Hva er musikkens egentlige hensikt og det overordnede mål? Jo, den skal sammen med teksten vende våre blikk mot himmelen og åpne våre hjerter for frelsen i Jesus.
LEKSJON 6
Ei kristen jente fortalte at hun tidligere var med i en motorsykkelklubb der medlemmene hørte på hard rockemusikk i 6-8 timer hver dag. Bruk av alkohol og narkotiske stoffer var vanlig. Så ble hun omvendt til Gud. Da visste hun med én gang at hun måtte bryte med dette miljøet og at hun ikke lenger kunne lytte til denne musikken. Hun måtte vekk fra den. Etter en tid fikk hun psykiske problemer og ble innlagt på psykiatrisk sykehus. Det var den gamle musikken som plaget henne, spesielt ble hun «angrepet» om nettene. I sin nød kontaktet hun en kristen forkynner for å få hjelp. Han gav henne det råd at hun skulle begynne å lære seg kristne sanger utenat, slik at hun hadde motvekt når angrepene kom.
Det er et viktig prinsipp, det ser vi også i Bibelen, at hver gang en må vrake noe, eller avstå fra noe, er det nødvendig å erstatte dette med noe nytt og bedre. «Når det gjelder deres tidligere ferd, så må dere nå avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved de forførende lyster. Men bli fornyet i deres ånd og sinn. Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten» (Ef 4:22-24). Vi formanes til å avlegge det gamle og ikle oss noe nytt. Dette gjelder på alle områder, også på musikkens. «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt» (2Kor 5:17).
I disse leksjonene har vi sagt mye om den nedbrytende musikken som vi ikke må høre på. Mange spør da: «Men er det i hele tatt noe godt som vi kan lytte til?» Her må vi erkjenne at veien til himmelen er smal, og porten inn til livet er trang. Det er sant at det er mye vi må gi avkall på, men det er også sant at det finnes mye god og vakker musikk som vi kan ha stor glede av. Men det krever av oss at vi leter den fram. Kampen kan vi ikke unngå. Verdens populærmusikk larmer mot oss fra alle kanter. Og den påvirker oss, og når oss, gjennom radio og fjernsyn. Må du innom et kjøpesenter, står musikken på over alt, sitter du på et venterom, durer den samme musikken der, er du på reise, står musikk på eller det settes på film og video med musikk til.
Alle steder «vasser» vi i denne verdens musikk. Skriften sier at vi er i verden, men ikke av verden. Det betyr at vi bevisst må skru av kranen for det onde når vi kan, og fylle oss med det som er godt for å ha en motvekt til alt dette. Som kristne kan vi ikke leve og ha vår lyst i det som verden serverer. Her må vi aktivt gå inn for å fylle oss med noe annet.
Vi sier ikke at det er enkelt å finne det gode, men det er der, hvis vi leter. Går du inn i en musikkforretning for å få tak i god musikk, blir du skuffet. Du kommer fort, og nedslått, ut igjen. For disse forretningene selger bare det som folk flest vil ha. Hyllemeter på hyllemeter er fylt opp av rock og pop, country, beat, jazz, hip hop, blues, heavy metal og death metal og New Age-inspirert musikk, bare for å nevne noe. Er du heldig, kan du kanskje finne noe klassisk musikk av de mest kjente komponistene bortgjemt i et hjørne, skjønt utvalget er som regel veldig tynt, men god og oppbyggelig kristen sang og musikk glimrer med sitt fravær. Under en kristelig etikett vil du i dag bare finne musikk som er omtrent akkurat like «popete» som den verdslige musikken. For det er det som selger.
Hva kan du gjøre da? Du må anstrenge deg noe, du må «grave» litt før du finner noe godt. Men den som leter, han finner. Det er ikke så lenge siden det ble utgitt oppbyggelig sang og musikk, men problemet er at de store forlagene og kjedene ikke utgir dette lenger. Det lønner seg ikke økonomisk. Med dagens teknologi, og muligheten for å handle over nett fra snart alle verdens kanter, kan du bestille eller kopiere – med tillatelse – det som butikkene ikke har på lager lenger.
Men hvordan kan vi vite hva som er godt? I disse leksjonene har vi forsøkt å vise til prinsipper og de råd som Bibelen gir oss. Når den f. eks. formaner oss til å velge det gode, vil den også vise oss hva som er godt. I en av salmene (40:3-4) står det til og med at han vil legge den nye sangen i vår munn: «Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren». Han gir oss med andre ord en ny smak. Det gamle vil da fortone seg som gjørme. Så stor er forskjellen mellom det verdslige og det hellige. Gud vil vise deg den vei du skal vandre. Han som har reist deg opp fra «fordervelsens grav», som også kan oversettes: «larmens grav», og som begge er uttrykk som så absolutt skulle passe på dagens rockemusikk, vil også lede deg til sine «grønne gressganger». Først har han gitt deg et nytt hjerte, men her sier han at han også har gitt deg en ny sang i din munn.
Det er en direkte sammenheng mellom hjertet og munnen. «Et godt menneske bærer fram det som godt er, av hjertets gode forråd. Og et ondt menneske bærer fram det onde av sitt onde forråd. For det hjertet flyter over av, det taler hans munn» (Luk 6:45). Denne nye smaken, og evnen til å skjelne mellom godt og ondt, vokser i samfunnet med Jesus, når du fyller deg med Guds ord og lever i samsvar med hans vilje. Men her trengs det også at noen setter seg ekstra godt inn i hva som er god og dårlig musikk, ikke ved å høre og avsløre all den nedbrytende musikken, men ved å lytte til det oppbyggelige. Å høre på alt det som i dag kommer fra den onde, vil være det samme som å arbeide i kloakken og så tro at en ikke kommer til å lukte av det. Vær forsiktig! Du kan ta stor skade på din sjel.
