«Alle som satt i rådet, stirret på ham, og de så at hans ansikt var som en engels ansikt. Apg 6:15
Den andre juledag har fra gammel tid vært kalt St. Stefans dag. Og det med rette. For Stefanus, kirkens første martyr, har noe å si oss om selve julegleden, som vi ikke må glemme.
Han minner oss først om at opp av julegleden vokser den gode strid. Stefanus var full av nåde og kraft. Men nettopp denne gleden over Guds gave førte ham inn i forsakelsen og bekjennelsen og kampen. Han tok kampen opp mot blindhet og treghet, mot vold og løgn. Og dette skyldtes ikke noen tilfeldighet. Det er tvert imot det normale: den gode striden skyter fram av gleden over frelsen.
Men da skjer det atter et under: Striden kveler ikke gleden, selv om den blir aldri så hard. Tvert imot, under striden folder gleden i Gud seg rikere ut. Om Stefanus står det jo at hans ansikt var som en engels ansikt. Forunderlige ord! Løgnen og hatet feiret tilsynelatende triumfer: Var det slik gleden i Gud skulle ende? Her var grunn nok til å bli skuffet og mismodig. Men livet i Gud har sine hemmeligheter, og disse hemmelighetene er ubeskrivelig vidunderlige: Striden følger med gleden, og ny glede følger med striden.
For Stefanus ble striden hard like til slutt … nei, til slutt ble den nettopp lettest! Striden var født av gleden i Gud, og så triumferte gleden over lidelsen. «Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!» Dermed hadde han seiret og var hjemme hos Gud.
Vi må be om at vi selv må få erfare at strid, som er født av frelsesglede, folder gleden ut i all sin fylde (Apg 5:41).
Fra «Livet under nåden»
Ansgar Forlag, Oslo 1987