for å gjøre Jesus til konge, går han hen og skjuler seg (Joh 6:15). Resultatet er at vi er blitt så lite mottakelige for det Jesus vil gi oss og være for oss! Hvorfor går det slik? Fordi vi arbeider for den mat som forgår.
Jesus er livets brød
Det høres som en selvmotsigelse: Men der hvor Guds folk ikke brydde seg om «å nå folket» i den forstand vi har talt om det ovenfor, der hvor arbeidet ble lagt på ordet om korset og blodet – den mat som varer til evig liv – der nådde de folket! Der kom det vekkelse. Der var surdeigen virksom!
Vekkelsen gikk fra landsende til landsende, og kulminerte i 1905. Hele folkelivet ble fornyet. Er det ikke slikt vi trenger i dag? Det er et vidunderlig ord Jesus møter oss med her: Arbeid for den mat som varer ved til evig liv! Hvilken mat? Likesom Faderen har liv i seg selv, sier han, så har han sendt sin egen Sønn til verden for at vi skal leve ved ham!
Alt vi trenger for å leve med Gud er gitt oss i Jesus! Den som finner Jesus, har det evige liv! Du kan være hvem du vil og hvordan du vil, finner du Jesus, er du frelst og får det nye livs krefter i deg! Vil du arbeide for det? Du, som ikke har funnet ham, vil du sette alt inn på å finne ham?
Og dermed er vi kommet tilbake til spørsmålet vi begynte med: Er Jesus blitt livets brød for oss? Og er det å formidle dette brødet vårt arbeid går ut på? Det er tappen som det hele dreier seg om.
Vi vil nok gjerne vite mer konkret hva vi skal gjøre og hvordan vi skal legge det an. Og det er så visst ikke galt å arbeide på det også, når det skjer på rette måte. Men jeg gjentar: Det at Jesus er livets brød for oss og at vårt arbeid går ut på det, det er hva det hele kommer an på.
Utdrag fra boken «Livets brød»,
Gry Forlag, Oslo 1966