Det er nødvendig med noen «musikkjennere» som har studert musikk og som kjenner prinsippene som den gode musikken er formet av. Det er slike, som samtidig er «fylt av Guds Ånd», som skal lede sangen og musikken i Guds forsamling, og veilede de andre.
Slik var det på kong Davids tid. Vi leser i første Krønikebok (25:1-7) om hvor nøye det gikk for seg, og at David hadde innsatt profeter til å ha tilsynet med sangen og musikken. Det var ikke hvem som helst som skulle ta seg av dette. «Så skilte David og hærførerne ut til gudstjenesten Asafs og Hemans og Jedutuns sønner, som skulle profetere, ledsaget av sitarer og harper og cymbler. Dette er listen over de menn som var pålagt denne tjenesten: Av Asafs barn: Sakkur og Josef og Netanja og Asarela, Asafs sønner, under ledelse av Asaf. De profeterte under kongens ledelse. Av Jedutun, det er Jedutuns sønner: Gedalja og Seri og Jesaja og Hasabja og Mattitja, seks i tallet. De spilte på sitarer, under ledelse av deres far Jedutun, som profeterte til Herrens lov og pris. Av Heman, det er Hemans sønner: Bukkia, Mattanja, Ussiel, Sebuel og Jerimot, Hananja, Hanani, Eliata, Giddalti og Romamti-Eser, Josbekasa, Malloti, Hotir, Mahasiot. Alle disse var sønner av Heman, kongens seer i Guds ord.
For å opphøye hans horn gav Gud Heman fjorten sønner og tre døtre. Alle disse stod under sin fars ledelse når de sang i Guds hus. De spilte på cymbler, harper og sitarer ved tjenesten i Guds hus. Asaf, Jedutun og Heman stod under ledelse av kongen. Tallet på dem og deres brødre som var opplært i sangen for Herren, alle dem som var kyndige i det, var to hundre og åttiåtte». Av disse opplysningene kan det se ut som at de hadde et kor på 288 medlemmer den gangen.
Dersom vi i vår tid hadde vært like nøye som de var på Davids tid, med hvem vi gav ansvaret for å lede sangen og musikken i våre forsamlinger, både når det gjelder barnekor, ungdomskor og kor for voksne, hadde situasjonen sikkert nok vært en ganske annen.
David var den som også kontrollerte og bestemte hvilke instrumenter som skulle brukes. Det ser vi av det som beskrives når den gjenoppbygde muren rundt Jerusalem skulle innvies: «Da lot jeg Judas høvdinger stige opp på muren. Og jeg stilte opp to store lovsangskor og festtog, det ene gikk til høyre oppe på muren fram til Møkkporten, og etter dem gikk Hosaja og halvdelen av Judas høvdinger, Asarja, Esra og Mesullam, Juda, Benjamin, Semaja og Jirmeja og likeså noen av prestenes barn, som bar trompeter. Det var Sakarja, sønn av Jonatan, sønn av Semaja, sønn av Mattanja, sønn av Mikaja, sønn av Sakkur, sønn av Asaf, og hans brødre Semaja og Asarel, Milalai, Gilalai, Ma’ai, Netanel, Juda og Hanani med de musikk-instrumentene som Guds mann David hadde bestemt. Og Esra, den skriftlærde, gikk foran dem» (Neh 12:31-36).
Da templet i Jerusalem skulle inn-vies, leser vi at det var 120 prester som spilte på sine trompeter, sammen med flere andre som trakterte ulike instrumenter, og et stort kor som sang: «Og alle de levittiske sangerne, både Asaf og Heman og Jedutun og deres sønner og deres brødre, stod i klær av fint lin med cymbler og harper og sitarer på østsiden av alteret. Sammen med dem stod ett hundre og tjue prester som blåste i trompeter. Og trompetblåserne og sangerne, alle som én og på én gang, stemte i for å love og prise Herren, og de lot trompetene og cymblene og de andre musikkinstrumentene klinge, og lovet Herren, fordi han er god og hans miskunnhet varer til evig tid. – Da ble huset, Herrens hus, fylt av en sky. Og på grunn av skyen kunne prestene ikke bli stående og gjøre tjeneste. For Herrens herlighet fylte Guds hus» (2Krøn 5:12-14).
Vi forstår at det var 4 000 kyndige sangere til sammen, og et stort orkester. De var inndelt i skift: «Fire tusen skal lovsynge Herren til de instrumentene jeg har laget til lovsangen» (1Krøn 23:5). «Hver morgen skulle de stå og love og prise Herren, likeså hver kveld» (1Krøn 23:30). Variasjonen og mangfoldet, bruken av instrumenter, tekstene og sangkorene, som beskrives, vitner om et utrolig rikt musikkliv – til ære for den tre ganger hellige Gud.
Når vi leser i Krønikebøkene, Esras og Nehemjas bok om hvor mange som var opplært i å spille og synge, kan vi ikke annet enn å innrømme at verden umulig kan ha gått noe særlig framover, kanskje sto den kristne sangen og musikken på sitt høyeste den gangen?
Hva sang de om? Emnet var: «Gud er god, hans miskunn varer til evig tid» (2Krøn 5:13). Guds miskunn er det samme som at han tilgir synderen fordi Jesus har betalt og gjort opp for alle våre synder. Det er ingen tvil om at det var det sentrale i lovsangen deres, noe vi også ser klare eksempler på andre steder i Skriften.
Utdrag fra muntlige video-opptak på spansk,
oversatt og skriftlig tilrettelagt ved Ingar Gangås.
«Musikkens hensikt, del 2» kommer i neste nummer