Det ble på mange måter en annerledes tur til Sør-Amerika denne gangen. Hvem skulle ha trodd for et par år siden at det ville bli «vanlig» å ha på seg munnbind, både under den lange flyreisen og under hele oppholdet der ute? Eller at stengt grense lande-veien mellom Bolivia og Peru skulle forhindre oss i å besøke begge land der Såmannen arbeider?
Vi ble på forhånd anbefalt å velge det bolivianske flyselskapet BOA i samarbeid med det spanske Iberia for å komme oss mest mulig direkte til Bolivia. Så får Peru vente til neste tur.
Det skulle gå hele 52 timer fra vi startet hjemmefra og til vi var framme i Sucre – med utvidet PCR-test til 2 500 kr. pr. person, overnatting underveis og en god del ventetid i forbindelse med mellomlandingene i Oslo, Madrid og Cochabamba (Bolivia).
En time forsinkelse ved ankomst gjorde lite fra eller til, men det var godt å se Pastora og René vinke bak de store vinduene i andre etasje i terminalbygget da vi kom ut av flyet. Enda en gang går takken til Gud som førte både oss og bagasjen trygt fram. Salme 91:11 var godt reiseord nok en gang: «Han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier».
Også denne gangen la det seg til rette med en plass å bo, i en liten «kjellerleilighet» hos et kristent ektepar, øverst oppe i byen Sucre, i 3 000 meters høyde. Beliggenheten førte til mye gratis trim opp og ned til Såmannens kontor lenger nede i byen!
Møte med de nasjonale
Neste morgen var det samling med de ansatte: Carmen og Gonzalo, Graciela og Joel, Pastora og René. Gjensynsgleden var stor. Vi så med en gang at Gonzalo var mye bedre av sukkersyken. Det er et takkeemne.
Men det var svært å høre om alle dem som var blitt rammet av Covid, både i deres egne familiekretser og kjente ellers. René fortalte at i hans område la de bare de døde ut på gata da det sto på som verst. Renovasjonsvesenet sørget for at de ble samlet opp og kjørt til en felles grav.
Nå er det mange som sliter med arbeids-ledighet eller svært små inntekter. Noen er fortsatt redde for å gå ut blant folk.
Noe av det første vi merket oss denne gangen, var at alle gikk med munnbind, ja, til og med barna gikk rundt med det, og med små desinfeksjonsflasker heng-ende rundt halsen.
Festdag i Pampa Aceituno
Til tross for restriksjonene ble søndag 10. oktober likevel en merkedag for Såmannens arbeid i Bolivia. Gleden over å samles til «innvielse» av forsamlingslokalet på landsbygda utenfor Sucre by, var påtagelig.
Barn, ungdom, voksne og eldre var samlet i nærmere tre timer, med servering av middag til alle etter møtet. Rafel Veizaga (kjent for noen av dere fra norgesbesøk i 2017) holdt festtalen. Han formante oss til å holde fast ved apost-lenes lære og til å samles regelmessig om Guds ord. De helliges samfunn skal vise seg å bli mer og mer viktig i tiden framover, sa han. Åndskampen tilspisser seg og vil bli svært vanskelig fram mot Jesu gjenkomst. Derfor trenger vi å styrkes ved nåden og holde korsets budskap klart fram.
Vann og avløp
Så sent som dagen før samlingen ble det koblet til vann fra landsbyen, slik at et toalett kunne tas i bruk. Nødvendig avløp var blitt gravd ned på dugnad, og gjort klart bare et par dager i forveien.
Fremdeles manglet det dører og vinduer i bygget. Han som hadde kontrakt-en på det, var blitt liggende svært syk i korona, så alt snekkerarbeid var forsinket. Men ingenting kunne legge en demper på gleden og takknemligheten denne dagen. Kylling-middag til 80 personer ble tryllet fram på et svært enkelt kjøkken. Gassovnen var en gave fra en av medlemmene, og andre hadde gitt eller lånt det som måtte til. Frontveggen i møtesalen var blitt pusset med gips kort tid før samlingen. Det var også en gave. Samme person hadde gitt 100 sekker med gips, fikk vi høre, og de mente at det kanskje kunne være nok til alle tak og vegger!
Det gjenstår mye på at bygget er helt ferdig, men hva gjør det, når en allerede nå kan bruke det som det er?
Joel døpte tre brødre i Pampa Aceituno
Yamparaez
Neste lørdag var avsatt til besøk i quechualandsbyen Yamparaez.
– Vil dere ha middagen før eller etter møtet? Slik lød spørsmålet allerede før vi hadde rukket å sette oss rundt langbordet der møtet skulle være – i en overbygd gårdsplass, med lyse plastplater til tak. Det gir en god og behagelig temperatur her på høgsletta. Vinden kan ta godt tak i dette flate og åpne landskapet. Vi befinner oss på samme sletta som flyplassen, omtrent 45 minutters kjøring fra sentrum.
Så var det bare å tale på full mage etterpå. Men de lytta godt etter. Det var åpent å tale.
– Vi må få høre mer, kan dere love oss mer regelmessig opplæring?
– Jo, det må vi prøve på, svarte René. Og så er dere velkommen til bibel-undervisning på det nye senteret vårt.
Det er ikke enkelt å rekke over alt. Men René har lovet troskap, og han sparer seg ikke.
På vei til landsbyen Yamparaez som er synlig bak i horisonten.
Sentrumsmenigheten
Påfølgende søndag var det møte i sentrum, der vi også har kontor og boklager. Gonzalo delte ut et nytt nummer av Såmannens blad og ønsket den enkelte velkommen. Det er ikke antall tilstedeværende som betyr mest. Men vi kan ikke nekte for at vi var spente på hvor mange som ville komme. Da vi reiste hjem for vel et og et halvt år siden, kunne det gjerne møte 30-35 personer med stort og smått. På julemøtet var vi over femti. Hva hadde koronaen ført til, med lange perioder uten møter? Mange har også flyttet fra byen for å finne seg arbeid andre steder. Men vi ble ca. 25 personer til slutt, da alle var kommet, noen litt ut i møtet.
Tilbake til hverdagen
Festforsamlingen var borte da vi samlet oss til møte i Pampa Aceituno 14 dager etter innvielsen. Det blåste en inntrengende kald vind. Fremdeles ingen dører og vinduer. I skrivende stund er de montert! Men det varme «takkemåltidet», i første rekke beregnet på oss to nordmenn etter det vi forsto, gav oss litt varme i kroppen. Så begynte det å komme noen tilhørere etter hvert, ikke helt presise, men kanskje var vi 40 samlet til slutt, halvparten var søndagsskolebarn. De fikk lov å gå hjem etter hvert på grunn av den leie vinden og kulden. Og vi andre fant fram det vi hadde med oss av klær, og med lånte tepper i tillegg, «hutret» vi oss igjennom møtet.
Ingar talte kort om døperen Johannes i ørkenen, om folket som kom til Jordan for å bekjenne sine synder, om fariseerne og de skriftlærde fra Jerusalem som bare var kommet av nysgjerrighet eller for å sette profeten fast – og om Jesus, Guds Lam, som lot seg døpe for å gå inn under alle våre synder. Fra denne dag var alle våre synder lagt på ham. Han bar dem opp på Golgata kors og døde som vår stedfortreder. Vår eneste redning er å ta imot ham som vår frelser.
Flere fra Yamparaez ønsker opplæring.
Du slipper å streve med dine synder og gjøre så godt du kan! Du blir frelst ved å «høre» og ta imot det som Jesus allerede har gjort, ikke ved å «gjøre» noe.
Noen har allerede grepet Ordet om Jesus – og sett seg løst og fri fra sine synder. Det merkes på sangen og vitnesbyrdet. Andre strever fortsatt, det merkes også.
Det gjelder himlen!
Vi skulle ha skrevet mer – om søndagsskolearbeidet, ungdommene som samles til bibelstudium, Lutherjubileet på reformasjonsdagen som vi fikk være med på, alle hilsningene vi skulle overbringe m.m. – men vi får nøye oss med dette glimtet for denne gang.
Når alt kommer til alt, dreier det seg om å nå målet – for oss alle! Vi ble helt konkret minnet om det. Vilma (søster til Gonzalo), som har vært diakonisse og et trofast vitne i tiden etter at hun leste seg frelst og fri gjennom Roseniuslitteraturen, døde mot slutten av oppholdet. Kreftsykdommen brøt henne gradvis ned. Hun ble 62 år. Vi hadde bedt om at hun måtte få leve så vi fikk treffe henne igjen. Hun var reiseklar. Hennes siste smil er et stort og kjært minne å ta med seg hjem etter denne turen. Nå er hun fremme. Målet er vunnet.
Det er det som er det avgjørende. At utgangen fra dette livet – og inngangen til det neste – blir slik at vi får møte Jesus, og får være sammen med ham og alle de hellige, ja tenk, i all evighet!